dette takler jeg ikke

[Anonym bruker]

må bare rase ut her for nå henger jeg nesten ikke sammen. samboeren min og jeg har hatt en forferdelig tøff tid helt sidenjeg fant ut at jeg var gravid. Hormoner, krangling, lite forståelse(synes jeg), så bekymring for abort, før jeg endelig fant ut at jeg hadde rett.

Under en uke etter utskraping presterer han å si at han ikke vet om vi skal prøve igjen, han vet i alle fall ikke når han er klar til å prøve, kan ikke si noe om det. Han mener jeg har store problemer og må til behandling. SKjønner han INGENTINGGGG av hva vi kvinner ¨går igjennom??????????????????????????

Jeg er så skuffet at jeg sover selvfølgelig ikke om natta, sovner jeg, drømmer jeg bare mareritt om at jeg aldri skal bli gravid igjen,.

jeg vil bare be ham forsvinne. VI har vært sammen i to år. Innimellom har vi hatt tøffe runder, men han er (trode jeg)samtidig den mannen jeg har drømt om. Svigermors drøm. En som fikser alt rundt seg, den flotteste av alle i venninneflokken "han der er tidenes catch". vanligvis har jeg opplevd ham som varm, raus , omsorgssfull, matchomannen som kan tillate seg å gråte på skuldra mi hvis han har gjort meg urett. I Dag etter en HELVETES natt - jeg gråt og gråt og gråt og han ba flere ganger om unnskyldning etter å ha sagt de forferdeligste ting: Som å dra fram igjen at jeg var veldig vanskelig under graviditeten...når jeg sa at alle jenter er hormonelle i graviditeten: Han presterte å korrigere å si: Ikke ALLE, mange...(!!!???)! Vel i dag etter dette, ba han om unnskyldning før han gikk på jobb, men han kan ikke si at joda jenta mi, vi skal snart prøve igjen. Han sier han er frustrert, redd og må tenke. At vi ikke er istand til å få et barn inn i livet vårt nå.

Jeg er 32,har solid lønn, egen leilighet og for fire måneder siden kom han til meg å ville bli pappa til barnet mitt.

Jeg har hatt en fryktelig tung tid fordi jeg selv skjønte at fosteret døde. Ingen trodde helt på meg, før vi endelig dro på ultralyd. Oppførselen min har vært preget av frykt. Føler jeg mister alt i livet mitt. Forstår han ikke at det eneste jeg må tenke nå for å komme meg gjennom dette er at vi snart skal bli gravide igen?

Sorry jenter, vet ikke hvor jeg skal gå, har det så vondt. Må være anonym nå.

[jordbærsjokolade]

Uff. Det der høres tøfft ut..

Men jeg er sikker på at han bare er redd, både for deg og for seg selv. Han har jo mistet et barn han også, og han er nok veldig lei seg, selv om han kanskje ikke viser det?

Gi ham litt tid, slik at ting får roet seg litt ned, kanskje bare et par uker slik at dere begge får summet dere etter påkjenningen en abort er. Når dere ikke lenge er midt oppi det, sånn som dere er nå, når ting er kommet bare litt på avstand bør dere ta den samtalen igjen. Jeg føler også det samme som deg, at det eneste som kan gjøre ting riktig er å bli gravid igjen, men jeg tror ikke menn tenker sånn. Gi ham litt tid, og ikke minst deg selv litt tid så skal du se at det ordner seg og at han fortsatt vil ha barn med deg.

 

Lykke til