Min historie, hva nå?

[Anonym bruker]

hei alle sammen.. sitter her og leser og leser.. blir helt gal av å sitte her inne! min historie.. har slitt med angst/depresjoner i ca to år. ble gravid ved et uhell og er nå i uke 7 ca. Tidligere har jeg ønsket meg barn faktisk.. tenkte at det skulle bli godt å få fokus vekk fra meg selv. Men nå har det skjedd og jeg ser bare det negative og har helt panikk.. jeg er 24 år, bra økonomi, snill kjæreste, så sånn sett skulle alt ligge til rette.. men jeg er så redd for angsten!tenk hvis det skjærer seg helt for meg, og jeg ikke klarer og ta vare på barnet!? skulle gjerne ventet noen år til jeg følte meg sterkere psykisk.. hadde egentlig bestemt meg for å begynne på medisiner neste gang jeg skulle til psykologen.. om to uker.. (alle i dette landet har jo ferie nå..) men nå kan jeg jo ikke det.. huff.. har også en hobby/livsstil som tar all vår tid og som passer dårlig sammen med barn tror jeg.. har ikke så lyst til å si hva, pga kjente her inne.. kjæresten min er også nærmere 40, så for han er det lissom på tide... Var hos legen som kjenner meg og familien ganske gost.. liker henne ikke noe særlig, men veit ikke hvem jeg skal bytte til.. rådet jeg fikk var vel enkelt og greit.. ta abort nå! få deg en yngre kjæreste og få barn om noen år! jeg og ser jo at det hadde vært en bedre løsning.. men ærlig talt? tok abort som 16 åring og de tankene slår ned i hodet mitt med jevne mellomrom.. min værste opplevelse å ligge i den stolen, helt neddopet og uten noe kontroll på meg selv..hva nå? nå som jeg vet så mye mer hva som er inne der? Argumenter for er jo at det er livets gang.. og at det ville endre fokuset mitt.. og kanskje hjelpe på "hva er vitsen-depresjonen" min.. Mot-argumenter er at jeg er ikke klar for det! psykisk! kommer til å bli mye alene med barnet pga jobb/livsstil til samboer.. han er heller ingen "typisk" pappa.. blir ikke med oss på kafe eller dyreparken for å si det sånn.. men han hadde vært bare snill, men han er litt spesiell.. men det er det jeg liker ved han! vi er mye, mye på tur/reise.. skal jeg legge det livet på hylla, mens han fortsetter? Skjønner at man ikke tar abort fordi man vil ut å reise altså.. er bare redd for å få alt ansvaret alene.. huff.. her ble det masse.. Hva med medisinsk abort vs kirurgisk? hvorfor sier legene at med.abort er mer skånsomt, når det verserer diverse skrekkhistorier her inne? huff.. hva skal jeg gjøre..noen som kanskje kjenner seg igjen i noe av det her? trenger å klarne opp litt i toppen!

[Anonym bruker]

Kjære deg,

 

Tror det kommer til å gå bra med deg uansett hva du bestemmer deg for. Jeg tok abort for 3 år siden. Tenkte da mye på at det var en mye større avgjørelse å bestemme seg for å få barn enn å bestemme seg for å vente. Så da gjorde vi det, bestemte oss for å vente.

 

Nå har vi en helt annen livssituasjon, og selv om det aldri kan være helt tilrettelagt for et barn, så blir det i alle fall mye bedre at den første lille spiren vår kommer i april neste år :-)

 

Vanskelig med depresjon. Mannen min har også en klinisk depresjon og vurderes for medisinering. Hvis du bestemmer deg for å få barn nå, så er det sikkert viktig at du bruker mye tid de neste 7 månedene på å bygge opp nettverket ditt. Få deg nye venner, ta opp igjen kontakten med gamle venner. Fortell at du synes dette er stort og vanskelig. Ikke vær redd for å be venner komme på besøk, sitte barnevakt, hjelpe deg med ting. Det er helt normalt at man synes det er skummelt.

 

Tur og friluftsliv er jo en kjempeflott interesse å ha når man blir foreldre. Tenk noe så fantastisk å kombinere foreldrejobben med. Barn kan tas med fra de er små, i pulk eller bæresele (dere er sikkert i god form begge to høres det ut som). Hvis det er falskjermhopping eller noe sånt dere driver med, så kan jo likevel barn være med på deler av turen, så kan dere ta med din/hans lillesøster eller noen andre til å være barnevakt. Viktig at man ikke tenker at livet skal stoppe opp når man blir foreldre.

 

Lykke til, og stor klem fra Hilde

[Anonym bruker]

hei!

ikke fallskjermhopping..

takk for gode ord.. er bare så utrolig redd for å ikke greie det.. har de siste dagene vært kvalm, og kjenner med en gang hvordan det setter meg flere hakk tilbake.. så vanskelig..

skulle være noe man gledet seg over! Litt vanskelig å diskutere med kjæresten min og. han er veldig jordnær, og sier sånt som fakta er fakta, og nå er du gravid og da tar vi det fra der. Glad for at han er sånn altså! holder meg nede på jorda, så jeg ikke får helt panikk! men han ser ikke helt mine bekymringer.. men han vet jo ikke hvordan det er å leve med angst og depresjoner..

Hvordan er det å leve med mannen din som er deprimert? dere er utrolig tålmodige og snille som holder ut med oss! alle samboere/kjærester/ektefeller til deprimerte fortjener en stor takk!

men takk for svar til deg og, Hilde..! Og gratulerer med babyen! Har du akkurat funnet det ut?

[Anonym bruker]

Så godt at kjæresten din er god å snakke med. Tenker at det kan være kjempefint for deg å snakke med noen andre også, som ikke har noen egne følelser men som bare kan være der for å høre på deg, din tvil, dine tanker og bekymringer. Fint å ikke tro at kjæresten vår skal være den eneste vi støtter oss til når det er vanskelig.

 

Hvordan er det å leve med en deprimert mann. Veldig opp og ned. Noen ganger har vi det kjempefint superfantastisk. Han er alltid verdens snilleste og mest omtenksome mann. Noen ganger blir han veldig trist og lei seg, gråter og vil ha trøst og oppmerksomhet. Det er på mange måter fint, men det kan være slitsomt hvis det varer lenge og jeg har egne ting som jeg bekymrer meg for. Innimellom er det forferdelig, han kan sitte inne i ukesvis uten å gjøre noen ting, uten å gå bort fra datamaskinen hele dagen. I de periodene skal det ingenting til for at han blir kjempesint, og da føles det veldig veldig urettferdig, selv om jeg egentlig vet at han er syk og det ikke er hans feil.

 

Men, det som er viktig er at jeg vet at han er glad i meg, og jeg ser at det blir bedre. Han har gått i terapi siste halvåret, og tro det eller ei så kan det faktisk bli mye bedre av samtaleterapi. Så får vi se hvordan det blir med medisiner - han er skeptisk men jeg tror det kunne være verd et forsøk.

 

Uansett hva du bestemmer deg for, lykke til videre i livet. Det kommer mange sjanser til å bli mor senere, det trenger ikke bli denne gangen hvis det ikke føles riktig.

 

Klem fra Hilde

[Anonym bruker]

Hei! Å ta en abort når du ikke her fast bestemt på det er helt galt i noen tilfeller. Det kan gjøre deg enda sykere..Men,ut i fra det du beskrev så er du i sammen med en mann med stor M.dvs en som lever i gamledager ennå.. Han kommer til å legge alt som har med barnet å gjøre på deg å du vil bli ulykkelig i forhold til han,men du vil trolig være verdens lykkeligste mamma kan jeg tenke meg. Mitt råd for å si det rett ut er at du beholder barnet å får deg en yngre mann av nåtid å ikke en som kun tenker på seg selv. Mannen din er sikkert umoden og rastløs til tross for sin alder,noe som ikke er bra for deg når du er så ustabil.. ..En vanlig mann på den alderen burde sett frem til å bli pappa å tatt rollen seriøst å ikke forvente å få i pose og sekk.. Blir helt kvalm av jenter som godtar alt fra mannen.. Han bør faen meg hjemme sålenge du ikke kan reise hvis dere får et barn sammen.. Æsj å fiii du må jo ha sinnsykt dårlig selvtillit som finner deg i å i det hele tatt tenke tanken - så må jeg legge reising på hylla,mens han fortsetter. herregud få deg et liv!!!!!! Dere er to om lage et barn å to om å ta ansvaret for det..Si det til den idioten du er sammen med!!

 

SOrry ufine ord og dømming på lite grunnlag,men har en venninne som passer utrolig godt i din beskrivelse,helt jævli å se hvor mye han lever livet mens hun er hjemme med barnet.. han er 40 og hun 26 ..Han tror det er slik at hun skal ta seg av barnet alene mens han skaffer penger o.l ,ekkelt ekkelt ekkelt

 

Off ikke ta dette veldig til deg,men for guds skyld tenk deg om.kanskje det er han som er problemet

[minna83]

bare en liten opplysning; man kan bruke enkelte antideppressiva ved graviditet.Det kommer til å ordne seg.

[Jenta78]

Hei kjære deg,

 

du kommer til å klare deg kjempe fint og det gjør ungen også! Slik jeg ser det, ligger de "viktigste" tingene til grunn.. du har en økonomi som tåler det, du er tross alt ikke altfor ung og du har en snill kjæreste!

 

Dessuten tror jeg aldri man vil føle seg 100% klar for en baby, så den følelsen er helt normal!

 

LYKKE TIL! :-)