Når fortalte dere det til foreldrene deres at du var gravid?

[Anonym bruker]

Hvordan reagerte de?

 

Bare lurer :-)

[Anonym bruker]

Kommer an på hvor gammel du er. Er du 16 eller yngre hadde jeg nok gitt deg den julinga du skulle hatt for lenge siden!

[Anonym bruker]

Jeg er selv 21, men ikke gravid enda..

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, du kan egentlig bare dra deg langt bort til en viss plass og bli der! altså, de fleste her inne er faktisk gravide! greit nok du kjeftet og smelte på innlegget om meningen din om de under 16 som er gravid (som sannnsynligvis er skrevet av deg), MEN dette innlegget var faktisk et innlegg for de som ER gravide!

Tipper du er ei 50 år gammel megge som ikke greide å bli gravid før du var over 40, og som ikke greier å ta vare på barna fordi du er for gammel!

Dessuten, du nevner flere ganger at de under 16 fortjener juling, stakkar barna dine da! de kan ikke ha det lett.. Hvis de kommer hjem som 16 åring og er gravide, kommer du vel til å kaste de ut av huset ?!

Du skal STØTTE, IKKE jule!

Sååå, dra deg langt bort fra dette forume, dette er for oss unge!

[Anonym bruker]

tror dere forsto hvem jeg mente

[Anonym bruker]

Samvittighet og realitet er to forskjellige ting. Men dem har også nokså mye med hverandre og gjøre. Om du er så redd for reaksjonen fra dine foreldre når du skal fortelle det, ville jeg også sagt at du ikke var gammel nok. Men nok moral preik, liker ikke dette her! Mine foreldre ble litt paff først, men det var på sett og vis ventet. Så dem ble kjempe gladet. Dem ventet at nyheten skulle komme en dag, og dem gledet seg til det. Men nå er jeg sikkert noe eldre en du (28 år). Uansett hva eller hvordan dem reagerer så klarer du dette. Jeg tror du sikkert vil bli en flink mor, selv om det ikke virker slik i det første jeg skriver. Men på tro og ære så mener jeg det. Jeg mener bare dem som er unge går glipp av så mye som dem bør ha med seg som ballast. Og at det er en ting som er dumt å "brenne" seg på. Selv om mødre klarer somregel å gjøre det beste ut av situasjonen og både dem og barn blir ikke noe mindre dårlig av den grunnen. Det er vanskelig å forklare nøyaktig hva jeg mener om det. Men kort sakt er jeg ikke noe begeistret for at man blir veldig tidlig mor. Men vet samtidig at det er mange av dere som klarer denne rolle utmerket bra.

 

Ps: det er ikke meg som har skrevet alle de sure innleggene om dere tror det. Jeg synes ikke dem har helt sin plass jeg heller. Selv om jeg skjønner også litt av tanken.

 

Lykke til hvertfall!

[ettie]

Fortalte det når jeg var 3måneder på vei. Og det tok det veldig bra. Nå mener jeg selv at jeg ikke er for ung til å få barn (er 22), men var alike vel nervøs (til en eller annen anonym her) Alle 4 besteforeldrene synest det var kjempestas og gleder seg stort til den lille kommer.

[♥Tullerusk♥]

Jeg var 3 mnd på vei før vi fant det ut.

Var hos mamma(som er legesekretær) hadde med seg en graividitets test hjem og testet der. Den slo ut positivt med en gang urindråpa falt på den=o)

Først ble hun driiiiiit forbanna, (fordi jeg hadde tatt så mye medisiner når det gjaldt blødninger. Lang historie.) og skrek misfoster (pga av at medisinene jeg tok var abort fremkallende og farlig for et foster), så ble hun lei seg og så var hun vanlig.

Snakket om å dra til legen å få sjekket. Et absolutt perfekt baby. Morsomt å se på UL. Den lå å sprella med armer og bein(kommer aldri til å glemme det=o))

 

Etter UL så begynte hun å tenke på kjønn og navn. Nesten som om det var hun som var gravid=oD

Hun er sååååååå glad i barnebarnet sitt. Kunne ikke tenke seg noe annet nå=oD

 

Dette ble hvist veldig langt...Hehehe.

 

 

[♥Tullerusk♥]

glemte å si at jeg da var 20, men hadde fylt 21 når gutten kom på moje (morfar) sin bursdag=oD

 

Det Var det pappa sa." han kommmer på bursdagen min" litt sånn eplekjekk.Hehehe..

 

 

[Venter endelig! 26.07.08]

når får du roe deg ned...

tydeligvis er du sikker 16-17...

 

ser bare på svarene fra de som er 20 +,,

de svarer som voksne folk.. deler sine erfaringer...

 

med en gang en aldersgruppe føler seg truet, angriper de..

er ikke det litt oppbrukt??

[Victorials]

Første gang jeg var gravid var jeg 15 år... Både foreldrene mine og hans tok det veldig fint, og etter at det første "sjokket" hadde lagt seg gledet de seg veldig, særlig faren min og svigermor...

Mor var litt mer skeptisk i begynnelsen da hun ble gravid som 16 åring og ønsket noe annet for datteren sin, men det tok heller ikke lenger før hun også så frem til desember, og prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen...

Da jeg mistet var alle naturlig nok veldig lei seg på våre vegne, og vi fikk mye støtte...

Andre gangen jeg ble gravid var jeg enda 15, og dette 1 mnd etter jeg hadde mistet. Denne gangen gledet de fleste seg igjen med det samme, bare moren min forstod ikke helt hvorfor jeg ikke var oppgitt over å være gravid igjen. Men etter å ha mistet fikk jeg på en måte noe å se frem til igjen, og da kunne jeg ikke annet enn å være glad, selv om det også denne gangen ikke var meningen at det skulle skje...

Men også denne gangen mistet jeg...

Begge disse gangene sa jeg det til mor og far nesten med det samme jeg hadde fått et sikkert positivt resultat...

 

Jeg var deprimert en god stund, men da den verste sorgen begynte å legge seg og meg og min mor kunne snakke litt om det, visste hun fort at vi nå ønsket oss et barn, delvis på grunn av det som hadde skjedd, og selv om det kanskje ikke det var dette min mor helst ville så støttet hun meg, og isteden for å komme med sårende kommentarer gav hun meg råd om hva som kanskje var et bedre alternativ...

Men "alle" rundt oss, som har noe med dette å gjøre, vet at vi ville ha barn...

Vi ventet et halvt år, og snakket mest om det og så om ønsket ble noe mindre ettersom mange anbefalte dette...

I Januar i år bestemte vi oss for å begynne for å prøve, og prøvde en liten stund før vi regnet oss til at han da enda ville være i militæret da barnet kom... Vi sluttet prøvingen og bestemte oss for å vente en liten stund til og ta det som det kom, bare slik at han kunne ha vert hjemme en stund før barnet kom. Men mnd etter vi hadde bestemt oss for dette ble jeg gravid, og selv om det kanskje ikke var 100% planlagt, var det allikevel veldig ønsket fra vår side, og når han kommer hjem på perm om 2 uker skal vi si det til de kommende besteforeldrene.

Jeg er da 14 uker på vei, og siden vi nå har fått hørt hjertelyden i uke 12 tror vi det skal gå bra, og vi regner selvfølgelig med at vi får den støtten og forståelsen vi har fått tidligere...

Heldigvis kommer han hjem et par mnd før barnet kommer, så mest sannsynlig og forhåpentligvis har vi fått tid til å flytte sammen innen den tid...

 

Så i et annet innlegg at de på 16 år og under hadde fått juling om de hadde kommet hjem gravide, og har tidligere og sett at noen mener foreldrene svikter om barna blir gravide tidlige...

Dette synes jeg er noe tull, og at foreldrene mine har reagert og oppført seg slik de har gjort har vert en enorm støtte for meg, og jeg har hatt mer respekt for dem og vert knyttet mer til dem etter at jeg så hvordan til forholdt seg til denne situasjonen...

Hadde de reagert slik jeg ser noen her inne ville, hadde jeg blitt rasende og lurt på hva slags foreldre de egentlig er...

Jeg ser opp til mine foreldre for hva de har gjort for meg, og synes det er synd når mange har problemer med forholdet til foreldrene når slik skjer.