er så lei

[Anonym bruker]

går bare hjemme med gutten min... mannen bare jobber og jobber, når han er hjemme er det veldig dårlig stemmnig mellom oss.. ikke har vi hatt sex på lenge.. jeg er kjempe deppa.. gutten er trass sellom han er 10 mnd.. gjør det han har lyst til og elsker å forsette når jeg sier nei.. ser ut som ett kråke reir når han har lagt seg.. jeg er deppa dagen lang, trøtt, sliten og ikke noe energi.. det virker som om mannen bare gir faen i alt og at jeg må gjøre alt med ungen.. ner ikke hva jeg skal gjøre mer.. har ikke så mange venner så er skjeldent ute å treffer andre. har det så jævelig nå.. jeg og mannen bare kranleer og irriterer hverandre måtte bare få det ut

[Anonym bruker]

Forstår mannen din alvoret? Kanskje han holder seg unna hjemmet nettopp fordi dere krangler? Det er en kjempeovergang for et par å få barn. Hva med å skaffe barnevakt og ta et restaurantbesøk bare dere to

- slik at dere kan snakke ut.

 

Min mann hadde ikke peilig på hva han kunne hjelpe med når det kom til vår sønn. Så jeg skrev en liste til ham. Noe som hjalp veldig. Ut med bleiebøtten, støvsuge på fredagene, vaske opp på mandagene, gi minsten tran hver dag og gå tur med småen hver søndag. Slik fikk jeg slappet mer av og vi fikk det bedre sammenn.

[Anonym bruker]

ok, takk, skal prøve det.. tror ikke hann forstår alvoret. men vet at han må jobbe mye. han jobber i butikk med lange arbeidsdager

[Anonym bruker]

dytter dytter

[Anonym bruker]

Jeg skvatt litt da jeg leste innlegget ditt, for det der kunne jeg skrevet selv! Jeg har også en gutt (9 mnd), og han er urolig/slitsom og krevende (kaller ham det når jeg er litt negativ) eller aktiv og utfordrende som jeg kaller ham når jeg er litt mer positiv. Irritasjonen over mannen min er et kapittel for seg selv... vi har vært sammen i en årrekke og begge vet innerst inne at forholdet vårt tåler en trøkk. Sex husker jeg snart ikke hva er lenger, men for å være pinlig ærlig har vi ordnet oss en periode der vi åpent kan trekke oss diskrete tilbake en sjelden gang og onanere (det hørtes teit ut, men må man så må man...). Litt komisk, for vi hadde jo i utgangspunktet tenkt oss "to tette" hi-hi.

Jeg stuller mest hjemme med gutten vår og har ikke så stort nettverk her vi bor. Familien min bor et stykke unna, og svigermødre er nå svigermødre uansett hvordan man snur og vender på det ;-)

 

Ingen stor trøst fra meg med andre ord, men jeg tror at for mange (i allefall for meg) er det å få barn litt som "i krig og kjærlighet" der alt er tillatt. Jeg tror absolutt saker og ting går seg til med tiden, men det er skuffende å lære partnerens dårlige sider å kjenne når kjærlighetsbabyen endelig er der...

 

Klem fra meg :-)