Usikker i forholdet?

[Gjest]

Er det noen av dere jenter som prøver å bli gravide,men på samme tiden er litt usikker på om den dere vil ha barn med er den rette for all fremtiD? Er i det siste blitt usikker.. men det kommer å går.. får vite på søndag (ikm dagen) om jg er gravid el ikke. Tenker om det kanskje er hormoner .. Vi er i 2 pp .. Er virkelig frustrert..

[ville_og_fikk_til_etter_7år]

Hei TUFFI. Jeg skjønner deg faktisk veldig godt... har det på litt lik måte selv og jeg tror selv at det er hormoner som løper løpsk... jeg er myyyye sinna og kjefter ihvertfall en gang om dagen... mest lyst til å stikke av, men gjør det ikke. Men som sat, hvis du bare er litt usikker så er det nok mest hormoner... men jeg er ingen psykolog og heller ingen tankeleser.....

 

Lykke til

[mille80]

Så sent som i går tenkte jeg i mitt stille sinn : er det mulig å elske en person såå høyt, og samtidig til tider irritere seg sånn over den samme personen at man nesten blir litt kvalm....

Men jeg elsker allikevel gutten min, og er 100% sikker på at jeg vil dele hele livet mitt med han! Og vi krangler til tider altså (rettelse, kremt, jeg krangler ofte til tider, roper og skriker... huff av meg..)

[◄███▒░░Oslogirl+Prince░░▒███►]

tror de fleste tenker sånn eller hva? har tenkt sånn iblant,men han er nr 1 for meg & kommer alltid til å være min elskede-til tross for uenighetene

[Moltekrem]

Jepp....Alt jeg ønsker meg i livet for tiden er graviditet.... Men er så usikker påom jeg tørr.... For jeg vil gjerne være sammen med han resten av livet, men jeg er usikker på han.... Derfor har jeg bestemt meg for å bli gravid, så får det bare briste eller bære.... Er dette egoistisk????

[VinterSol+2]

jeg lurer på en ting, og ikke ta det som kritikk, men som et oppriktig spørsmål;

hvordan tør de av dere som er usikre på forholdet deres å fortsette å prøve å sette et barn til verden?

 

Er dere ikke redde for å plutselig ende opp alene med et barn, eller å sette et barn til verden midt i en opprivende skilsmissesituasjon eller lignende? Eer jo en stor psykisk belastning å bli foreldre, sier de som har prøvd det.

 

Jeg skjønner jo at både hormoner og humøret kan svinge, så det er ikke de som bare krangler litt med kjærsten jeg først og fremst tenker på nå. nå tenker jeg på de som faktisk revurderer det forholdet de er i.

 

jeg vet at for min egen del ville dette føles feil, men jeg er interessert i å høre hva folk tenker rundt dette!

 

 

[Sistemann i magen <3]

Hei dere..

 

Så godt at noen endelig setter ord på disse tankene... For jeg tenker de mye...

Det som er problemet her er at jeg vet at min mann kommer til å bli verdens beste pappa og han er verdens beste mann. Men... så kommer det til dette med følelser.. dvs. kjemi,lyst,tiltrekning,spenning osv... dette er et kapittel som ikke er så veldig på topp for tiden og det plager meg litt...

Han er den eneste jeg kunne tenke meg å stifte famile med pga.alt han står for og alt han gir i forholdet, vi har veldig like meninger og holdninger til ting, noe som jeg ser som veldig viktig. Vi samarbeider bra og har de samme fremtidsplanene. Men hva med denne spenningen jeg føler at jeg mangler, og denne lyst-følelsen som er på bånn?...

Vet liksom ikke helt hva jeg skal vektlegge lenger...

 

Noen som har hatt det sånn og kommet ut av det igjen?..

 

[lilli1979 - venter på ivf]

Maria79: det er som jeg skulle skrevet det selv! Har på akkurat samme måten. På den ene siden er han alt jeg vil ha og mere til, på den andre irriterer jeg meg grønn over at vi er så forskjellige som personer. Vi har veldig ulik bakgrunn, ulike relasjoner til venner og familie, vilt forskjellig utdannelse og arbeid.. men jeg vet jo at jeg ikke vil ha noen andre!!!

 

Tenker mye på dette, men har bestemt meg: det er han jeg vil ha så jeg må rett og slett takle ulikhetene våre og sammen med han danne et fellesskap uanvhengig av hva som har skjedd før vi traff hverandre.

 

Det er en prosess som nok varer livet ut. Men jeg tror det er viktig å være klar over disse følelsene midt oppi alt dette babystyret, sånn at man vet hvor man har hverandre når to forhåpentligvis blir tre en dag.

[Sistemann i magen <3]

lilli 1979: veldig sant det du skriver der.. Prøver å samle trådene jeg og

Kommer fra veldig ulik bakgrunn osv vi også, så dette var sprøtt likt!

 

godt å høre at vi er fler,så kan vi på en måte "kjempe" sammen, og kanskje gi hverandre noen gode hint på veien

 

klem!

[Gjest]

Jeg tror dere har kommet et langt stykke på vei til å få et forhold som fungerer !!!!!

Grunnen : jo, man må tørre å kjenne på at ikke alt er like bra bestandig, og dermed være villige til å "kjempe" for et forhold !!!!

Ingen kjærlighetsforhold overlever uten konstant næring - og man må tåle å ha det mindre bra i perioder. Hvordan i alle dager skulle man ellers overlevd - i et forhold som ALLTID var topp????? Tenk på det da ??? Hvordan skal man da vite at man har det bra ?????

Ved å være bevisst på dette går man også inn i en situasjon med barn på vei, med åpne øyne - det er viktig tror jeg. Å få barn er en belastning på forholdet - ikke misforstå - det trenger ikke å oppleves som negativt. Men man skal innrette seg i nye roller, man har fått ansvar for et nytt liv, man blir ikke bare kjærester, masse nytt som innvirker på et forhold. har man det godt med seg selv, vil et barn være med å berike forholdet - har man det dårlig med seg selv - kan et nytt familiemedlem være med å knekke forholdet..... tenk på det hvis det er noen som mener at et barn skal "redde" et forhold - et barn har ikke fortjent den byrden....

Dette ble et langt innlegg... men jeg er litt opptatt av nettopp dette :-)

Klem, TussiLussi

[lilli1979 - venter på ivf]

Maria79:

nå hadde jeg akkurat skrevet et superlangt svar til deg, men maskinen klikka og vips så var det borte...

 

men poenget var: glad vi er flere! Jeg er veldig privat av meg- snakker ikke om personlige ting med venner og familie så fint å "prate" med noen her.

 

Jeg var så utrolig lykkelig da han fridde, men det er først nå i etterkant jeg egentlig har forstått at det å skulle leve sammen med noen virkelig er et VALG på godt og vondt.

 

Hvor lenge har dere vært sammen?

[Anonym bruker]

ÅÅÅÅ!! Nå trenger jeg ikke føle meg så "alene" om sånne tanker. Kjære Maria79 og TUFFI, det var som om jeg skulle ha skrevet det selv. AKKURAT sånn har jeg det også.

Jeg har lenge gått og skammet meg for atvi prøver å få barn samtidig som jeg ikke synes at hverken lyst, tiltrekking eller andre viktige ingridienser i et forhold har vært så bra som det kan være.

Jeg føler meg utrolig egoistisk. Selv om jeg vet at han er den rette å få barn med, skammer jeg meg som sagt over å fortsette prøvingen når ikke alt gnistrer i forholdet.

Jeg har tenkt MYE på dette, men ikke villet skrive noe om det da jeg har regnet med å få slike kommentarer som vintersol kommer med. (for all del - helt berettigede kommentarer!)

 

Gjennom sambo vil jeg få all den trygghet en familie bør ha, men vil jeg få/gi all den kjærlighet vi fortjener?

 

Vi er i 4pp

[Gjest]

Hehe off det skal i være lett.. når jeg skrev dette i går så lurte jeg fælt på om jeg var gravid eller ikke. I dag fikk jeg svaret,gravid!! Ble veldig glad.. Velger å tro at det er en del hormoner som får meg til å være sur å gretten mot samboeren min.. MEN jeg har bestemt meg for at jeg SKAL gjøre alt for forholdet... Elsker ham jo.. men er bare blitt sånn ei lita drittkjerring i det siste..føler ikke jeg fortjener ham heller.. men men det hjelper jo at jeg ikke er alene i verden.. Veldig ofte så står det på vilje også..

[Gjest]

Det der hehehe var sånn falsk heheheh synes ikke dette er morsomt i det hele tatt.. er så lei av å gå rundt å tenke om der finnes noen bedre osv... litt teit egentlig ;(

[Anonym bruker]

Egoisme er lavmål spør du meg... Men har du lyst på barn og han også, samtidig som dere vet om at dere strides litt til tider synes jeg ikke nødvendivis at det er egoistisk. Men vit at den kjelleren hvor du går ut av et forhold bør senkes mange hakk... Kampen for samholdet bør være større av hennsyn til alle og ikke bare en selv.

[Sistemann i magen <3]

Hei igjen!

Var veldig opptatt i går, så jeg fikk ikke svart

Lilli 1979: Vi har bare vært sammen i 1,5 år.. så jeg synes vel det er litt tidlig med de følelsene.. Men det har nok noe med at pga min oppvekst så har jeg de følelsene uansett hvem det er... Dvs har hatt det sånn flere ganger før.. Og har vel den samme "usikkerheten" både med jobb og bosted osv.. Går alltid litt lei og leter etter det grønne gresset på andre siden.. Men disse følelsene rundt han jeg er sammen med blir jo veldig ødeleggende for forholdet etterhvert, noe jeg absolutt ikke vil!

Ps. Det ble litt feil når jeg skrev "mannen min", for vi er bare samboere enda Bare et uttrykk her, men kan jo oppfattes feil

 

TussiLussi: Tusen takk for kjempe-oppmuntrende ord!!

Er nok veldig enig med deg om at på denne måten er man ihvetfall veldig klar over hva man har - og derfor hva man har å miste.. Og at man er mer innstilt på å jobbe med forholdet. Jeg har ihvertfal innsett at forhold ikke alltid er eller skal være en dans på roser og vet derfor at jeg er villig til å jobbe hardt før jeg i det hele tatt tenker tanken på å gi meg!

I tillegg har denne sitasjonen gjort at vi prater utrolig godt sammen og kan prate/diskutere om alt,uansett hva det måtte være og vi kommer alltid fram til en god løsning sammen, for vi lytter veldig til hva den andre har og si.

Og det må jo være et godt utgangspunkt for å få barn

 

Snakker dere andre med sambo/mannen deres om disse tingene?..

klemmer!

 

 

[Sistemann i magen <3]

Glemte å si: TUFFI: Gratulerer med den lille spiren din!

Og stå på, så skal du se det ordner seg for snille piker

Takk for at du startet en tråd mange av oss hadde bruk for! Godt å lette hjertet sitt litt for andre i samme situasjon!

 

Lykke til viderer med TUFFI-baby og god sommer til dere begge!