har man nok til mer enn en?

[Meesah og HattiFnattene♡]

Jeg skal bli mamma for andre gang i oktober (håper jeg), og til tvillinger attpå til. Når jeg gikk med jenta mi, hadde jeg dette intense behovet for at hun skulle komme, etter å se henne..denne gangen føler jeg nesten bare angst. Av og til så til de grader at jeg ikke *hvisker* vil ha dem i det hele tatt.

 

Vil jeg klare å være mamma til tre barn..? Kommer jeg virkelig til å klare å elske de også, uten å elske datteren min mindre.. Kommer hun til å bli skøvet i bakgrunnen?vil jeg elske de høyere enn henne...? Jeg er redd og engstelig til tider, og jeg føler at det er umulig å forklare for noen..

 

Finnes det andre som også har hatt det sånn? og som kan fortelle meg at alt vil gå bra...?

[somm@r]

Sånn tenkte jeg også da jeg skulle ha nr to. Og det gikk helt fint. Jeg tror en mamme kan elske et uendelig tall med barn. Jeg e rlike glad i begge barna mine og er sikker på at jg vil forgude nestemann like mye. Så bare gled deg du. Jo flere jo bedre.

[m*78]

Har tenkt litt i disse baner jeg også. Ikke så ille at jeg ikke vil ha knøttet mitt i magen. Men bekymrer meg en del for hvordan det vil bli for lillegutten jeg har fra før. Redd for å få for liten tid til han, at han skal føle seg tilsidesatt. At mamma ikke altid har tid til han, pga. at man er opptatt av babyen.

Men tror nok helst at det kommer til å gå bra, men en overgang blir det nok. Morskjærlighet til alle barna våre har vi i allefall nok av, det tviler jeg ikke på!

Om du er mye bekymret kan du kanskje ta dette opp med jordmor? De har nok vært borte i dette før. Kan hjelpe å få pratet litt om det, å evt. få gode råd og tips om hvordan man kan gjøre overgangen lettest mulig for dere alle sammen.

Ønsker deg lykke til, alt ordner seg nok til det beste etter hvert!

[Gjest]

Ingen fare!

 

Jeg venter nå nummer fem, og elsker alle mine fire like høyt som før :-)

 

Men klart! Man blir jo litt forelsket i den siste :-) Men det er helt normalt.

 

Jeg er like glad i tenåringene mine feks, men nåde være om jeg får kose og klemme dem på samme måte som toåringen. Kjærligheten forandrer seg, men forblir livet ut :-)

[Anonym bruker]

Det sies ofte at man er like glad i alle barna sine, bare på litt forskjellige måter. Jeg tenker slik nå som jeg venter nr 2. Vi strevde fælt og lenge med å få til nr en, så henne vil nok for alltid være min øyensten uansett. Hun var så utrolig ubeskrivelig etterlengtet. Nå venter vi nr 2 som gikk lett å få til, og jeg har mange tanker om det hele tatt går an å bli like glad i h*n. Jeg tenker som sagt at ja selvfølgelig, men på en litt annen måte, men overhodet ikke på noen dårligere måte. Kan ikke fatte at det går an å ikke være glad i sine barn (men det finnes selvfølgelig unntak, dessverre).