Hvor konsekvent er du/dere?

[Anonym bruker]

Og hvor enige/samkjørte er du og din partner i forhold til barneoppdragelse?

[Piris28]

Jeg er veldig konsekvent overfor min 3 årige datter, men tror at faren ikke er det når hun er der annenhver helg :-(

Jeg er vel litt strengere enn han,og dattra mi vet at hun kan drille faren slik at hun får det som hun vil.

Jeg har faktisk prøvd å prate med han om dette,men det går ikke inn,han sier bare ja og tja der det passer.(typisk enkelte mannfolk)

 

[Anonym bruker]

Vi er veldig konsekvente. Jeg har ingen barn, men er fagperson, men mannen min har 2 stk fra før. Vi får ofte høre at det er sååå mye enklere å være konsekvente for oss som ikke har dem mer enn den tradisjonelle samværsformen, men det er ikke sant.

 

I barneoppdragelsen som ellers er vi et team, men det hender at vi reagerer på noe den andre gjør. Det taes da opp når barna har lagt seg el.l.

 

Hos moren har ungene ingen grenser og de som er forandres hele tiden. Så når ungene er hos oss er de mye roligere og glade, enn der. Vi har truffet på venner av moren som sier at ungene er så mye roligere når de er sammen med oss. Høflige og veloppdragene.

 

Konsekvens er ingen straff for barna, det er en kilde til trygghet.

[Har3barn]

Det høres ut som dere fungerer godt som helgeforeldre, men et tankekors kan det jo være at barn stort sett alltid oppfører seg roligere og "bedre" dersom de føler seg mer som gjester enn som hjemme. At den forelder som har det fulle ansvar for barna ikke alltid har kapasitet til å være like konsekvent som dere er jo ganske forståelig.

 

Å være konsekvent og sette grenser er viktig men en utrolig krevende jobb. De fleste vil og ønsker dette og de fleste gjør sitt beste for å få det til. Selv har jeg etter mange år med 3 barn i alder opp til 12 år innsett at ikke alt blir helt perfekt i forhold til det idealet man hadde før man fikk barn, endel kameler har jeg måttet svelge og på enkelte områder har jeg fått ny og helt annen innsikt. Til tross for at jeg/vi i perioder ikke har klart å være like konsekvente og perfekte i vår barneoppdragelse som idealet kanskje er, så er resultatet likevel slett ikke verst om jeg får si det selv... Får også tilbakemelding om at barna er velfungerende, har god selvfølelse og sosial kompetanse, selv om de har hatt endel raptuser her på hjemmebane :-)

 

 

[ceso]

vi er ikke enige på mange ting.'

vi er enige på hvordan vi vil ha barna våre, men ikke fremgangsmåten selvom det flere ganger er bevist ved prøving og feiling at min måte har fungert best. dette fodi jeg har den daglige omsorgen mens han er mye ute og reiser.

 

jeg er det jeg vil kalle passe konsekvent.

i det store og det hele vet datteren min på 4 at når mamma sier nei så mener jeg nei, men på en annen side så gidder jeg ikke kjempe hver bidige fille-kamp for kampens skyld!

jeg velger mine kamper med omhu...

[Anonym bruker]

Et godt råd: tenk deg om før du sier nei, hvis det allikevel er en mulighet for at det ender opp med ja....

 

Tror de fleste foreldre sliter med å være konsekvente hele tiden, vi er bare mennesker og ikke super helter. Skulle ønske flere kunne innrømme at det ikke alltid er lett å være konsekvent, at man stadig gjør feil, men at ungene tross alt blir ok personer allikevel. De har noen der som elsker dem og gjør så godt de kan. Det er det viktigste!!

 

Så til alle dere der ute som sliter med å være konsekvente, og som ikke er super foreldre, bare vanlige mennesker: fortvil ikke, vi er mange, og de fleste unger ende opp som folk tross alt!

[Gjest]

Vi er forskjellige, min mann og jeg. Stort sett enige om de viktigste verdiene men kan være uenige om småtterier. som mengde godiser i helga, lommepenger, kjøring til og fra venner osv. Jeg syntes det er viktig at sier man at en konsekvens skal komme som følge av uønsket oppførsel er det viktig å gjennomføre den, slik at det ikke blir tomme trusler. Men jeg tror barn også har nytte av å erfare at voksne er forskjellige i sine oppfatninger og meninger, alderen og modenheten til barna er jo en viktig faktor. for noen barn blir verden veldig forvirrende om de får forskjellige beskjeder alt etter hvem som sier fra.

[Anonym bruker]

Hos oss blir det skjelden sagt nei. Vi kappes nermest om å "skjemme bort" 1 1/2 åringen vår. Det er kun hvis noe er farlig at vi sier nei, og da er det lettere å være konsekvente..

 

[msbu]

Hei.

 

Har barn på 10 og 7 år + en baby.

 

Føler nok ikke alltid at jeg er konsekvent, men tror ikke jeg pleier å gi meg når jeg har sagt nei til noe. Egentlig kan jeg ikke huske at barna har prøvd å mase seg til noe, heller. Fra de var små har vi fortalt dem at det å gråte seg til viljen sin, ikke er akseptert, og mas nytter ikke. De godtar stort sett det vi sier (noe som er herlig, men det kan nok også være skummelt at barna bare godtar istedetfor å være kritisk til de beskjeder de får). Når barna har gjort noe galt, eller ikke hører etter, har både jeg og min mann valgt å snakke til barnet/gi beskjeden 2-3 ganger. Hører de fortsatt ikke etter, kremter vi. Da vet barna at nok er nok, og de gir seg. Da vet de at grensa er nådd, og at mamma og pappa virkelig mener det de har sagt. Kremtingen er myyye mer effektiv enn masing )

 

Har prøvd å passe meg for å bruke tomme trusler, men må nok innrømme at jeg også har kommet med trusler jeg ikke har tenkt å gjennomføre.. Men samtidig har jeg gang på gang bevist at deres handlinger får den konsekvensen jeg har "truet" med, så de vet at mamma kan finne på å gjennomføre det hun har sagt, så de tør nok ikke gamble på det feltet.

 

Nå har vi sluppet billig unna i barneoppdragelsen. Trass og raserianfall har vi heldigvis ikke opplevd. Om det skyldes barneoppdragelsen eller barnas personlighet, det vet jeg ikke, sikkert en god kombinasjon.

 

Jeg er sta og føler meg mange ganger som en heks. Kanskje ikke mest i forhold til våre egne barn - for de er jo vant til reglene våre. Men mer i forhold til andres barn. Barn vi passer eller som er på besøk får forholde seg til reglene her i huset på lik linje med våre barn, så det har nok blitt noen konflikter med enkelte. Men det som er morsomt er jo at disse barna raskt retter seg etter reglene, og ser ut til å trives hos oss. Det virker som om de setter pris på faste regler, og de er rause med klemmer og kos overfor oss.

 

Selv er jeg usikker på hvorvidt jeg er flink til å være konsekvent eller ikke. Men overhørte for noen år siden en samtale mellom min sønn og hans kompis. De gikk da i 1. klassen. De hadde spurt om noe, og jeg hadde sagt nei. Barna gikk ut i gangen og kompisen oppfordret min sønn til å spørre en gang til. "nei," sa min sønn "mamma har sagt nei" "spør en gang til, da" sa nabogutten. "Det er ikke noen vits", sa sønnen min. "Spør, likevel" sa den andre. Sånn holdt de på å diskutere lenge til min sønn sa " mamma har sagt nei, og maser vi, blir hun sint" "Mora di er ei heks" svarte da han andre. Inne på kjøkkenet måtte jeg smile for meg selv. Min sønn hadde tydeligvis forstått at et nei betyr nei. Han andre, derimot, har flere ganger vist seg å være en god framtidig politiker, som utrolig godt vet at spør jeg lenge nok, så får jeg det nok som jeg vil..

 

Min mann og jeg er nok i grove trekk enige om barneoppdragelsen. Vi er nok begge ganske strenge, men jeg vet, for min del, at jeg innimellom kan reagere på hans måter å gjøre ting på. Dessverre er jeg får dårlig til å diskutere dette med ham etter barnas leggetid, for jeg føler at jeg ikke vil diktere ham. Jeg har jo ikke fasiten på god barneoppdragelse, og jeg gjør sikkert mye han ikke er helt enig i. Jeg føler at vi må akseptere uliheter hos hverandre, og at det viktigste nok er at vi støtter hverandre der og da, så ikke barna merker at vi er uenige og lærer seg til å utnytte det til sin fordel

 

Om vi er gode oppdragere, det vet jeg ikke. Selv om jeg opplever våre barn som stort sett snille, har de absolutt sine sider, de som andre barn. Jeg er også redd for at vi duperer dem for mye, slik at de ikke blir sterke nok til å stå imot press fra venner og andre mennesker, at de ved å være vant til å adlyde, blir lett å lede. Jeg er redd for at fokus på høflighet og god oppførsel kanskje gjør dem "svake" og til lette mobbeofre. Jeg håper at de får en fin oppvekst og et godt liv.

 

Barneoppdragelse er jammen ikke enkelt!