Alle spørr hele tiden...

[Mamma&LilleKrølle]

Jeg hadde en MA i mars, var da 10 uker påvei. Er nå inn i 4pp. Kroppen min har tulla fryktelig mye etter utskrapninga, trodde den var gravid i lange tider. Og dette gjorde så tankene svirra mye i hodet mitt i lange tider..

 

Etter utskrapninga så er det nok ingenting jeg ønsker mer enn å få oppleve å bli gravid igjen. Men hele tiden så spørr alle om vi har tenkt å prøve igjen, hvordan det går med prøvinga... til og med svigermor maser fryktelig. Hun fant til og med frem dåpsskjolen hun har da jeg var 8 uker påvei. Og siden den dagen har hun mast om at hun håper vi vil bruke den, osv.. Men man MÅ jo først ha en baby om det skal være en dåp da!!

 

Off, blir litt frustrert når folk hele tiden skal minne meg på at jeg mista. Prøvinga blir ikke mindre vanskelig når alle kommenterer det hele tida!

 

De vil nok ikke noe vondt, men de skjønner det liksom ikke..

 

Var bare i ett lite "synes synd på meg selv-øyeblikk" akkurat nå!

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Hei kjære deg!

 

Forstår deg så innmari godt! Det er fryktelig sårt ag at folk virkelig kan få seg til å mase om så private og personlige ting!!! Du skulle funnet på et veldig godt svar du kunne gitt dem. Noe som " Det er ikke alltid like enkelt å få til det man ønsker mest i verden!" eller noe i den duren. Det får dem kanskje til å tenke seg om før de maser neste gang?

 

Hadde selv en MA i august i fjor, så jeg kjenner følelsen av håpløshet og den sterke lengselen etter å bli gravid på nytt. Den skjærer dypt ned i margen og hjertet. Men til slutt får dere det til dere å. Hos meg tok det 4pp før denne lille prinsessa vår festa seg i magen m in =) Nå er det bare 6 små uker igjen til hun skal få se dagens lys!

 

Ønsker deg masse lykke til videre!

 

Klemmer fra,

[Faylinn]

Syns kanskje mannen din burde ta en alvorsprat med moren sin!? Heldigvis har min nære familie latt meg i fred, men noen bekjente har spurt "Hvordan går det med babyplanene?" og lignende. Vel, er ikke det ganske digitalt da? Enten så er man gravid eller så er man ikke? Det går jo sånn sett ikke "bra" før man er gravid. Teite spørsmål. De vil jo få vite det når jeg er gravid, så de trenger vel ikke spørre?!

 

Jeg har prøvd å si nettopp noe sånt sånn som over, eller at de skal nok få vite det når vi er gravide igjen. Det stikker skikkelig selv om jeg klarer å avvise, men de spurte som regel ikke igjen.

 

Nå har jeg akkurat blitt gravid igjen 5 pp etter exu. Siden jeg enda ikke vet hvor den ligger denne gangen, er jeg ikke overlykkelig. Er derfor ikke veldig keen på å si at jeg er gravid til så mange, og håper jeg slipper disse dumme spørsmålene en stund fremover.

 

Håper du snart er gravid igjen! I mellomtiden får du bite litt fra deg så folk slutter å spørre! Lykke til! :-)

[hjerte]

Vet hvordan det er med spørsmål og mas, absolutt IKKE noe kjekt. Jeg synes du skal si fra til svigermor på en fin måte at dere prøver, men at det ikke alltid er så lett. Så er hun fornuftig så skjønner hun at hun ikke skal mase. Eller du kan få mannen din til å prate med henne. Det er tross alt hans mor...

Håper det går bra med deg:)

[MW**]

etter to spontanaborter på 1,5 år helt jeg rett og slett på å gå litt i frø her i fjor vinter/vår...og det gjorde IKKE saken bedre med spørsmål ol, fra familie og venner.

 

mye velmenende god råd om å bare slappe av så sitter den osv.... (Akkurat som man stresser med vilje...). jeg begynte å svare ganske krast på spørsmål i rettning åssen det går med babyplaner osv. Og til enkelte jugde jeg rett og slett og sa det var lagt på is, ga ganske klart uttrykk for at det var et IKKE tema. Ikke for det, jeg hadde enkelte venner jeg snakket med det om, men kun noen få (og de holdt tett...Har faktisk opplevd at noen har prøvd å pumpe en av mine beste venniner for info om om vi prøvde igjen osv..hun holdt munn hun altså, men det var ikke noe morro for henne heller.

 

men det er som de sier, de skjønner det ikke..hadde en samtale etter at jeg ble gravid for tredje gang og var godt på vei og begynte å bli trygg på at det skulle gå bra, med en vennine om at det var vanskelig for dem å vite åssen de skulle forholde seg , når jeg ikke ville snakke om det..Prøvde liksom å forklare at da hadde jeg hatt det såpass vondt at jeg liksom ikke kunne drive å forklare folk hva jeg trengte og at det jeg faktisk hadde trengt mest var litt fred fra omverdens nyskjerrighet...

 

Hadde også en runde med faren min om at det ble nok, han prata mye om det for han var opptatt av at det ikke skulle bli en hysj sak, i og for seg bra men jeg hadde behov for å slippe å prate om det også. Jeg var litt avhengig av å bestemme sjøl når det skulle bringes på bane, jeg trengte litt fri fra babyplanlegging/gravid/spontanabort temaet innimellom, jeg og samboeren pratet tross alt ganske mye om det hjemme...

 

Husk at dette med å planlegge barn osv, er tross alt ganske privat, er du /dere som må styre hvem dere vil dele dette med. Og når det gjelder svigermoren din, synes jeg ikke det er noe i veien med å få mannen din til å ta det opp med henne-Det er hans mor!

 

Og foresten det er lov til å synes synd på seg selv :-)

 

hilsen en som etter to SA og MANGE tunge stunder, nå har en liten glad gutt på 6mnd....som definitivt var verdt strevet

[Snooopi]

Det er så trist å bli påmint det hele tiden! Jeg har sagt til de som vet om vårt uhell at det tar minst 6 mnd før kroppen er klar til noe som helst igjen. (Vi er igang med prøverør) Dette sier jeg for å "kjøpe" meg tid uten deres mas.

 

Håper det løser seg for deg!

trøsteklem fra