Noen med fødselsangst som likevel valgte vaginal fødsel?

[Anonym bruker]

Hei

 

Sliter med fødselsangst og usikkerheten rundt hvilken forløsningsmetode som er den "beste" for meg og gullet jeg har i magen. Har virkelig prøvd å bearbeide alle tankene og følelsene knyttet til angsten (har en "balast fra fortiden), - , gått i samtaleterapi hos privat lege, tatt det opp med fastlege, kommunal jordmor, lege på sykehuset og nå jordmor som er "spesialist" i fødselsangst.

 

Allikevel klarer jeg ikke bli trygg på situasjonen som skal komme, og hva jeg bør velge (terminen er i slutten av august, så det begynner å haste...). Føler at alle disse "ekspertene" mener jeg bør velge en vaginal fødsel. Allikevel gir de meg ikke klare svar på erfaringer andre kvinner med fødselangst har hatt, som valgte å føde vaginalt.

 

Setter svært pris på om det er noen i tilsvarende situasjon, som kan dele sine erfaringer...

Er så redd for at jeg tror jeg har blitt "kurert" for angsten, og så velger å føde vaginalt, og at jeg under fødselen låser meg helt og alt går galt..

[Gjest]

Jeg kan fortelle at jeg er en kvinne som har hatt enorm fødselsangst siden jeg var 13-14 år gammel. Jeg fødte mitt første barn da jeg var 25 år. Jeg var livredd for selve fødselsmertene som så veldig mange påstår er de sterkeste smertene et menneske kan oppleve. Jeg var livredd for selve smertene og redd for at smertene skulle gjøre helt hjelpeløs og liten og fullstendig ute av kontroll. Likevell ønsket jeg å føde vaginalt, fordi jeg generelt er redd for operasjoner. Det frister ikke meg å ta en stor operasjon hvis jeg ikke er nødt til det. Desuten så har jeg aldri trodd på at keisersnitt er helt smertefri løsning, selv om du selvsagt er helt bedøvd under operasjonen, så må man kjenne noe smerter de første dagene etter operasjonen. Så jeg ønsket å føde vaginalt, men med mye smertestillende hjelpemidler. Jeg har født to barn, begge gangene har jeg hatt epiduralbedøvelse som har vært til veldig stor hjelp for meg. Jeg bestilte epidural på forhånd, så jeg fikk epiduralbevelsen satt tidlig i fødselen, og den tok vekk mye av smertene. Jeg ble ikke helt smertefri under resten av fødselen, men smertene ble takket være epiduralen til å leve med. Jeg brukte lystgass i tillegg for å slappe av, og andre gangen jeg fødte fikk jeg pudendalblokade (lokalbedøvelse i skjeden) når jeg skulle presse ut ungen. Takket være det så har jeg født to barn, riktignok vaginalt, men uten å ha opplevd uutholdelige smerter. Jeg er glad jeg fødte vaginalt, jeg ville ikke tatt keisersnitt i stedet. Jeg var frisk og rask og bevegelig på barselavdelingen etter begge fødselene, hadde jeg hatt keisersnitt ville jeg sansynligvis vært pleietrengende pasient de første dagene etter fødselen.

 

Hvis jeg skulle føde en tredje gang orker jeg ikke tanken på en fødsel uten noe smertestillende, men jeg vil føde vaginalt så sant det ikke skulle oppstå en situasjon som resulterer i at jeg må ta keisersnitt.

 

Lykke til med hva du måtte velge!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det nøffemor skriver og er enig i det hun sier. På grunn av sterkt fødselsangst (for det meste redd for smerter og for at sykehuset skulle nekte meg smertestillende) overveide jeg lenge keisernsitt. Men jeg var også skrekkslagen av å tenke på at de skulle foreta snittet mens jeg var ved bevissthet så til slutt så valgte jeg å tørre å føde vaginalt. Det angrer jeg ikke på. Jeg ble klippet endel og dette gjorde vondt i lang tid. Jeg tør ikke tenke på hvor mye plager og vondt jeg ville hatt med operasjonsarret etter keisersnittet, for ikke å tenke på hvor lang tid det ville tatt før jeg i det hele tatt kunne ha beveget meg normalt igjen etterpå. Dette forsøkte flere å fortelle meg før fødselen, men det er først nå i etterkant jeg virkelig forstår hva de mener med dette. Jeg var sterkt redusert i barselperioden uansett, og føler at hvis det hadde blitt keisersnitt så hadde jeg aldri klart å komme meg på beina igjen (satt på spissen).

Som deg var jeg redd for at alt skulle låse seg under fødselen og gå galt. Jeg var nok litt redd når det sto på, men jeg var allikevel ved ganske godt mot. Jeg hadde mye maserier i starten og det kan godt være mulig at disse hadde sitt utspring i at jeg var mer redd og anspent enn det jeg kunne ane. Tross alt så forløste jeg flere år med sterkt fødselsangst i disse timene.

 

Jeg opplevde hvertfall å bli godt ivarettatt under fødselen og at de respekterte både min angst og mine ønsker. Jeg hadde satt opp mine ønsker i et brev og brevet ble lest og tatt til følge av alle som var i nærheten av meg. Jeg fikk epidural tidlig i forløpet og hadde epiduralen på under hele fødselen (de skrudde den til og med på igjen når jeg ble sydd i etterkant). Under fødselen skjedde det ting som gjorde at de flere ganger vurderte om barnet måtte forløses med hastekeisersnitt. Jeg ble skrekkslagen av tanken. Og der og da følte jeg faktisk at jeg hadde valgt rett når jeg hadde valgt vaginal fødsel. Jeg kommer aldeles ikke til å glede meg, snarere grue, til fødsel dersom jeg blir gravid på nytt - men dersom jeg da får vite på forhånd at jeg skal ta keisersnitt da blir jeg helt skrekkslagen.

[Har en av hver-full stopp nå=)]

Hei!!

Kjenner meg godt igjen,selv fikk jeg planlagt keisersnitt - men er kjempe glad for at jeg ombestemmte meg å fødte normalt!

Skal nå ha nr 2 å vurderer ikke at jeg vil ha ks en gang!

Jeg sov ikke,spiste nesten ikke å var helt fjern en del mnd med nr 1 - var så utrolig redd for alt,ikke bare for at det skulle være vondt osv men tenkte også mye på hva som kunne gå galt med babyen min å dette pga at vi KUN hører om alt som går galt!!

Min fødsel varte riktig nok lenge,men det gikk helt greit for alle passet så utrolig godt på meg hele tiden...Spurte meg konstant hvordan det gikk,om jeg trengte noe osv-de var virkelig opptatt av å være der for meg å de vil de med deg også hvis de bare får opplyst at du har fødselsangst!

Skriv et brev til de og få legen din til å legge med et skriv eller noe!!

I min journal hadde lege innskrevet : skal klippes ved antydning til at det kan sprekke,og skal ha epidural så sant det ikke er for sent!!

Forstår det er vanskelig for deg,men tenk over det jeg har skrevet og spør gjerne hvis du lurer på noe mer ang. min fødsel!

 

[Anonym bruker]

hei

 

jeg hadde fødselangst da jeg gik med gullet siste tiden sov jeg nesten ikke eller noen ting.

var egentlig redd for både ks og vaginalt,men ut måtte jo den lille

da jeg ble lagt inn fikk jeg ett valg enten tok de ks på meg eller de kunne starte fødselen.

ut i fra det de sa så var dette det beste for både barnet å meg så da ble det vaginal fødsel. og dette er ikke noe jeg angrer på i dag,gjør det gjerne om igjen...

syntes det er mer skremmende med at de skal skjære i meg å dra babyen ut. så da er det bedre å gi babyen det beste adrenalinkikket som jordmødrene sa,for det man får når man kommer til verden kan ikke sammelignes med noen ting...

[haater husarbeid]

Du kan lese min historie under "oh no, not again" . Selv om jeg har stor angst for den kommende fødselen, har jeg valgt å føde vaginalt. Har stor tro på at det kommer til å gå bedre denne andre gangen!!

[Anonym bruker]

Hei, jeg er gravid for andre gang og har også termin i slutten av august. Min første fødsel endte i et hastekeisersnitt etter mange timer med rier pga at ting tok for lang tid, fostervannet var misfarget og sønnen min lå feil i bekkenet. Jeg slet mye med fødselsangst i begynnelsen av svangerskapet men jeg har aldri vært i tvil om at jeg ønsker å føde vaginalt denne gangen. Synes faktisk det var mye verre å ta keisersnitt enn de 20 timene jeg hadde med rier i forkant! Jeg brukte lang tid å komme meg etter keisersnittet, fikk infeksjon i såret og hadde smerter i mange måneder. Jeg har snakket med mange som har opplevd både keisersnitt og vaginal fødsel og alle sier at man kommer seg mye raskere etter en vaginal fødsel. Det er selvfølgelig vondt å føde men smertene er over med en gang babyen er ute og du slipper å ha et stort og smertefullt sår på magen - ikke så greit når du skal ta deg av et spedbarn. Det finnes selvfølgelig kvinner som velger keisersnitt fordi de har hatt traumatiske vaginale fødsler, men jeg tror til syvende og sist at en vaginal fødsel nesten alltid vil være det beste for både mor og barn - det er jo det vi er skapt til! Jeg skjønner veldig godt angsten din og håper du klarer å bli trygg på det som skal skje i ukene framover. Ønsker deg masse lykke til!

 

[chianti70]

Samme her. Er på vei med nr. 2 og første endte i keisersnitt etter 19 timer med rier. Ble satt i gang, og måtte ligge der i sengen. Gutten kom ikke og det ble som sagt keisersnitt. P.g.a. stor pågang på avdelingen ble jeg trillet opp på barsel og lagt på firemannsrom. Det var sent på kvelden og i de tre andre sengene lå de andre og sov, ammet osv. Jeg var halvt neddopet, anemisk og sliten, men fikk et skikkelig oppløft av å se gutten min selvfølgelig. Han ble imidlertid trillet ganske fort ut da jeg var for neddopet til å kunne ta meg av han, og mannen min ikke fikk være der. De påfølgende dagene opplevde jeg jenter som hadde født vaginalt være helt i ekstase og små smattende babyer som ble ammet. Jeg hadde vært igjennom en stor operasjon, hadde smerter i magen, fikk ikke sove, og hadde småfeber. Fikk ikke til ammingen heller da jeg var for slapp, og gutten for utålmodig, han fikk flaske og jeg måtte på "pumpe-rommet" for å få igang melkeproduksjonen.

 

Jeg forstår hvorfor vaginal fødsel er det som foretrekkes av helsepersonale, og neste fødsel nå vil jeg forsøke vaginal igjen. Enig i at fødselssmertene ikke er så ille som rekreasjonstiden etter et keisersnitt, selv om jeg ikke kom så langt som 10 cm åpning og heller ikke opplevde å revne. Har forøvrig hørt at man nesten ikke kjenner revningen, men at man selvfølgelig kjenner stikkingen og noe smerte når såret gror, men det gjør man jo etter keisersnitt også. Dessuten kunne jeg ikke ligge på magen etter fødselen. Å ligge på siden var også vondt. Til og med å forsøke og legge gutten til brystet var vondt.

 

En annen ting - 19 timer er ikke så lang tid sånn i ettertid. Kan ikke huske annet at jeg jobbet meg gjennom fra rie til rie. Men riene fører jo til at barnet kommer og jeg var så klar for å være ferdig med graviditeten da jeg kom så langt, at tanken på at det snart var over hjalp meg gjennom fra ri til ri. Resultatet av jobbingen er jo et nytt liv!

 

Klem

 

[Oria]

Jeg hadde angst før første fødsel, men forsto visst ikke helt hvor ille det var, men nå i ettertid skjønner jeg at det er nok mye av grunnen til at jeg hadde en så vanskelig fødsel og en følelsesmessig traumatisk opplevelse av det hele.

Nå venter jeg nr 2 og angsten er tilbake, denne gangen er det tydeligere fordi jeg vet hva jeg har i vente.. eller hvor ille det kan bli hvis jeg er uheldig, eller hvis jeg ikke bearbeider følelsene skikkelig på forhånd.

 

Jeg vet nesten ikke om jeg er mest redd for vaginal fødsel eller keisersnitt, men jeg kommer nok til å føde vaginalt, så sant det ikke blir sete leie.. plutselig har jeg begynt å få litt angst for det også. æsj.

Det jeg tenker mest på med ks er at man får et stort arr, som ofte kan skape blokkeringer i energisirkulasjonen i kroppen, dessuten har jeg sett unge jenter med helt ødelagte mager pga keisersnitt! Dette virker lite fristende.. Hvordan er det nå i ettertid, dere som har keisersnitt? Er magen like fin igjen?

 

Derimot er jeg ikke like fin igjen i underlivet.. beklager å måtte si det, men jeg tror jeg var max uheldig, revnet masse og det sved skikkelig selv om jeg hadde epidural. Jeg har fortsatt plager nå 2 år etter, og tror nesten at det ikke kommer til å gå bort noen gang. dette er skikkelig bittert for meg og gjør at jeg gruer meg veldig til neste gang. Jeg brukte veldig lang tid på å komme meg, og sex var smertefullt i et halvt år etterpå.

Men som sagt, jeg har ikke møtt noen andre som har vært så uheldig som meg, de fleste blir mye fortere bra, og jeg har heller ikke møtt noen som sier de har vond 2 år etter.

Alikevel velger jeg å gjøre det om att, spør ikke meg, skjebnen har vel bestemt det. Men jeg er overbevist om at hvis jeg bare klarer bearbeide de vanskelige følelsene og redselen på forhånd slik at jeg klarer å føle meg trygg og avslappet når det er i gang i gjen, så vil det gå mye mye bedre.

[Oria]

..kan jeg forresten spørre hvem som er ekspert på fødselsangst som du har snakket med? Jeg kunne tenke meg å snakke med vedkommende... takk!