Min historie, hva nå? (samme som på "beholde barnet" + litt til..)

[Anonym bruker]

hei alle sammen..

sitter her og leser og leser.. blir helt gal av å sitte her inne! min historie.. har slitt med angst/depresjoner i ca to år. ble gravid ved et uhell og er nå i uke 7 ca. Tidligere har jeg ønsket meg barn faktisk.. tenkte at det skulle bli godt å få fokus vekk fra meg selv. Men nå har det skjedd og jeg ser bare det negative og har helt panikk.. jeg er 24 år, bra økonomi, snill kjæreste, så sånn sett skulle alt ligge til rette.. men jeg er så redd for angsten!tenk hvis det skjærer seg helt for meg, og jeg ikke klarer og ta vare på barnet!? skulle gjerne ventet noen år til jeg følte meg sterkere psykisk.. hadde egentlig bestemt meg for å begynne på medisiner neste gang jeg skulle til psykologen.. om to uker.. (alle i dette landet har jo ferie nå..) men nå kan jeg jo ikke det.. huff.. har også en hobby/livsstil som tar all vår tid og som passer dårlig sammen med barn tror jeg.. har ikke så lyst til å si hva, pga kjente her inne.. kjæresten min er også nærmere 40, så for han er det lissom på tide... Var hos legen som kjenner meg og familien ganske godt.. liker henne ikke noe særlig, men veit ikke hvem jeg skal bytte til.. rådet jeg fikk var vel enkelt og greit.. ta abort nå! få deg en yngre kjæreste og få barn om noen år! jeg og ser jo at det hadde vært en bedre løsning.. men ærlig talt? tok abort som 16 åring og de tankene slår ned i hodet mitt med jevne mellomrom.. min værste opplevelse å ligge i den stolen, helt neddopet og uten noe kontroll på meg selv..hva nå? nå som jeg vet så mye mer hva som er inne der? Argumenter for er jo at det er livets gang.. og at det ville endre fokuset mitt.. og kanskje hjelpe på "hva er vitsen-depresjonen" min.. Mot-argumenter er at jeg er ikke klar for det! psykisk! kommer til å bli mye alene med barnet pga jobb/livsstil til samboer.. han er heller ingen "typisk" pappa.. blir ikke med oss på kafe eller dyreparken for å si det sånn.. men han hadde vært bare snill, men han er litt spesiell.. men det er det jeg liker ved han! vi er mye, mye på tur.. skal jeg legge det livet på hylla, mens han fortsetter? Skjønner at man ikke tar abort fordi man vil ut å reise altså.. det er ikke det jeg mener..er bare redd for å få alt ansvaret alene..

redd for å ikke klare det.. tenk hvis jeg får mer angst? Hvordan reagerer dessuten barnet på angst i svangerskapet? her skyller det ene panikkanfallet etter det andre over meg.. men samtidig så "glimter" det til og jeg kan se det positive i det her.. men det er så få glimt.. alle sier dessuten at man kan få panikk med en gang, men nå har eg visst det i to uker.. og det er like ille, om ikke værre...

huff.. her ble det masse.. Hva med medisinsk abort vs kirurgisk? hvorfor sier legene at med.abort er mer skånsomt, når det verserer diverse skrekkhistorier her inne? huff.. hva skal jeg gjøre..noen som kanskje kjenner seg igjen i noe av det her? trenger å klarne opp litt i toppen!

 

Håper jeg hører fra noen av dere!

[Tripp, trapp, tresko]

Hei! Skjønner at du sliter litt mer enn de fleste av oss gravide. Men det er nok sånn at veldig mange går rundt og bekymrer oss en del for både det ene og det andre. Noen av spørsmålene dine er det ingen som kan svare på, noen er det bare du selv som kan besvare.

 

Er ikke kvalifisert til å gi deg noen profesjonelle råd, men ønsker å kommentere et par ting. At legen ber deg ta abort, kutte ut kjæresten og starte på nytt igjen senere lyder helt horribelt. Er du glad i kjæresten din, så holder du deg til ham! Om du skal vurdere abort, er dette et valg du helt og holdent må stå for selv. Som du vet bedre enn de fleste er det konsekvenser også av dette valget. Beholder du barnet, er det selvsagt naturlig at du OG kjæresten din må tilpasse livene deres til den nye situasjonen. Har du diskutert dette nøye med ham?

 

Bruk litt tid på å innføre ham i "retter og plikter"; dette er et barn dere evt. får SAMMEN. Heldigvis er det slik at de fleste fedre gjør en god jobb med barna sine, selv om mødrene nok må lære seg å leve med at det ikke alltid de gjør det slik mor har tenkt... Erfaringsmessig er det vanskelig å få dem engasjert før det faktisk ligger et sprell levende barn i armene på dem, og som er helt avhengig av dem for å komme seg "opp og fram". Svangerskapsplager og bekymringer forstår de seg nok ikke helt på.

 

Og hvem har sagt at barn ikke kan reise? Ikke hver helg, kanskje, men vil vel synes det er gøy å dra på tur med mor og far innimellom? (Ikke sånn 'fyll og fest'-helger, da...)

 

Ønsker ihvertfall all mulig lykke på ferden videre, uansett hvordan du velger å innrette deg! Heldigvis er du jo under oppfølging og får god hjelp på veien!

[marikatte *i ammetåke*;)]

Jeg leste ikke hele innlegget ditt her, men leste det nederst med med.abort vs kirurgisk abort. Det første er en veldig psykisk belastning om man egentlig ønsker å beholde barnet. Man kommer til sykehuset får en tablett, svelger den under påsyn og må vente så i 20-30 min før du får reise hjem. Tabletten gjør at embryoet stopper opp å vokse, og dør. 2 dager senere får du komme tilbake, blir lagt på en avdeling og får noen stikkpiller opp i skjeden, så må du vente til livmoren støter ut innholdet som man kan ta en 5-7 timer ofte, om det ikke har kommet til da kan det hende du blir sendt hjem og innholdet kommer ut mens du er hjemme.

 

Med en kirurgisk abort får du narkose, blir trillet inn, inngrep utføres, og du trilles tilbake og våkner opp. Du slipper å se eller føle noe av det som kommer ut.

 

Et kirurgisk inngrep er alltid en risiko, og med en medisinsk abort så retter kanskje balansen seg raskere opp? Blir som om kroppen aborterer eller føder kanskje?

 

Uansett, abort er ikke et lett valg selv om mange vil påstå det! Ikke at det er lett å velge, men at det er en "lettvint" løsning.

 

Hvordan har pappaen stilt seg til din graviditet da? Bare for å ha spurt, det kan jo hende at ikke alt er like svart mener jeg:)