Blir nok alenemor, men hvordan??? (Langt innlegg...)

[Anonym bruker]

Huff jeg er så utrolig fortvilet..

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, men jeg vet hva jeg er _nødt_ til...

 

Kjæresten min er egentlig verdens snilleste og mest omsorgsfulle gutt.. de dagene han får det som han vil.

Vi har kranglet mye fra starten av vårt forhold, det var stilt et par mnd, og startet igjen nå når jeg ble gravid. Han er forferdelig sjalu og kontrollerene, med feks hvilke klær jeg går i.. Hvis jeg er å møter en venninne, så ringer han ofte for å høre hvor jeg er og når jeg kommer hjem. Han sier selv at han ikke stoler på folk som bor her nede og vil beskytte meg.. (Noe som er reinspikka tull!)

Han kan også bli forferdelig sint, slå i ting og være rasende for ingenting. Da kommer han med beskyldninger som feks "det er jo veldig slitsomt å sitte på ræva hele dagen, du kan jo gjøre litt mens du bare sitter i sofan!!" Han jobber fra ni til tre hver dag, men siste uken har han skulket jobben fordi han sitat:"ikke gidder".

 

Han har en sykdom (Manisk Depressiv) og dette forverrer hele greia. I tillegg har jeg slitt med veldig tunge dager psykisk etter noe som skjedde i fortiden, og er derfor sykemeldt. Når han er sint, slenger han i trynet mitt at jeg bare lyver og holder aldri det jeg lover. I tillegg så har jeg mistet lysten på sex, og dette er noe som virkelig er ille tydeligvis, han lager et helvete hver gang han ikke får sex, og teller da uker til ungen skal komme.. Og slenger kommentarer til meg om det.. Tilslutt ligger jeg med han bare for å få fred, fordi jeg orker ikke all kranglingen....

 

Jeg føler at jeg er en liten drittunge som ikke har noe hun skulle sagt i hans nærvær til tider. Mine foreldre, venner og for ikke snakke om psykologen min er veldig bekymret for meg, og vil at jeg skal flytte hjem. Jeg vil dette selv også, men jeg føler at det er umulig å komme seg ut av dette forholdet. Dessuten er jeg redd for hva han vil finne på den dagen jeg får mot nok til å gå. Han har sagt, i sinne, at den dagen jeg går, skal vi skrive kontrakt som vi får stemplet der han fraskriver seg foreldreretten og om det ikke går, kommer han til å søke om full foreldrerett.

 

Og midt oppi alt dette, er det et lite barn som vokser i magen min, jeg er 10 uker på vei, og jeg er fullstendig rådløs.. Er det noen som kan gi meg noen gode råd på hva jeg skal gjøre?

 

Signerer med anonym her, siden jeg debatterer en del på BIM

[helli]

Uff, du har det ikke godt kan eg godt forstå. Det besta e nokk å komma seg vekk fra han. Flytt hjem å ta vare på ungen din. Han kan ikke fraskrive seg foreldreretten uten at du godkjenner det, han kommer aldri til å få foreldreretten heller, spesielt siden han er manisk depresiv.

I denne situasjonen må du tenke på deg å babyen, ikkje på han. Det e ikke ille å ver aleinamor. Du komme te å få god støtte rundt de.

 

Klem fra ei som ska tenka mye på deg

[Anonym bruker]

Hei=)

Jeg kjenner meg så igjen i historien din. Barnefaren til mitt barn, var sykelig sjalu. vi ble sammen en dag i mai 2005 og allerede da fortalte jeg han at jeg skulle 2 uker til Kos med stesøsteren min. Turen var bestilt og betalt (julegave fra våres foreldre) og jeg fortalte han at jeg kom ikke til å rote med noen for det er ikke meg. Mens vi var i Kos ringte han meg hvert 5 min for å vite hvor jeg var, hva jeg gjorde og hvem jeg var med, fikk han ikke tak i meg ringte han stesøs.. hele ferien ble utrolig slitsom for både meg og stesøs. til slutt så måtte jeg juge en dag og skrev mld om at vi la oss var så slitne, jeg skrudde av mobilen. Det var jo tross alt bursdagen min og den skulle feires. Så vi dro ut på byen i Kos det var den beste dagen våres der nede. hverken jeg el stesøs hadde med oss telefonene (vi sov jo) hihi... iløpet av den turen forstod jeg at han her må jeg komme meg vekk fra, men det var ikke lett i det hele tatt.

 

Da vi kom hjem fra Kos mente han at jeg var utro og det ene og det andre, han mente at jeg jugde, da han ringte stesøs for å høre mente han at vi hadde avtalt at vi skulle juge. Jeg fortalte at vi var ute på byen den dagen jeg skrev at vi hadde lagt oss. Men det trudde han ikke noe på.

 

I tiden etter ble han mer psykelig sjalu og kontrollerende. Han skulle til enhvertid vite hvor jeg var, hva jeg gjorde, hvem jeg var med osv.

Så en dag i november oppdaget jeg at jeg var gravid, jeg fortalte det til han, han ble fly forbanna, alt var min skyld og jeg hadde ødelagt livet hans. etter noen dager sa jeg at jeg dro til stockholm for å treffe en vennine. Det fikk jeg ikke lov til osv.. men jeg pakket kofferten og satte meg på flyet. Da jeg kom hjem etter 4 dager gjorde jeg det slutt og flyttet hjem, noe jeg ikke angrer på i det hele tatt=)

 

Jeg har ikke hørt noe fra eksen min. heldigvis... vet bare at han sliter med å få seg dame, vi har en del felles venner.. han sliter med det meste egentlig, men det er ikke mitt problem.

 

I morgen har jeg termin=) og jeg gleder meg masse til å bli mor.

 

Så mitt råd til deg er følg hjertet ditt uansett hvor vondt det gjør. Å leve med en som er kontrollerende er ikke noe moro. han første jeg var sammen med var også veldig kontrollerende, jeg holdt ut i 3 år.

 

Lykke til videre og ta vare på deg selv og lille nurket ditt i magen.

 

 

[Anonym bruker]

1: Det med at han vil fraskrive seg foreldreretten: Han vil tvinge meg til å signere kontrakten.. Jeg har faktisk vurdert det, siden han da ikke får noe med ungen å gjøre.. MEN ettersom jeg leste her en plass, så vil han fremdeles måtte betale barnebidrag.. og det er nettopp derfor han vil fraskrive seg foreldreretten, for å slippe unna det... :s

2: Hsn vil søke om full foreldrerett, og jeg vet han ikke vil få det.. Men han har en familie som virkelig vil gjøre alt de må, for at han skal få den.. Det vet jeg.. Selvom svigermor skjønner at det er tøft å leve med han. Hun har til og med sagt at jeg er sterk som har holdt ut såpass lenge!

3: Det med å være alenemor, er ikke noe problem for meg. Jeg vet jeg vil klare det bra, jeg har en familie som vil hjelpe meg hvis jeg trenger det.

 

MEN problemet er at jeg ikke tør, rett og slett, å reise når han er her. Jeg vet nemlig ikke hva han vil finne på, og jeg er redd han vil gjøre noe som gjør at jeg vil miste babyen min (s.a). For ja, så ondskapsfull kan han være!

Jeg har organisert hjelp til å komme meg vekk, men jeg er nødt å gjøre det når han er på jobb... Det vil med andre ord si når han er på jobb.. og det er ikke lett når han skulker.. Jeg vet nemlig aldri når han er hjemme eller på jobb.

Jeg ska til fastlegen vår i nærmeste fremtid, hun kjenner til han, og hun vet hvordan jeg har det..

 

Tusen takk

[Anonym bruker]

Til anonym her over.

 

Ja jeg har jo bestemt meg for å reise, men problemet er at jeg ikke tør mens han er hjemme... Jeg har vært i et sånt forhold før, men dette er 10 ganger verre.. Men jeg skal kjempe og vinne, vær du sikker!

 

Tusen takk for at du delte historien med meg, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å beskytte babyen min

[helli]

Håper virkeligt at du klare å komma deg vekk, men det som er minuset e jo at han kan gjør alt han kan for å finna deg. Bor foreldrene dine langt vekke fra han? Sko vært me deg eg å hjulpet deg:) Det verste eg vett e sånne mannfolk.

[carib]

Kjære deg,jeg ble helt skjelven da jeg leste ditt innlegg.Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skrev.Min mann er psykisk syk antagelig shizofren,diagnosen er ikke stilt enda.Dette visste jeg ikke da vi giftet oss og jeg allerede var gravid.Hadde jeg bare visst da hva jeg vet nå kunne mange ubehageligheter vært unngått.Og krisen jeg gikk inn i etter fødselen.Hele fødselspermisjonen min,som jeg hadde gledet meg til ble ødelagt p.g.a ham.

Jeg har i ettertid hørt at en graviditet og nærstående fødsel fødsel kan fremkalle sykdom fordi det er en form for stress med mye ansvar forpliktelser o.s.v.Tro det eller ei men vold mot gravide kvinner forkommer hyppig.Det som skulle være en gledens tid blir helt motsatt.

I mitt tilfelle skjønte jeg at noe var riv ruskende galt 2 uker før termin.Han holdt meg våken hele natten i flere dager og forsto tilsynelatende ikke at høygravide kvinner trenger ro og hvile.3 dager før termin måtte jeg ringe politiet og få ham innlagt på psykiatrisk akutt avdeling hvor han ble i en måned.Planen var at jeg skulle føde normalt men jeg ba etterhvert om å få ta keisersnitt,for jeg kunne ikke konsentrere meg om fødselen og jeg var fullstendig utslitt av hva jeg vil kalle psykisk terror,noe jeg føler at du også opplever nå.Jeg fikk en velskapt nydelig datter,men det tok meg endel tid å bli ordentlig tilknyttet til henne for jeg tenkte så mye på mannen min som var innlagt.Jeg fødte alene og var helt alene da jeg kom hjem fra sykehuset.Når jeg ser tilbake forstår jeg nesten ikke at jeg klarte å gå igjennom det.Jeg unner ingen å oppleve det samme,så mitt råd til deg er å få proffesjonell hjelp så fort som mulig,går han på medisiner? hvis ikke bør han gjøre det.Og ja flytt til noen som kan ta vare på deg,ikke utsett dg selv for denne belastningen,det kan bli verre.Hvis han er Manisk noe som det høres ut som han er med ubegrunnet sjalusi,så er det ikke godt å vite hva han kan finne på.Og dessverre så kan han ikke noe for det,sånn er sykdommen.Min mann har i ettertid gått på medisiner og gradvis blitt seg selv igjen.Han glederseg mer og mer over å være far og er kjempestolt av vår datter,nå 2 år.Han bidrar mer og mer i stell og pass,men jeg må hele tiden vurdere ham i.f.t hennes sikkerhet.Vær snill å tenke på din egen helse i graviditeten,og barnet etter at det er født.Få noen til å hjelpe deg med tiltak som kan gjøres i forkant og etterkant.Å plutselig flytte fra ham er nok ikke så lurt,du må ha en skikkelig god plan.Hvis han er manisk vil han nok ikke gi deg opp så lett eller godta endringer.Jeg føler virkrlig med deg,jeg trodde nesten jeg var den eneste i verden som hadde opplevd dette.Ønsker deg lykke til.Vær klok.

[Anonym bruker]

bare hyggelig å dele historien med dere her inne. Er han typen hjemme hele tida da?

[Anonym bruker]

Heisann...

 

Jeg har vært i samme situasjon da jeg var 21 år. Kjæresten min hadde alvorlige psykiske problemer og klarte å psyke meg ned ved å bruke forkjellige metoder. Jeg hadde i utgangspunktet lyst til å beholde barnet, men jeg var så ulykkelig at jeg ikke klarte. Den eneste tanken jeg hadde der å da var at jeg selv måtte få det bedre ellers ville det gå alvorlig galt. Jeg angrer ikke på at jeg tok abort, for min psykiske helse var ikke bra etter all langtidspåvirkningen fra barnefaren. Jeg bestemte meg plutselig for å ta abort og pakke sakene mine og komme meg ut. Jeg tok midlertidig inn på et hotell, skiftet telefonnummer og så meg aldri tilbake.

 

Blir du alenemor så råder jeg deg til å tenke over om ikke det beste er at han slipper å få farskapsrett. Jeg mener at dersom han ikke er snill mot deg, vil han sansynligvis ikke være snill mot barnet ditt heller..

Når du sier at psykologen din er bekymret for deg, virker det på meg som om du kanskje har det best uten han og at han psyker deg ned.

Vil du la denne mannen være alene sammen med barnet ditt? Hvilken påvirkning vil han ha på barnets selvtillit når han får deg til å føle deg så liten?

 

Kjæresten din virker på meg som en person med sterke psykopatiske trekk (selv om dette skyldes syksom). Han er sikkert en kjærnekar på de dagene han er snill og søt som du sier, men jeg tipper at du er sliten av å være sammen med han.

Han gjør at du føler det liten, du får dårlig selvtillit, han forsøker å kontrollere livet ditt og hindrer deg i å gjøre ting sammen med venninnene dine slik at du bli isolert, ensom og nedbrutt sammen med han. Han har ut fra det du forteller lite empati og forståelse for at hva han sier sårer deg. Og det høres ut som han ikke bryr seg om han sårer deg når han er sint.

 

Det at han er fantastisk når han er i godt humør gjør det sikkert vanskelig å gå fra han kan jeg tenke meg. Og du elsker han jo. Men er han verdt at du skal være så ulykkelig. Tenk tilbake til hvordan du hadde det før du traff han. Var du en annen person? Var du lykkeligere?

 

På meg virker det som denne kjæresten din har lite utviklet empati, desverre har ikke alle mennesker lik evne til innlevelse i andre mennesker følelser, og det er ikke noe som går ant å forandre.

 

Mitt råd er å komme deg vekk fra han, selv om det er vanskelig. Grunnen til at det er vanskelig er vel at du synes litt synn i han fordi han tross alt er syk, men du må tenke på deg selv!

 

Hjernen vår er ekspert påå lure oss, og vi vil helst huske de positive minnene (egentlig en fin ting at de fester seg sterkest, ellers ville vi blitt deprimert). Du kan skrive en liste over ting han gjør som gjør deg ulykkelig. Skriv ned alvorlige episoder, stadig gjenntatte mønstre, maktmidler han benytter osv. ..og spør deg selv om ikke du og barnet ditt er verdt bedre... Kanskje du får et nytt perspektiv på ting og at det blir lettere å se hvor lei du er av det hele, og kanskje det kan gi deg det motet du mangler til å stikke.

 

Jeg ønsker deg all verdens lykke til, og alt godt.

 

Har tro på at det ordner seg for deg, det virker på meg som du har litt oversikt alikevel

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for det... Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.. Men håper det vil komme klart en dag...

 

HI

[Anonym bruker]

Ja de bor 60 mil unna...

HI

[Anonym bruker]

Ja han er det.. I allefall nå når det er ferie.. Er ikke borte før i august igjen, og da er det fra ni til tre....

 

HI

[Anonym bruker]

Nei han går ikke på medisiner.. Kun sovemedisin.. som han alltid glemmer.. Vi får begge hjelp av psykiatrikere, men av og til føler jeg at det ikke er nok... Mannen er utrolig syk, han må ha mye mere hjelp.. Men jeg vet ikke om psykiatrikeren hans skjønner det her :/

 

HI