Hvor ble det av vennene...

[Anonym bruker]

Er oppriktig lei meg etter å ha blitt avvist for "ente" gang av min venninne.

 

Både hun og jeg var tenåringsmødre og ble gift og flerbarnsmødre i 20 årene. Hang sammen i tykt og tynt. Etter noen år ble jeg skilt, min mann fikk hovedomsorgen for ungene.

 

Jeg hadde mye fritid og var der for henne når hun trengte det. Vært sammen med henne som venninner og sammen med famillien hennes.

 

Etter ti år møtte jeg en mann og vi stiftet snart familie. Jeg har nå et barn på to og en liten i magen....

 

Men jeg er fortsatt den samme. Jeg vil gå turer, shoppe, spise middag ute, reise på jentetur....Men det passer aldri for henne...Aner ikke hvor mange jeg tar kontakt for å møtes, men nei....

 

Har tenkt og grunnet mye over dette....Og ser at det faller sammen noen likhetstrekk med de andre vennene våre også...

 

Da vi "helgeforeldre" for mine tenåringer, kom det ofte folk innom i døren for en kaffekopp.....hans søsken kom på besøk, uten å måtte bli invitert....Tilogmed svigermor kom uanmeldt.

 

Jeg forstår lite av dette. Vi er voksne og uhøytidlige mennesker.

 

Nå har vi gått fra å være et par med mange venner, til et par som faktisk er ensomme.

 

Håper noen tar seg tid til å lese dette, og kanskje gi meg sine erfaringer...

 

Signerer med anonym i dag...

[Anonym bruker]

Dette var leit. Jeg hadde en kollega i 50-årene som parerte sine tenåringer med "Hvis det er noe galt med ALLE andre så får du gå i deg selv".

Og når man går i seg selv og ikke fonner noe så må det være lov å spørre sin beste venninne gjennom mange år om det er noen årsak.

Det kan jo være at hun er blitt mindre sosial eller har behov for å være for seg selv.

Hvis hun er en god venninne så er hun ærlig med deg.

 

Jeg kuttet ned på samvær med en venninne da jeg følte at hun ikke hadde kontroll på ungene i det hele tatt. Det var utrolig slitsomt å være der og vi snakket om det bak hennes rygg. Men da jeg sa i fra så spilte hun det tilbake på meg og at jeg tålte for lite og var blitt gammel kjærring. Så jeg holdt meg unna noen år...

 

Men jeg sier IKKE at det er noe galt med deg!

[Anonym bruker]

Ja, jeg har tenkt mye i de banene du snakker om nå.

Men bortsett fra et nytt barn i huset, er ting som det alltid har vært.

 

Jeg har lurt litt på om folk kanskje vi trenger mer ro siden vi er så "gamle" foreldre...jeg vet ikke.

 

Jeg ville satt veldig pris på om minvenninne kunne fortalt meg hva det er.

 

Mange tanker for tiden. Tenker kanskje at vi kunne prøvd å komme i kontakt med noen andre rundt førti, som også har små barn.

 

Takk for innspill!

[Lirum]

Min erfaring er også at vennskap endrer seg når barn kommer til, men du og din venninne har jo vært igjennom alt det der tidligere så det er jo litt rart at hun plutselig skal mangle forståelse for din 3.omgang med barn! Det kan jo hende man glemmer!? Og småbarnsperioden og graviditet er jo ganske oppslukende og hun har kankje problemstillinger i sitt liv som er forskjellige og som hun kanskje syns du overser??

 

Vi har et vennepar som har en sønn som er drøye året yngre en vår yngste. Jeg la merke til at hjemmet vårt liksom vokste med den lille jenta vår, og at ettersom hun sluttet å plukke her og trykke der osv, så kom det til å stå plukke-trykke-rote-ting framme. Og det var jo helt haraball når denne venne-sønnen kom og tok forseg av mulighetene. Jeg har alltid lagt vekt på å ha det ROLIG hjemme, og derfor har vi bevisst valgt å plassere ting vi bryr oss om utilgjengelig og glass-knuse-nips finnes ikke... men man glemmer altså etter 10 minutter! En uke etter at vår yngste sluttet med bleie var jeg kvalm i en time etter at noen venner hade skiftet bleie på sin unge på vårt bad!!!??? Jeg mener jeg kjente med bleie-ukuelig også skjer det.

 

Jeg har en venninne som betyr mye for meg, hun har ikke barn og har kanskje bare såvidt tenkt på det for sin del. Jeg bestemte meg for å komme henne i møte på andre måter, og heldigvis tok hun imot. For det er klart hun måtte tilpasse seg hun og. Jeg inviterte mye på sen middag, enten bare vi eller i par eller også med flere venner. Der vi spiste og drakk godt og kanskje spilte spill - eller bare pratet. Det var jo et løft å både lage mat og legge barn til åtte, men når vi satte oss til så var det også hærlig for meg å ikke være MAMMAMAMMAMMAMAM i 4-5 timer.

 

Tenkt - gjør! Virker det ikke, spør!

 

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for innspill - dere har gitt deres vinkling av tema. det setter jeg stor pris på.