Noen med både egne OG adoptivbarn?

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Jeg elsker barna våre over alt på jord, og med tre unger er vi i ferd med å lage en stor og god søskenflokk. JEG kunne gjerne tenkt meg å adoptere et barn, men mannen min vil ikke. Ikke fordi han ikke vil ha flere barn, men han tror at han ikke kommer til å bli like glad i det adopterte barnet, som i våre egne.... Og dette mener han ikke blir riktig ovenfor et eventuelt adoptert barn.

Det er jeg jo enig i, men jeg tror faktisk jeg (og han også!) ville blitt svært knyttet til et adoptivbarn, og at våre barn, og dette barnet, ville fått akkurat samme kjærlighet fra oss..

 

Men hvordan er dette?

Er det vanskelig å gi adoptivbarn den samme ubetingede kjærlighet som en gir sine egne barn?

Noen med både egne og adoptivbarn som kan/vil svare? Skjønner godt at dette kan være et ømtålig tema...

 

[Anonym bruker]

Hvis du har den holdningen så bør dere fortsette å lage barna deres selv. Dersom du er det minste i tvil hvorvidt han vil bli like glad i en adoptivsønn eller datter bør dere ikke engang vurdere dette. Det fortjener ikke barnet som skal til dere. Det venter hundrevis av foreldre på sine små døtre og sønner, som vil overøse sin kjærlighet til barnet sitt. Det forventes at man skal bli glad i adoptivbarna på samme måte som sitt eget. Ville du vært i tvil om du var gravid, om barnet ikke skulle oppleve kjærlighet fra dere foreldre? Neppe. Det er ikke en hund dere får dere, det er et eget barn!

 

Jeg blir sjokkert..!!!

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Ehh.. Har heller aldri nevnt hund, da!?

Men skulle kanskje skrevet at han "frykter" at han ikke vil komme til å bli like glad i et barn som er adoptert, og ikke "tror"..

Og om du hadde lest innlegget godt, ville du sett at JEG ikke er et sekund i tvil på hvordan det ville blitt...

 

Og jeg spurte bare om erfaringer på området, vi er jo enige du og jeg...

[3 prins på vei]

Jeg har ikke egne erfaringer, men jeg vill evært glad for at mannen min var så ærlig som mannen din er og setter ord på følelsene sine. Jeg er ikke enig med han for jeg tror du blir like glad i adoptivbarn som selvlagede, men likevel tror jeg han må gå gjennom en prosess med seg selv før han er klar!

[Anonym bruker]

Hei:)

Jeg har ikke adoptivbarn selv, men har en bror som er adoptert fra India.

Foreldrene mine fikk en gutt rett etter at de hadde giftet seg. Så kom det ikke flere. Da eldstemann var sju år, og mamma hadde abortert et par ganger og fått beskjed om at hun ikke kunne få flere barn, bestemte de seg for å adoptere.

De fikk tildelt en liten nyfødt gutt (skikkelig skjønn!!) og tok ham med tilbake til Norge. Både storebror og foreldre smeltet med en gang, og elsket babyen like høyt som de elsket hverandre.

Senere viste det seg at mamma var gravid, og de fikk meg, 10 mnd yngre enn mellombror. Et par år senere kom det enda en biologisk sønn.

Vi har vært en stor og lykkelig familie (klisjè?), og tenker aldri på at den nest eldste ikke er biologisk. Man blir like glad i adoptivbarn, og de vet at de er veldig ønsket! (kanskje mer enn oss to som kom etterpå)

Et adoptivbarn er jo ditt barn akkurat like mye som de biologiske, selv om de har bodd i en annen mage...

Håper dette var til hjelp for deg:)

 

Kan legge til at jeg selv ønsker å adoptere en dag, i tillegg til å få egne barn...

[Anonym bruker]

Du som er sjokkert og foreslår hund... kanskje litt hormonell eller? Damen har jo tre barn og VET godt hva barn både krever og gir av kjærlighet. Du har kanskje ikke selv barn ennå, og forstår ikke ordet ubetinget så godt! For et barn overøser ikke sine foreldre med ømhet og takknemmelighet og tar ikke imot alltid heller. I det ene øyeblikket kjærlige.... også kommer det ubetingene når det tramper ut av rommet og skriiiiker "urettferdig" og "jeg vil ikke være med deg din dumming" - Et familieliv ER krevende, og det vet man når man har tre barn....og et er et relevant spørsmål hun stiller syns jeg!

 

 

Et formiddag på min arbeidsplass oppsto en vidunerlig samtale omkring et felleslunsjbord. Det var en førstegangsmamma, gravid med tvillinger. Svært nytt svangerskap. Det var meg som venter min egen nr 3, som kjenner meg SÅ heldig siden jeg hadde fler mislykkede svangerskap før første barn. Det var en trebarnsmor som har litt større barn og en adoptivmor med et stort og et lite barn og en kvinne som lever barnløst sammen med sin partner som og er kvinne.

 

Og det var barn og familie vi snakket om, og det som var så hærlig var at alle var like offensive i samtalen, og like åpne i svar og spørsmål. Alle var på samme emosjonelle planet og alle fortalte fra sin historie... det jeg tenkte på etterpå var at adoptivmoren også var helt med, og det tente alle der veldig, og alle hadde spørsmål og alle hadde forestillinger - og flere av oss hadde vært på en tenke-og-føle-reise i mot adopsjon! Det var så spennende, å høre om reisen og om følelsene de hadde, hun var åpen om tankene omkring barnets anderledeshet, og om hva erfaringene med den eldre gutten gjorde med følesene da de hentet jenten sin. Det var utrolig komisk når hun fortalte om den overdådige kjolen barnet hadde på seg da de fikk henne dyttet opp i armene, en kjole som både var stygg og "to much" og fullstendig i veien.... men allikevel sto den til de følelsene som hadde bygget seg opp.... og vi sammenliknet liksom den tåken man trer inn i når man er i fødsel og når man er i adopsjon - for å si det sånn! Og den lykken, og adoptivmoren ble helt paff da det ble spurt om hvordan hun liksom taklet å ha et barn - ute i verden - å vite at det var hennes, og å ikke få reise til det og ta ansvar for det...og vite at det trengte henne... hun trodde liksom hun var litt overnervød fordi dette hadde naget henne... Men ei, slik er det jo. En nybak mor vil ha barnet HOS seg, overalt.

 

Den samme kvinnen hadde fått reisebeskjed to mnd før hun ventet det, og vi ko så vi skreik når hun duknakket gikk til sin sjef og fortalte om det...og han lo og sa " jasså fordidlig adopsjon" - og adoptivmoren fortalte om øyeblikk av sterk gjenkjennelse i barnet og øyeblikk av stor fremmedgjøringsfølelse og om hvordan hun kunne bli i tvil om seg selv .... og jeg fortalte om når min datter "blir til et monster" og er fullstendig rasende og ufornuftig... og vi lo og lo litt til...

 

Det er ikke slik at man danser full i kjærlighet og lykke dagen lang fra ende til annen og ØSER ut av seg! Man blir skrekkelig lei også, den 10. natten med skriking og dager med sutring.... men så kommer man det over og kjenner hvordan alt er godt og styrket!

 

Ja, det var litt av hvert, men JEG ble altså provosert over den utrolig endimensjonale provoserte! -

 

Men det som er sikkert, det er at adoptivreisen og fødselsreisen byr på så mange av de samme følelsene... og de samme utfordringene. Å gro unger er alltid krevende... både sånn og slik!

 

For å adoptere må man være to om det, jeg har det som hovedinnleggeren :-) Min mann har ingen tanker for adopsjon nå som vi har fått barn. Men jeg hadde jo allerede reist dit mange ganger i mine følelser og erkjennelser. Det er nesten som et mislykket svangerkap det og.

 

 

 

 

[G.I.H]

Hei Hei...

 

Eg er ei dame frå vestlandet på 43 år, har født 6 barn ( 5 gutter og 1 jente ), utanom det så har eg adoptert ei jente ifrå Guatemala Ho var 1 mnd då me fekk ho tildelt, men fekk ikkje henta ho før ho var 1 1/2 ), og eg har tatt til meg ei fosterdatter ( ho var berre 9mnd då eg fekk ho ). Eg må jo berre få seia at eg har hatt like mykje glede av alle sammen, og kjærlighet til alle har eg, og for meg så er det absolutt ingen forskjell om eg har født det sjølv eller om andre har gjort det for meg. Som eg seier til dei som spør: Alle barna mine er født i hjarta mitt, og der er like store rom til alle sammen. Jenta ifrå Guatemala adopterte eg i mitt forrige ekteskap, og eg veit at min ex og ser på vår adoptiv datter som sin egen på lik linje som dei 3 sønnene og datteren som er biologiske. Det samme kan eg seia om min nåværende mann som eg har ei fosterdatter og 2 biologiske gutter med, han ser på alle 3 som sine barn. Eg har og kontakt med andre familier som har det på samme måte som oss, så eg er temmelig sikker på at din mann ville ha følt det på samme måte visst de hadde adoptert eit barn. Eg trur at dei fleste menn ikkje kan setja seg inn i situasjonen før den er der, mens me damer tenkjer mykje meir på kordan det kan bli. Mine biologiske barn tenkjer heller aldri på at 2 av søskene er født av nokon andre, visst andre barn har kommentert det så står dei på sitt at alle sammen er riktige søsken.

Håpar at mitt svar kan hjelpe deg og din familie med avgjørelsen om eit adoptert barn eller ikkje, Eg og mine kan no ihvertfall anbefale det på det sterkeste.