Mannen min har fødselsangst!

[chianti70]

Jeg har forsøkt å finne et forum for dette problemet her, og det nærmeste er vel dette. Det er ikke jeg som har fødselsangst, men mannen min. Under forrige svangerskap klarte han ikke å glede seg til å bli pappa, eller delta i forberedelsene. Han ble med meg på svangerskapskurs, men klarte ikke å bli med på fødselen. Han er livredd for at ikke det skal gå bra med meg, eller med barnet og gruer seg til tiden fremover. Er bare i uke 6 og jeg håper at det blir bedre etterhvert nå som han har vært igjennom det en gang før og vet hvor fantastisk resultatet blir. Men hva skal jeg gjøre? Jeg blir så alene om dette, da han ikke vil snakke om det eller bli minnet om det. Ikke det at det ikke var planlagt, for det var det, men vi hadde vel ikke trodd at det skulle gå på første forsøk. Jeg viste han testene i går hvor det sto gravid i displayet, og han ble livredd, tok seg en wiskey og gikk til sengs. Sitter her på natta da, og tenker. Føler meg alene da vi ikke kan si noe til andre enda - det er jo litt tidlig. Hører også med til historien at førstemann hadde hjertefeil og ble operert da han var 4 mnd. Alt har gått bra med han, men det var jo et sjokk for oss så klart. Men angsten er (selvfølgelig) irrasjonell og lammer han helt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe.

 

Hva ville dere helst ha hørt om noen skulle hjelpe dere gjennom angsten?

 

Blir veldig glad for svar!

[Oria]

Hei, oj.. det hørtes vanskelig ut. men det er ikke noe værre enn det kvinner vanligvis føler, bortsett fra at han på en måte er enda mer hjelpeløs fordi det ikke er så mye han kan gjøre. det er opp til deg.

Jeg for min del jobber aktivt med å bearbeide min angst, og det er en viktig forberedelse til fødselen. Det høres ut som om han burde gjøre det også. Mitt råd er å oppsøke noen, enten alene eller sammen med deg, som han kan snakke med, noen som tar ham på alvor og kan hjelpe ham. prøv en jordmor, psykolog e.l.

Det er vel også viktig, skulle jeg tro, at han kan være med og støtte deg, det vil jo absolutt ikke gangne deg og fødselsforløpet at du i tillegg til å føde skal måtte ta deg av og bekymre deg for ham! Du har nok med deg selv.

Dessuten kan han nok være med og hjelpe deg, gjøre ting enklere for deg ved å være til stede, massere deg, stryke deg på ryggen, fortelle jordmor hva du ønsker, hente drikke til deg, i det hele tatt bare være der. det kan jo hende det hjelper ham å vite at han faktisk kan HJELPE deg!?

 

Hvis dere er åpne for litt andre ting, andre måter å tenke på, kan jeg faktisk foreslå regresjon.. Jeg bestemte meg selv for å prøve det sist jeg var gravid, for jeg hadde så mange rare, irrasjonelle og gammeldagse tanker som jeg ikke skjønte hvor kom fra. Om det jeg opplevde hos terapeuten var 'ekte' eller ikke, om jeg faktisk har levd før osv, kan jeg jo ikke vite sikkert, men det jeg VET, var at jeg fikk noe viktig ut av det. Det hjalp faktisk veldig.

Ellers kan akupunktur faktisk også hjelpe med angst. Veldig bra.

 

Men uansett hva dere gjør, finn NOE som dere synes passer for dere, vær åpen for nye løsninger, men for all del, GJØR noe. det er ikke godt å ha det sånn!

 

Lykke til

[chianti70]

Tusen takk, for gode råd Oria. Jeg forsøker jo å forstå hvordan det er å ha angst, for å kunne hjelpe. Jeg kan jo ikke fortelle han at jeg også av og til får redde tanker (ikke angst) for det er jo det siste han vil høre. Han trenger tydligvis at det er jeg som er den faste klippe som holder alt sammen og som er sterk - altså ikke mye plass til mine følelser. Etter at jeg skrev innlegget har vi imidlertid fått snakket litt, noe som endte i et utbrudd fra hans side "ja, men det er jo du som vil ha barn!" Han fikk tenke seg om etter det utbruddet, for selv om jeg ble veldig såret, så tok jeg meg heller en tur. Da jeg kom tilbake mødte han meg ute i hagen og vi fikk pratet litt igjennom tingene og jeg måtte innrømme at jeg nok var litt humørsjuk for tiden og heller trengte litt forståelse. Ved å vise meg litt "svak" jeg også, så får han være den sterke en stund, og etter det har alt blitt bedre. Han ønsker seg veldig dette barnet og vi kunne tilogmed snakke om navn. Stort!

 

Han depper likevel og jeg tenker på å ta han med til en jeg kjenner som driver med tankefeltsterapi da jeg har forsøkt det en gang selv og synes at det hjalp litt. Men det er det å få han til behandling. Legen hans er den samme som min og vet at vi sliter litt og har foreslått at vi kommer begge neste gang. Han vet ikke at jeg er gravid enda, så jeg tenkte at vi kunne ta den timen sammen med min første gravidtime og så kunne vi snakke om angsten hans og hvordan vi kan håndtere denne både under svangerskapet og etterpå. Svangerskapskurset han var med på sist virket som angstforsterkende, og han følte seg presset til å være med på fødselen - noe han heller ikke ble med på. Jeg tror ikke han kan gjøre særlig nytte for meg nå ved neste fødsel heller, og synes nå heller at han kan vente utenfor. Sist endte det i keisersnitt etter at jeg først forsøkte å få gutten ut den vanligste veien, og da fikk han noen fantastiske tre timer med gullungen før jeg fikk se han, så jeg vil ha han i nærheten, og så får mamma'n min være med meg inn.

 

Nei, det er ikke godt å ha det sånn, derfor er jeg glad for at du svarte meg Oria, så er jeg ikke helt alene liksom. Merkelig nok er jeg helt rolig i forhold til både graviditeten og fødselen, det jeg er redd for er om også neste barn skulle ha hjertefeil eller noe annet, selv om vi jo har vært igjennom dette også med lykkelig utfall. Det meste går jo bra, det er de verste historiene en hører, men jammen er vi heldige som har hverandre - min lille vakre familie.

[Oria]

Godt å høre at du har fått pratet om dine følelser også. Det er jo tross alt du som er gravid, og han må være der for deg også. Det bør jo gå begge veier! Hvis du skal være en klippe hele tiden, og være der for ham, hvordan blir det med deg til slutt da? Det er viktig at du også får utløp for følelser og evt redsel, slik at du får det bedre med deg selv, og dermed en bedre fødsel og svangerskap, dessuten har han sjansen til å forstå hvordan det kan være for deg og kanksje han klarer å ta seg sammen litt, og skjønne hvor viktig det er for dere begge at han gjør noe med angsten sin!

Lykke til videre

[Gjest]

im sorry, i know this can be a serious problem, but i just had to laugh, he sounds sounds so cute, and he cares so much about you that is so sweet. Maybe you can set up an appointment for him to talk to a jordmor or maybe you should talk to the jordmor about a solution, i have heard that you can actually get an appointment with a psychologist or something that deals with these issues. i heard that most people get through it ok, its best to talk with someone about it, because the more you talk to yourself inside, the more your fears will increase.