Hva gjør dere når gode venner får barn?

[jordbærsjokolade]

Jeg er blitt livredd de og holder meg langt unna, tør ikke engan å ringe for å si gratulerer. Er blitt verdens værste venn nå etter at jeg har mistet, men jeg orker rett og slett ikke å snakke med de eller ihvertfall ikke se de. Min bestevenninne har fått barn, en annen fortalte meg for noen dager siden at hun har tatt ut spiralen for å lage barn og den tredje fortalte meg for lenge siden(da jeg fortsatt var gravid) at de skulle begynne å prøve i mai..mulig hun er gravid nå, jeg kommer ikke til å spørre..

Føler meg som et kryp som ikke klarer å glede meg sammen med de og skulle virkelig ønske at jeg følte annerledes.

Noen i liknende siutuasjon som vet akkurat hva jeg må gjøre for å komme over dette?

Til syvende og sist er det jo faktisk ikke sikkert at jeg kan klare å beholde et barn, og hva skal jeg gjøre da? Holde meg unna vennene mine resten av livet?

elinelinea

 

[Carnation, nummer to i juli :)]

På en side er det viktig å ha tiden til å sørge over et barn man mister, men på en annen side er det også viktig å kunne legge sorgen bak seg og se fremover.

 

Vi har heldigvis ikke opplevet å miste et barn og har ikke så mange pp bak oss, men jeg klarer så langt å legge eget babyønske til siden og glede meg over andres lykke og lytte til deres erfaringer.

 

Som du sier, man kan jo ikke unngå sine venner for alltid. Kanskje dine venner ville sette pris på at du fortalte hvordan du har det, enklere for de også å forholde seg til deg og ta hensyn når de vet hvordan du har det og reagerer. Kanskje dine venner kan hjelpe deg til å gjøre din hverdag bedre også ?

[♥Spirevipp♥]

Det er helt naturlig å reagere slik du gjør!!! Da jeg mistet i sa i desember gikk jeg fra å ønske barn inderlig til å miste totalt lysten på barn! Tanken på å miste igjen var grusom og det skjedde igjen nå forrige måned....alle mine venninner har barn, og nå forrige helg fikk jeg vite at ei felles venninne som har strevd i 2 år er blitt gravid!

 

Det som er det værste med hele greiene er at jeg kunne vært høygravid nå...skulle hatt termin 2. august. Blir trist av å tenke på det...men vi er ikke de eneste!

 

Nå prøver jeg å glede meg på andres vegne å tenke positivt! Det er ikke så mye som skal til for at man snur helt om på flisa, og følelsene kommer tilbake over det å glede seg på andres vegne!

 

x-damen til min kjære ble gravid en uke før meg....og jeg synes det er skikkelig urettferdig noen ganger at hun snart har et lite nurk og ikke jeg! Da min kjære fortalte meg at hun gråt på våre vegne over at vi mistet, ble jeg nesten lamslått!!! Hvis hun føler så på våres vegne, fikk jeg helt andre følelser! Jeg unnet dem plutselig alt gått, og har gått og kikket på babyklær som vi kan gi dem i fødselsgave!!!!

 

 

Snakker om følelser blandet med sorg, fryd og hormoner! Dette burde være en tid for bare masse glede....kanskje vi sammen skal prøve å tenke positivt, prøve å glede oss over de små tingene og ikke plage oss selv med unødvendige ting!

 

 

 

 

"Noen ganger er det eneste løsningen å miste kontrollen"

av Paulo Coelho

 

 

 

[kirsty*2barnsmamma]

Heldigvis har mine 5 veninner som har annonsert sin graviditet til meg etter at jeg mistet gjort det via sms...så kunne jeg skrive en gratulasjons sms tilbake og de hørte ikke stemmen min eller så ansiktet mitt...flott!!! Selv har jeg også trekt meg litt unna, blitt litt av en eremitt ja... men de vet at vi strever og prøver så godt de kan å være forståelsesfulle og ikke legge ut om hvor fantastisk det er osv... så det går bra. Mehn merker at det er blitt litt stivt oss imellom, og jeg liker meg aller best sammen med mine barnløse venninner ja... helst de som ikke vil ha barn... desverre, men slik er det bare. Når man får barn blir man helt oppslukt i det, og når man sliter er man helt oppslukt i det, og de to er ikke så veldig forenelige... :-(

[jordbærsjokolade]

Janei...det er ikke lett dette her...Det jeg egentlig er redd for er å miste venninnene mine som jeg er så glad i. Jeg vet at de har andre problemer, og jeg får ikke vært der for de og støttet de rundt de problemene. Klarer bare ikke å ringe de!

[-4.mai-]

Vet de at du mistet?

Min svigersøster har termin 3 dager før jeg skulle hatt, og nå er det helt forferdelig for meg å se den voksende magen hennes. Rett etter jeg mistet, i de ukene jeg gikk med gråten i halsen hele tiden, klarte jeg ikke å se henne, og måtte avlyse mange middagsselskap.. nå går det litt bedre. Klarer å være i samme rom som henne, men jeg merker jeg blir irritabel og fjern hvis de prater om graviditet.. Hun vet ikke at jeg var gravid, og jeg tror jeg aldri kommer til å fortelle henne det heller, men hvis det var en god venninne tror jeg jeg ville fortalt det.. Kanskje bare skrevet en lang sms og forkalrt hvorfor jeg var så fjen og at jeg kviet meg for å være sammen med dem. Inbiller meg at det vil være lettere dersom de tok kontakt, og at det ville vært enklere for meg dersom jeg ikke gikk og holdt på en hemmelig hver gang jeg var sammen med dem..

[jordbærsjokolade]

De vet det alle sammen skjønner du..Kjenner meg sånn igjen i det å være fjern og irritabel. Kjenner jeg begynner å kaldsvette bare jeg tenker tanken på barsel besøk... En annen (ikke gravid og uten planer om å bli det) venninne vil at jeg skal være med henne hjem til venninne nr 2 på besøk, hun har akkurat kommet hjem fra sykehuset nå i helgen. Men jeg klarer det ikke..klarer ikke egnag og svare på smsen jeg fikk.

[-4.mai-]

Huffda *klem* det enkleste er kanskje å bare innse at du trenger mer tid... ikke stresse deg selv unødvendig fordi du føler du ikke lever opp til andres froventninger. Kanskje be hun ikke-gravide venninnen fortelle de andre at du bare ikke klarer. At det fremdeles er veldig vanskelig..

Den saen jeg hadde nå var etter et "ikke-planlagt" svangerskap, og jeg fikk ofte reaksjoner som "ja,ja.. det var kanskje like greit?" venner og familie sier så mye rart som skal være en trøst, men som ikke er det, så for meg ble det lettere å slutte å prate om det. Det hjalp litt fori jeg ikke ple påmindt om den smerten som jeg, i følge dem, ikke hadde lov til å føle engang. Det andre som fikk meg gjennom dagene var at vi ble enige om å prøve igjen. Den første perioden følte jeg at min evne til å fungere (spesielt sammen med andre gravide og min svigerinne) var totalt avhenging av at jeg ble gravid igjen med en gang. Det gjorde jeg ikke, og for meg er det nå nokk å vite at vi prøver videre.. jeg mener ikke at jeg har glemt smerten eller at alt er enkelt for meg, men jeg begynte sakte men sikkert å se fremover i tillegg til å akseptere at det var ting jeg ikke ville gjøre.. uansett hva andre syns..

det viktigste er jo tross alt at du har det bra? Hvis vennene dine er "virkelige venner" vil de kunne vente på deg Bare ikke stress! Ta tiden til hjelp Hvis du slutter å synes følelsene dine er "gale" og aksepterer at du trenger tid, tror jeg at det vil bli lettere etterhevert

Så når den dagen kommer at du ikke kaldsvetter mer, kan du kanskje begynne å sende sms, tinge og gå på besøk (tror det kan være lurt å gå sammen med andre, så blir det mindre fokus på deg.. lettere å trekke deg tilbake dersom du ønsker det)

Håper ting blir lettere for deg!