Usikker

[Capricornia]

Har ikke helt kommet over sjokket over å være gravid. Situasjonen min er håpløs, i og med at når jeg har termin kommer jeg til å være bosatt et annet sted i landet en min kjære, samt venner og familie. Dette for å fullføre utdannelsen. Alternativet er å fryse utdannelsen 1 år og ta med meg en ettåring alene for å fullføre etterpå. Har nesten bestemt meg for abort, men er redd for å angre etterpå. Tanken på å bli mamma er uvirkelig, og jeg klarer ikke helt å innse at livet mitt kan bli totalt forandret om noen måneder. Som min kjære sier, vi kommer aldri til å angre hvis vi beholder barnet, men det kommer utrolig upassende. Ingen av oss har jobb, vi er begge studenter og bor i 2 forskjellige byer langt fra hværandre. Vi har snakket om å bli gravide neste sommer, da er vi ferdig utannet og flyttet sammen. Vil gjerne høre andres tanker om denne situasjonen, og eventuelt hva dere har gjort i lignende situasjoner.

[M@mm@ til 6 småtroll <3]

Håper der beholder barnet, synes det høres tragisk ut om dere skal ta abort på grunn av at dere ville vente ett år..Jeg hadde beholdt, og gjort det beste ut av situasjonen.. Gått ferdig så mye av skoleåret som mulig, tatt permisjon ( muligens gått skole i permisjonstiden for å spare penger) ut fra hvordan dere velger å løse situasjonen. Vet om flere som har fått barn og bodd langt unna barnefar under utdanning, det ordner seg skal du se, bare man innstiller seg på det!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Skjønner godt at du er usikker. Det er det nok mange som ville ha vært. Jeg var bare 16 år da jeg ble gravid for første gang, og den gangen så jeg ingen annen utvei enn å ta abort.De to første årene etterpå var jeg også veldig lettet over at jeg hadde tatt dette valget, men så kom angeren. Jeg tenker ofte på at jeg egentlig kunne hatt ett barn på 22 år nå. Den gang visste jeg ikke helt hvor fort et foster utviklet seg i mors mage. Det ble snakket om at det bare var en celleklump. Hadde jeg visst den gangen det jeg vet i dag angående utvikling av foster, hadde jeg aldri i verden greid å ta abort. Den gangen var det en stor lettelse for hele familien, og det var ingen som snakket om at jeg hadde et annet alternativ. Skulle min datter være så uheldig å bli gravid i så ung alder som jeg var, ville jeg selvsagt forklart henne om min uheldige situasjon, og om min anger (håper for hennes skyld at hun aldri kommer i en slik situasjon).

 

Håper du tenker nøye gjennom situasjonen før du tar et endelig valg. Hvis du fryser utdanningen din ett år, kan kanskje kjæresten din følge med på lasset når du fullfører din utdannelse. Hvis det ikke er en svært spesiell utdannelse du tar, kan du kanskje få byttet undervisningssted?

 

Tror nok kjæresten din har rett i at dere ikke vil angre hvis dere velger å beholde barnet.

 

Ønsker dere lykke til videre.

[Anonym bruker]

Skjønner situasjonen din, men for meg virker det som om du vil klare å få barnet og leve bra med det. Jeg tok abort uten egentlig å ville det, og slet med depresjoner og skyldfølelse i 5 år etterpå..Tankene dine slår helt krøll på seg og du vil alltid lure på om det du gjorde var riktig.

Behold barnet, dere virker ressursterke og fornuftige, dette klarer dere! Lykke til!!

[Capricornia]

Takk for positive innlegg! og ja, vi er ressurssterke, og dersom vi går inn for dette kommer det sikkert til å ordne seg etterhvert.

Helt siden jeg fant ut at jeg er gravid har jeg vært trist, og trodd at jeg er trist fordi jeg ikke vil være gravid, men nå tror jeg at jeg er trist fordi jeg vurderer å avbryte svangerskapet. (dette virket fornuftig ini hodet mitt, men det kom ikke så fornuftig ut...)

 

Det trenger jo ikke å gå galt bare fordi det ikke er planlagt...

[Anonym bruker]

For 6 år siden ble jeg gravid, jeg hadde akkurat sluttet på vidregående og hadde søkt på høgskole. Jeg fant ut før jeg hadde kommet inn på noen skole at jeg var gravid. Litt panikk!!! Jeg snakket med legen jeg fikk, og hun sa at det var ikke noe problemer å få barn samtidig som man fullfører skolen. Det ble mye om og men, og det gikk så langt at jeg bestilte abort time. Dette var absolutt ikke noe jeg ønsket, men faren. Etter mye grining og masing ble vi enige om å beholde barnet. Det tok oss mange mnd å få leilighet i den byen der jeg studerte, men alt ordnet seg. Jeg fikk ei datter i mars og 2 uker etter fødselen var jeg tilbake på skolebenken med ungen ved siden av meg. Ammet i pausene og gikk ut da det ble for mye grining. Tok eksamnene, men strøk på et par som jeg fint tok opp igjen.

 

Jeg ble alene med omsorgen for barnet da barnet var rundt 7 mnd. Men har fullført utdannelsen ( selv om det tok litt tid) og har fått jobb.

 

Nå er jeg gravid med nr 2 (har hatt en abort i melomtiden, men det er en annen historie) og den var ikke helt planlagt den heller, men jeg har valgt å beholde den. Barnefaren gleder seg veldig.

 

Du skal se at dette går fint, og spesielt når faren er positiv til det. Det eneste jeg vil anbefale er at han er sammen med deg den første mnd etter fødselen... Det er min erfaring. Lykke til dette klarer dere!!!

 

[Capricornia]

Hei dokk som svarte!

 

Nå har vi bestemt oss for å kjøre på, og mine foreldre er allerede informert. Er kjempelykkelig og glad inni meg og føler at vi har valgt det rette! Gleder oss til mars:)

[M@mm@ til 6 småtroll <3]

Gratulerer! Ble utrolig glad for å høre at dere har bestemt dere for å beholde barnet!! Ønsker dere masse lykke til videre!!

[Mum K&K]

Fabelaktig!

Lykke til og ta tiden til hjelp...det sier jeg til alle i slike situasjoner....MEN,det er sant.

 

masse lykkeønskninger fra meg også