Hva gjør dere når gode venner får barn?

[jordbærsjokolade]

Jeg er blitt livredd de og holder meg langt unna, tør ikke engan å ringe for å si gratulerer. Er blitt verdens værste venn nå etter at jeg har mistet, men jeg orker rett og slett ikke å snakke med de eller ihvertfall ikke se de. Min bestevenninne har fått barn, en annen fortalte meg for noen dager siden at hun har tatt ut spiralen for å lage barn og den tredje fortalte meg for lenge siden(da jeg fortsatt var gravid) at de skulle begynne å prøve i mai..mulig hun er gravid nå, jeg kommer ikke til å spørre..

Føler meg som et kryp som ikke klarer å glede meg sammen med de og skulle virkelig ønske at jeg følte annerledes.

Noen i liknende siutuasjon som vet akkurat hva jeg må gjøre for å komme over dette?

Til syvende og sist er det jo faktisk ikke sikkert at jeg kan klare å beholde et barn, og hva skal jeg gjøre da? Holde meg unna vennene mine resten av livet?

[*Lenn* :-))]

Vet godt hvordan du har det!!

Hvis det er en trøst, så føler de aller aller fleste "slitere" (enten de har mistet eller strever som gale for å bli gravide....)som deg!

 

Tankene om å være bitre/ sjalu på venninner som blir gravide blir luftet på mange BIM sider, og det er utrolig mange som sliter med å ha et naturlig forhold til andres graviditeter.

Jeg har selv vært vitne til at mine beste venninner har født både en og to ganger i min sliterperiode.

 

Vi har prøvd i 3 år nå, men først en SA, så en exu. Nå har vi akkurat mistet i SA igjen på vårt 3.prøverørsforsøk. Må si jeg hopper ikke akkurat i taket når venninner "bare lurer litt på om de skal ha en til" og så har de 2-3 fra før.....

Skammer meg litt over tankene, men vet at de fleste her føler det samme. Det er jo ikke at vi ikke er glade for andres lykke, men vår egen ulykke rammer så mye hardere når andre "får det til". Ens egen mislykkethet blir så mye sterkere når "alle andre" får baby......

 

En ting jeg klamrer meg til er HÅPET. Og det må du aldri miste!!! Uansett hvor langt nede du er-ikke gi opp før det motsatte er bevist. Det er sånn jeg klarer å "overleve"....................

 

Sender deg en god klem!!

[*Lenn* :-))]

Glemt å skifte nick.........

Ikke gravid lenger..............

[Marit73]

Forstår meget godt hvordan du har det. Jeg slet virkelig med å være sammen med alle venninnene mine med små barn. Flere av venninnene mine har fått sin andre nå mens jeg sitter her uten Livet er ikke rettferdig, men vi må prøve å se positivt framover. En gang blir det oss.I høst er det ett år siden jeg mistet min lille spire ved MA. Tiden etterpå var jæ.... men har fått litt troen på livet etterhvert. Prøver å se på de tingene jeg kan gjøre uten at jeg må tenke på barnevakt osv (Men skulle selvfølgelig heller ha gjort det da, men håper du forstår...) Det har hjulpet meg veldig med alle d fantastiske jentene her inne. OK å vite at en ikke er alene selv om jeg ikke ønsker noen skal være her. Greit å få luftet tankene til dere som forstår. Har mange fantastiske venninner, men det er bedre med dere i denne situasjonen.

 

Da jeg mistet var vi tre venninner som var gravid så det var ikke lett å se magene deres vokse Nå etter de har fått sine små nurk koser jeg med de så ofte jeg kan og er tante til mange herlige tantebarn Jeg har dager jeg er langt nede (spesielt når jeg får mensen), men da prøver jeg å holde meg vekk. Vi kan ikke grave oss ned, men støtte hverandre så mye vi kan!!! Det skal gå bra med oss tilslutt!!!

 

Husk at du ikke er alene kjære venn!!!

 

Klem

[Mallami fikk gutt 21.feb.]

Vil aller først si at jeg føler med deg. Og det er ganske vanlig å føle sånn som du gjør nå. Har selv mista tre ganger....alle endte med utskrapning og full narkose.

Det tok litt tid før jeg ble meg selv igjen, og det viste seg at de rundt skjønte godt hvorfor man oppførte seg litt annerledes en stund. For meg hjalp det å prate om det, og jeg ble "tvunget" til å omgås mine to gravide søstre, siden vi alltid har vært som venninner.

Fins ingen fasit på å takle det du opplever, men jeg tror det er viktig og ikke stenge omgivelsene ute helt. Ta deg tid til å sørge over det du har mista, og det kan hende det hjelper å dele det med noen.

Ønsker deg i alle fall alt godt videre, og selv om vi må godta endelige skuffelser, må vi aldri miste det uendelige håpet.

 

Klem

[jordbærsjokolade]

Tusen takk alle sammen, for så fine svar.

Dere får meg til å innse for en liten stund at dette ikke er unormalt og at jeg faktisk har lov å føle sånn som jeg gjør. Vennene mine er er jo fantastiske mennesker og jeg er sikker på at de nok forstår hvorfor jeg er som jeg er akkurat nå. Det er bare så rart..er vant til å la de ta del i alt som skjer i mitt liv og omvent og nå er det liksom full stopp. Tror faktisk formin del at det eneste som hjelpe er å bli gravid igjen.

[MW**]

Jeg strevde følt med sånn tanker, det som hjalp meg litt var å gi meg selv lov til å gå i hiet mitt på de tunge dagene. Og heller satse på at det var noen gode dager innimellom, som jeg kunne forholde meg til omverden og babyer osv.. (dette gjaldt speisielt en vennine og henns lillesønn, sa ifra til henne at hun fikk ta det pent hvis jeg trakk meg unna og hun skjønte det veldig godt) etter at jeg bestemte meg for det, ble det faktisk ikke så tungt alikevel, var på en måte sik at når jeg hadde mulighet til å trekke meg hvis det blei tøft, så var det litt lettere.

 

lykke til

[jordbærsjokolade]

Det er nok som du sier, at man må få lov til å ta seg den tiden man trenger. Jeg bare føler at jeg har vært borte for lenge nå, siden Januar , med kun et lite opphold da jeg ble gravid på nytt i februar. Jeg får meg liksom ikke til å ta opp telefonen for å ringe lenge, vet ikke hva jeg skal si rett og slett.

Hvordan er det med deg nå? Er du gravid igjen?

 

Tusen takk for støttende ord:)

[MW**]

Men hvis du er redd for at de skal "glemme" deg men ikke føler deg klar for å være sosial ennå, så fortell åssen det står til, går an å sende nen mail eller et brev hvis det er for tungt å ring eller si det ansikt til ansikt :-) De fleste skjønner sånt.

 

med meg går det veldig bra, har nå en nydelig sønn på 6mnd. som kom til verden litt over to år etter at jeg mista første gangen. Og jeg må faktisk si at det var verdt alt strevet...selv om jeg følta at det var kjempetungt til tider (jeg har periodevis vært LANGT inne i hiet mitt, for å si det sånn. Men det har gått bra, selv om jeg nok har fått et par arr i sjelen....men de er til å leve med, så får jeg prøve å bruke den livserfaringen det har gitt meg på best mulig måte.

 

Foresten hvis du skal ta opp telefonen, så trenger du ikke så så mye, det går an å si bare hei...og se hva som skjer..event ta med seg en vennine ut å gå en tur, man trenger ikke nødvendigvis å si så mye for ¨å være sammen.

 

klem

 

 

 

[jordbærsjokolade]

For et nydelig dikt, beskriver alt det jeg kjenner nå

 

Venninnene mine er så opptatte nå skjønner du, med barna, sykdom i familien, graviditeter osv..Orker ikke å være en ekstra belastning for de når de har så mye å tenke på selv. Er så redd for at de ikke har tid hvis jeg ringer, at barna gråter i bakgrunnen eller noe annet. Så kanskje de får dårlig samvittighet fordi de ikke har tid til meg osv...

Nå føler jeg meg skikkelig sytete, ikke meningen det altså

[MW**]

Er nok sånn at de fleste blir litt oppslukt når de har fått barn ja, spesielt i begynnelsen (jeg må nok innrømme at jeg ble det). Men det blir litt bedre etter noen måneder, når man får løfta blikket bitte litt. Men det kan jo kanskje være en ide å treffes uten at barna er der, kan jo være godt for både de med barn og deg at ungene ikke er der. Med litt planlegging, bør det gå an å få til.

 

Tror de fleste vil skjønne at det er vanskelig for deg å forholde deg til nyfødte, gravide mager ol. Skulle ønske at jeg kunne si tenk sånn eller sånn så går det over...men desverre---har ingen sånne på lager. Men tror det er viktig at du gir deg selv lov til å synes at det er litt tungt, du er ikke noe dårlig menneske av den grunn-det er bare helt naturlig og tror de aller fleste på denne siden har hatt det sånn i perioder.

 

klem

[miniijuni]

Hei

Jeg har også følt meg akkurat som deg. Tror samtlige av våre"par"- venner fikk barn på ett og et halvt år.. Og ikke vi, selv om det var vi som ble gravide først....Har vært en tung tid. Og det ble ikke bedre etter at vi mistet for andre gang for litt over en mnd siden, etter å ha slitt over et år med å bli gravide. Det er en blanding av misunnelse, (for de er der vi også skulle vært) og et savn etter gamledager, hvor vi bare kunne treffes å prates og ha det moro sammen. Sånn helt på sparket, uten å måtte tenke på barnevakter og amming og den slags. Barna deres er jo selvsagt nydelige, og jeg koser og leker med dem når vi treffes. Men jeg merker at de første gangene måtte jeg late som at jeg synes det var kjekt å treffe dem. For det var egentlig ikke det. Det var mer en kamp mot gråten, og redselen for å bryte sammen. Men jeg merket at jeg ble sterkere for hver gang jeg hadde klart å være litt sosial!

Har også selvsagt tenkt mye om hva om vi aldri får barn.

Adopsjon har til nå virket uaktuelt for meg. Tror redselen for at man ikke skal bli glad nok i barnet, at det skal bli mobbet osv, har gjort meg så skeptisk. Men etter å ha lest noen fantastiske historier om hvordan folk har opplevd det, og angret på at de ikke satte igang adopsjonsprosessen før etter mange prøverør og tunge år, er jeg ikke i tvil om at det også kan være en løsning. http://home.no.net/tonjeaa/forsideadopsjon.html

Ønsker deg en fortsatt god sommer! Og håper vi en gang kan være en av de som går rundt med stuttende kulemager eller barnevogn.

[jordbærsjokolade]

Hei Lemonlove, og tusen takk for opmuntrende ord!

Ja, vi har også vært innom tanken på adopsjon, men har liksom ikke tenkt den fullt ut ennå. men det er helt klart en løsning, og kanskje noe vi kan kjøre i tillegg til å få våre egne barn.

Jeg er nok ikke klar for å møte de små barna ennå, akkurat nå er det bim som fuler behovet mitt for venninne prat, må nok gjøre det en stund fremover også

God sommer til deg også, vi kommer sikkert til å klare det til slutt begge to!!!!

[Marit73]

Vi må tenke på at det ikke er så enkelt for venninene våre å forholde seg til oss også. Vi er en gjeng som prater om alt mulig, men etter at jeg mistet og de fleste andre gikk med stor mage eller hadde allerede en liten merket jeg til tider det vart litt anspent stemning. Vi snakket ut og det er vanskelig for de å snakke om sine daglige ting når jeg var så langt nede, men vanskelig for meg å komme med mine sorger når de var så lykkelige. Med GODE venner finner vi en balansegang, men det er viktig at begge parter sier hva de mener. Jeg sa klart til en av mine nære venninne at hvis ikke hun kunne snakke til meg om hva hun gikk igjennom så kunne ikke jeg heller si noe. Vi var gravid sammen, men jeg mistet. Det var tøffe tider når det nærmet seg fødsel, men vi har det supert sammen og det tror jeg er pga vi har vært så åpen. Jeg kan ringe å snakke med ho hele tiden og det trengst!!! Jeg skal til med prøverør til høsten og det er svært få som vet om, men ho er en jeg har snakket med alt om der også.

 

Vær åpen iallefall med dine nærmeste venninner så tror jeg de forstår. Jeg forstår hva du mener med at hver gang man ringer så griner ungene i bakgrunnen. Er det en god venninne du har da så er det lov å spør om dere kan treffes litt alene - det trenger ikke å vær eså lenge. Ikke vær så redd for å være til bry for rundt neste sving kan det være hun som trenger deg!!!

 

Lykke til vennen.