Enslig mor...............................................................................................

[cor enfant]

Jeg har fulgt med på denne siden en stund. Jeg er en hetrofil kvinne som er midt i 30 årene som vurderer å få barn ved hjelp av en donor.

 

Det jeg lurer på er når og hvordan dere fortalten familie og venner at dere planla å bli gravid ved hjelp av en donor? Hvordan gikk dere frem med å bestemme dere for en bestemt donor ved Stork/ Vitanova eller ved å bruke donor sæd i fra Usa? Og har dere brukt samme donor ved 2,3 barn, og hvordan gikk dere frem i forhold til å finne den donoren dere valgte.

 

Jeg føler tiden begynner å haste for min del, jeg ønsker meg flere enn et barn. Planlegger å evt prøve å bli gravid til neste sommer (er da ferdig med videreutdanning). Det ble mange og kanskje noen rare spørsmål, det er utrolig mange tanker som raser gjennom hodet mitt. Jeg håper jeg får mange svar.

 

Hilsen

[EneStående mamma ;-)]

Velkommen i "klubben".

Jeg er selv hetro, 40 år og mor til en Stork-gutt på 10 mnd. Har nettopp bestemt meg for at jeg i løpet av et års tid skal forsøke å få en til med samme donor.

Jeg har alltid ønsket meg barn, og da helst i et forhold. Ved fyllte 36 år, uten drømmemannen, bestemte jeg meg for å bli alenemor dersom jeg ikke hadde etablert et godt forhold innen fyllte 38. Tross dette, satt det endelige valget langt inne. Etter mye grubling og mange argument for og imot, valgte jeg og informere noen nære venner som jeg visste/trodde ville være positive. -Allerde før jeg fortalte om min beslutning, hadde jeg noen venner som foreslo at jeg skulle bli alenemor. Etter 1-2 forsøk valgte jeg å fortelle det til noen flere venner, og til mine foreldre. Min mor er veldig åpen og "rund", mens min far nok syntes det var en merkelig ting.

Legen min møtte meg med uttalelsene "stilig" og "du vil bli en flott mor", og han hjalp meg med alle nødvendige undersøkelser.

Under svangerskapet holdt jeg en lav profil på hvordan jeg var blitt gravid, men er nå veldig åpen på dette hvis folk spør. Synes jo også at det har blitt lettere å være åpen, med den omtalen som har vært i media det siste året.

Lykke til med ditt valg :-))

[kona til kona har født]

Vet ikke om jeg forsto spm ditt ang donor riktig, men prøver meg på et svar. Er selv 35 uker på veg med storkbarn.

På Storkklinikken kan man ikke velge donor, der har de anonyme donorer, jeg tror det samme gjelder Vitanova. Du kan imidlertid bestille sæd med identity release fra USA, og jeg vet ikke hvor mye du kan velge ang donor der, det er vel forskjellig. Hos Stork tror jeg det var tre ønsker ang utseende til donor man kunne ønske seg. Alt dette får du jo selvfølgelig bedre info om av den aktuelle klinikken du velger å bruke. Selv valgte vi å ikke ønske oss noe i forhold til utseende og utdannelse hos donor, da vi ikke syntes det ville vært riktig for oss. Der er det jo mange forskjellige meninger.

[Anonym bruker]

Familie og venner trenger man jo ikke informere om hva man planlegger å gjøre. Du kan jo informere etter at det er gjort?

 

Avhengig av om du føler at de vil gi deg støtte eller pepper.

 

Det å ha for mange som vet er også som å ha en hel skoleklasse å informere hver gang det er noen "nyheter". Slitsomt.

["charlie"]

jeg tenkte på donorbarn som alternativ tidlig i 30-åra, men trengte ca 2 år fra jeg "ville" til jeg var "klar". det var viktig for meg at det var helt avklart at det var et valg jeg kunne stå for uansett.

 

jeg valgte å lufte det for en søster i planleggingsperioden. min mor fikk vite det etter at graviditeten var et faktum, og resten av familien først etter ord UL. jeg tror du vil bli overrasket over hvor mye positive tilbakemeldinger du får, både fra de som er nær og de som ikke er det. noen som syns det er "rart" vil det muligens være, ,men fikser man ikke det, tror jeg man bør tenke gjennom det valget en gang til, og kanskje gå for adopsjon el.l. istedet.

 

jeg har valgt donor fra scandinavian cryo bank i usa. de har ikke ordinær "identity release", slik at barnet kan treffe donor. men de har kun skandinaviske donorer (den gangen kunne man bare få i.r. på donorer som er langt fra min families etniske herkomst, og barnet ville å så fall "stikke seg veldig ut" i familien). man kan få utvidete donoropplysninger, og få foretatt foto-match. det først og siste var viktig for meg, ifht identitet for barnet - at det lignet mest mulig på den familien det vokser opp hos, og at det i minst mulig grad har "donorgener" som "alle" kan identifisere, hvis du skjønner. førstemann ligner også kriminelt på meg og sin mormor, og får mye kommentarer på det (i realiteten ligner barnet nok også på donor, men fordi donor ligner meg, er det ingen som skjønner det..). jeg bestilte mange strå fra samme donor den gangen, og er nå gravid med nr. 2. donor er ellers ferdig med studiene nå og det er kø for de siste stråene, så det er jeg glad for.

 

det er jo andre muligheter i dag ifht å få mulighet til å treffe donor, vet ikke hvordan jeg ville stilt meg til det hvis jeg i dag hadde et annet valg enn den gangen. uansett tror jeg det er viktig at man følger sitt hjerte. hvis ditt hjerte sier deg at du bør ta en avgjørelse som koster mer i kr og øre, ville jeg vente litt og heller spare. det er forøvrig en fin øvelse ifht å ha barn,. de er ikke så billige som jeg hadde regnet ut på forhånd.. he-he...

 

den viktigst forberedelsen mens man tenker, syns jeg er å få alt det ytre i orden. trygt bosted hvor dere kan bli en stund ( å flytte/pusse opp med småbarn er ikke særlig ålreit), ha en ordnet økonomi og en trygg arbeidsplass - nettverk som kan bistå deg både før, under og etter at barnet kommer. de tingene er så enormt mye viktigere når du har ansvar for et annet lite menneske enn når man bare kan tenke på seg selv.

 

lykke til!!

[dreamcomestrue]

Hei!

 

Jeg er i samme situasjon som deg. Vurderer veldig om jeg skal bli enslig mor ved hjelp av donor. Det er litt godt å se at man er fler i samme situasjon :-)

Det er litt slitsomt akkurat nå, for jeg prøver å ta stilling til om jeg skal ta et år til med studier, på deltid blir jo det to år da, eller om jeg skal gå for min drøm om å bli mamma. Synes det er litt skummelt også, for man vet jo ikke hva man går til....

Jeg er hetrofil og snart i midten av 30 årene, og synes jo det er på tide at noe skjer snart.

Det hadde vært fint å kunne dele noen tanker med deg og fler her inne..

[E & I]

Vil bare opplyse om at Stork også nå har id release på skandinaviske donorer. Det er veldig nytt hos dem, så det er ikke så mange å velge mellom. Hvis du kontakter Stork får du svar på alt du lurer på

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Heisann!

 

Jeg er gift, har ett barn og er gravd med nr. 2. Jeg vil bare si at jeg synes det er flott at kvinner har denne muligheten. Hadde jeg vært nærmere 40 (jeg er bare 25 nå da) og hadde fortsatt ingen mann i sikte, så hadde jeg nok gjort dette selv. Tenk så mye glede en får resten av livet da!

 

Jeg har en venninne på 31 år som ikke har hatt kjæreste på nærmere 10 år og hun har begynt å vurdere dette. Hun vil vente og se om hun kan klare å finne lykken til hun er 35 år og jeg støtter henne fullt ut. Det er så mange som er single og barnløse og lever ensomme livet ut, og jeg synes det er en altfor verdifull sjanse å la gå fra seg fordi en er redd for folks fordommer.

 

Når folk dømmer andre, beskriver de ikke dem, de beskriver seg selv...

 

Så stå på alle dere!!! Dere er kjempetøffe!!

[dreamcomestrue]

Hei :-)

 

Tusen takk for oppmuntrende og koselige ord. Det hjelper på. Jeg er selvfølgelig klar over at det er slitsomt å være enslig mor, men er det noen enslige mødre her inne, som kan fortelle litt om hvordan det oppleves?

["charlie"]

joda... ;-)

 

solskinnshistoriene kjenner du jo! du vet jo hvorfor man ønsker barn! så jeg sier heller litt om realiteter - ikke for å avskrekke, men for at man kan forberede seg og legge forholdene til rette:

 

spebarn; veldig hyggelig med bebis (og jeg har aldri vært typen med tåtesmokker i øynene, for å si det sånn...) men den overveldende morslykken er oppskrytt, synes jeg (og de jeg har snakket med). som for alle andre er det et nytt menneske man skal bli kjent med - for babyer tar det dessuten litt tid før man blir kjent med personligheten deres.

 

praktisk; hvis man tror man blir bundet ved å være hundeeier - prøv en baby... en utfordring ved å være alenemor - man kan ikke gjøre NOE alene (ikke engang stikke på butikken og kjøpe melka man glemte..) uten å ta barnet med eller ordne pass. dette blir "verre" når barnet blir litt større og skal tasse etter absolutt overalt (alle som har hatt hvalp vil straks skjønne hva jeg mener!! he-he..). for en single kan det være en tilvenning å ikke kunne gå på do alene, dusje alene, spise mat uten at noen skal plukke i maten din osv. eller ting som hunder ikke kan; tegne på veggene, skru av tv'n midt i programmet du har ventet på (igjen og igjen og...)

 

sånn sett kan det være HERLIG å begynne å jobbe igjen! der vil ingen være med deg på do, og du får spise og snakke i tlf helt alene..

 

det verste i spebarnstiden synes jeg er mangel på søvn. dette står det ikke om i bøkene- der står det jo at baby sover i 16-18 timer/døgnet. det de ikke presiserer, er at en frisk baby med godt sovehjerte ikke behøver å sove mer enn 1 1/2 time av gangen. avbrutt søvn er regnet som torturmetode og forbudt i vitenskapelige forsøk... jeg har nå en helt annen forståelse for de som "klikker" (selv om jeg absolutt mener at det er den voksnes ansvar og at vold mot barn må straffes. hardt.) det er derfor veldig viktig at man har avlastning så man kan få sove litt innimellom - både for mor og barn. disse cafè-mødrene man leser om.. he-he.. til min første cafè-avtale kom jeg 40 min for sent og hadde glemt dyna til lille. tror det er VEL så typisk...

 

en typisk dag med min treåring:

0500-0530: - mamma - det er morgen! sola skinner og fuglene har stått opp! (grynt... jeg er ingen fugl...)

0630 opp

0717-0730 bhg

jobb

16-1630 hente bhg

middag

1800 barnetv

1900 bading osv

1930 legging (forhåpentligvis..)

 

mor er utslitt og oppe bare på trass noen ganger "jeg SKAL ha voksentid! basta!" rydde, legge fram tøy, lage matpakker osv.

 

( ev. kompliserende faktor; barnet så sitt snitt til å sove 10 min i bilen hjem, og tasser opp og ned trappa til 21- 2130-22-2230....)

 

det er et enormt stort ansvar at det du sier og gjør er med å forme et lite menneske som er helt avhengig av deg. nattsvart samvittighet når du har kjeftet uten grunn (og ber selvfølgelig straks om unnskyldning på en ordentlig måte) - og fantastisk når du skjønner at "NOE må jeg ha gjort riktig som har en så flott unge!"

 

og så syns jeg det er ganske gøy når min klypesjef ser på at jeg henger opp tøy og roper "heia mamma! heia mamma!"

[dreamcomestrue]

Hei Charlie

 

Tusen takk for et realt og ærlig svar! Slike ting er også viktig at kommer fram synes jeg, iallefall når man vurderer å bli singel mor.

Men til tross for allt dette, så er det verdt det eller?

["charlie"]

yeah,baby...

 

jeg er da også gravid med nr. 2 og 26 uker på vei...

 

bare holde ut 3 år til, så skal jeg sove om natta igjen, ha-ha....

 

jeg syns absolutt det er verdt det. men det er viktig å være klar over også utfordringene på forhånd. som jeg sier innledningsvis i forrige innlegg - det er ikke for å avskrekke, men for at man kan forberede seg og legge ting til rette. så unngår man "nederlag" for seg selv og barnet.

 

særlig det med søvn og mangel på samme var jeg ikke tilstrekkelig forberedt på (man kan ikke lese seg til at man går rundt som en zombie og sovner i maten...)

derfor syns jeg det er viktig å formidle det til andre ,så slipper de å gjøre mine feil. bare det åbe noen ta en trilletur med baby, så du kan ta en dusj og en time på øyet gjør kjempeforskjell!!