Fortelle nyheten til noen som prøver men ikke lykkes...

[Mandragora]

Hei!Hvordan forteller man - takler man situasjonen å fortelle den gledelige nyheten til noen som har prøvd å få barn lenge men ikke lykkes ? Fortalte broren min og samboeren at vi skal ha små -og de har prøvd i over ett år som ikke har gitt resultater. Det ble nok derfor ikke den helt store gleden og min bror har ikke sagt noe om min "lykkelige tilstand" etter dette.Det er selvfølgelig trist å ikke kunne dele dette med en av sine nærmeste. Noen erfaringer?

Glad, spent og "nygravid" :-)

[*Lenn* :-))]

Vi har prøvd i 3 år og få baby. Hatt en spontanabort og et sv.skap utenfor livmor. Begynte med vårt første prøverørsforsøk i desember og hadde vårt 3.forsøk nå i juni (som jeg sannsynl.vis mister)

 

Jeg har opplevd at maaange av mine venninner har blitt gravide, bært fram barnet, født og til og med fått 2 stk i vår prøvetid.

Jeg har selvfølgelig vært kjempeglad på deres vegne, men det er utrolig tøft å gå gjennom det.

Det er ingenting med at vi ikke unner andre å bli gravide,men vår egen utilstrekkelighet/sorgen over å aldri lykkes, blir større når "alle andre" får det til. Og særlig de som lykkes etter noen få måneder.

 

Tror ikke du kan forvente at din bror og din svigerinne skal "hoppe i taket", det er nok ganske sårt for dem at du skal ha baby..... Men de er nok glade på dine vegne.

Forstår jo at du vil være lykkelig og glad og "rope det ut".....Det er jo en gledelig nyhet:o)

 

Lykke til videre:o)

[Vibeke28(fått to jenter)]

Tror du bare må gi dem litt tid. Det er veldig sårt å være i broren og samboerens sin situasjon..

Skjønner du er kjempeglad og lykkelig, men trå litt varsomt med dem enda kanskje?

 

Lykke til videre:-)

[superfornøyd m nr 2 på vei]

det der kan jeg noe om!!!

Har fått ca 20 slike beskjeder i nær omgangskrets i løpet av vår prøvetid. Det er i perioder knall-tøfft. Man blir missunnlig, klarer ikke helt glede seg på andres vegne, man føler seg misslykket fordi man er så smålig og sånn kjører det... Andre ganger takler man det ganske fint... Men min største frykt hele tiden var at folk skulle begynne å "skåne" oss og vente i det lengste med å si det. Det hadde i allefall vært sårende.

Jeg tror det beste man kan gjøre er å anerkjenne savnet de har. Si at det er lett å forstå at de sitter med blandede følelser på dette. Det er bedre enn å begynne å gi tips til hvordan de kan få det til + trøst om at det sikkert blir deres tur en gang også - for nettopp det vet de sannsynligvis alt om, det er bare så sårt nå mens de venter og venter og venter og venter....

[Gjest]

Min søster har prøvd i 5 år uten å lykkes. Jeg begynte å prøve for 3.5 år siden og ble gravid etter 5 mnd. Nå venter jeg nr tre.

Tror det er sårt for henne. Men hun blir overlykkelig hver gang. Det må bare synke inn litt. Så jeg pleier og skrive en mld til henne jeg. Forteller det tidlig. Også ringer hun med når hun er klar for det.

Hun har nå de siste 4 årene blitt tante til 6, men hun sier det er mine unger hun føler hun kommer best "overens" med. Og det er jo gøy, nå som jeg venter nr tre. De gleder seg med oss. Men som sagt så må det synke litt inn tror jeg. De venter nå på å få tildelt et adoptivbarn da, så da blir vel ting bedre for dem tenker jeg,

 

[Mandragora]

Tusen takk for alle innlegg, tankene deres er som vi har trodd at det kan være, og det er veldig forståelig at man føler slik når "alle andre" rundt blir gravide men ikke en selv. Godt å høre det fra dere som vet hva dere snakker om.. Det er så vannvittig urettferdig at noen går det så lett for, mens andre må gå den vanskelige veien -og det er klart det blir et veldig sårt tema etterhvert. Men å gi dem tid er nok det beste som dere sier,så vil de nok glede seg de også etterhvert. Og når det til slutt lykkes for de som strever så vil jo også gleden over nyheten bli desto enda mer gledelig. Lykke til til alle som så sårt ønsker seg, håper alt vil snu seg så snart som mulig! :-)