hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

vet ikke hva jeg vil lenger, om det jeg føler for samboern er noe lenger, var bare sammen ett halvt år før jeg ble gravid for 11 uker siden ca! nå har vi hatt 2 kjempekrangler, han er 3 år yngre enn meg 22 og det merker jeg veldig godt nå! han er så umoden og barnslig! og mye tyder på at han sliter mye psykisk.. var sammen med en psyko før jeg møtte han her som slo og takkaserte meg, nå føler jeg at ting her kan begynne å lingne på det... har en uke igjen å bestemme meg hva jeg vil med barnet men føles uaktuelt å ta det bort når jeg har kommet så langt! men det ser ut som om jeg får en fremtid som alenemor, huff tungt nå...

[Camilla_fikk_prinsesse]

Huff det høres ikke bra ut! Du må nesten finne ut dette selv, jeg vet ikke om dette er noe trøst, men barnefaren er ett år yngre enn meg og det merkes veldig han er også 22 og veldig umoden. Da jeg fortalte han at jeg var blitt gravid sa han at jeg hadde ødelagt livet hans og at han støttet meg om jeg tok abort. Abort var uaktuelt, sikkert mange i min situasjon tenkte jeg da, men det var en veldig vanskelig tid i livet mitt. Jeg satte meg på flyet til stockholm for å snakke med en vennine. han likte ikke at jeg dro, for det hadde ikke jeg råd til. Han var veldig psykelig sjalu og skulle ha kontroll over meg til enhver tid. da jeg kom tilbake fra stockholm gjorde jeg det slutt og jeg har behold barnet. Jeg fikk full støtte fra familie og venner, noe som har hjulpet meg veldig=)

Jeg angrer ikke på mitt valg.

 

Du må bare kjenne på hva du selv vil, tenke på deg først det er ditt liv. Og alenemødre får veldig mye offentlig støtte...

 

vet altså ikke om det hjelper, men jeg trur jeg vet hvordan du har det.

[Anonym bruker]

hei.

 

skjønner hva du mener... jeg og faren har vært en del frem og tilbake og er glad i hverandre, men han er veldig umoden og han tar ingen insiativ til dette svangerskapet. Han har hele tiden visst at vi ikke har hatt prevansjon, og han har snakket om at han ønsker seg barn, men når vi snakker sammen er han veldig flink til å påpeke at vi ikke er sammen, at vi ikke er gift osv... han har et liv utenom dette svangerskapet. ja det er helt i orden det asså, det har jeg også men vi har vært to om å skape dette barnet og derfor synes jeg han bør være her for meg. Jeg håper og tror, samt at andre rundt meg sier det, at han vil komme til å endre seg når han oppdager at det faktisk er et barn på vei.. i forhold til at magen vokser og at han får tid til å fordøye det litt.... jeg håper inderlig at det skjer for jeg er utrolig glad i han. Skulle det ikke skje, så vet jeg godt med meg selv at jeg har oppdratt to barn alene og klarer det med et til dersom det skjer.

[Anonym bruker]

hei..

 

jeg har nettopp gått fra samboeren min pga mange av samme grunnenen som du har skrevet.. han jeg var sammens med tok knekken på meg psykisk, han har aldr slått meg.. men jeg var veldi redd han på mange måter.. jeg ble gravid etter at vi bare hadde vært sammen i 1 mnd.. vi hadde holdt på i 6mnd før den tid. vi er like gamle jeg og han (20år)men jeg merket stor forskjell på oss når d kom til d å ta voksne valg...mange av di valgene var d å slutte å ruse seg.. jeg er veldi glad for at jeg har valgt å beholde og glad for at jeg har flyttet 100mil unna han... nå har en någen lunde stabil værdag, takket være familie som har hjulpet meg mye.. famile kommer altid til å støtte.

 

lykke til med valget