ekteskapet mitt er dødt;o(

[Anonym bruker]

Heisann, jeg er en mann. Jeg er helt sikker på at alle andre her er damer?

 

Jeg er vel ikke kvalifisert, men vil gjærne prøve meg som rådgiver. Det hørest ut som mannen din er nedlesset med jobb, og nå ekteskap og farskap. Hva med å få han til å si opp jobben og gjøre noe han har lyst til å gjøre lenge? Sende ham på en reise og gjøre noe han har tenkt på lenge? Så kan han få tid til å savne dere og så ordner alt seg til slutt? Kanskje han blir morsom og bekymringsløs igjen hvis han ikke har så mange plikter- som han kanskje føler på?

 

Hilsen en pappa

 

 

 

[WWJD]

er du også kristen? da skjønner du jo hvor vanskelig det er for meg å bare snu ryggen til ekteskapet mitt. men jeg vet jo at det du sier er sant og det er ingenting jeg heller vil enn å gi gutten min det beste i livet. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å vurdere skilsmisse.

 

og hvorfor går ikke du i menigheten min da? ;o)

[Anonym bruker]

 

 

 

Du har ikke gjort deg fortjent til en skilsmisse ennå min venn.

Du er i ett ekteskap som du skuller å gi alt.

Den dagen du står der med skilsmissepapira i handa, skal du med nånden på jertet kunne si at du har prøvd ALT, du har gjort ALT, du har snudd hver en stein, og pustet på hver en glo.

 

Da først har du fortjent en skulsmisse.

 

Du er ikke der ennå.

Og ikke sikkert du kommer dit heller.

 

Tror det dere to trenger er å gjennoppdage hverandre som voksene mennesker, som kvinne og mann, som kjærester og elskere.

og ikke minst KOMUNIKASJON!!!!!!!!!!!

 

Gi ekteskape dit en sjangs før du skuller deg. Da er det forseint, og det nytter skjelden å krype til korset i etterpåklokskapens lys.

 

 

[2Blåbær]

Ja, jeg er kristen, ikke særlig aktiv kirkegjenger, men... Har også hatt noen samboerforhold, så er vel sånn sett ikke 100% ??

 

Ja, jeg skjønner veldig godt hvor vanskelig det må være. Gode og onde dager osv... utrolig vanskelig.. Jeg har også sagt til meg selv at jeg skal være enten temmelig langt nede eller gul og blå før jeg tar initiativet til en skilsmisse (har et veldig godt ekteskap, han er faktisk 2 år yngre enn meg).. Men man skal aldri si aldri. Livet forandrer seg fort. Ingen sitter med alle svarene.

 

Har mannen din noe sentralt verv i menigheten eller? Eller er det reaksjoner fra m. du bekymrer deg for?? Nå spør jeg fælt da... Har du noen i omgangskretsen din som har vært gjennom en skilsmisse?

 

Hvis du kommer fram til at du ikke klarer å gjennomføre/ta initiativet til en separasjon, har du mulighet til å få litt avlastning med gutten din, så du og mannen kan reise bort noen dager og bare være dere to? Eller har det ingen hensikt?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

jeg vet ikke hva som er "rett eller galt" i ditt tilfelle. er selv skilsmisse barn, med sine fordeler og ulemper - og har "klart meg bra" med foreldre som samarbeidet og ikke kranglet i mitt nærvær. Likevel vil jeg ikke at mine barn skal oppleve å ha det slik, med "dine, mine og våre barn" etc. Så jeg synes det er verdt å prøve å finne tilbake til de følelsene dere engang hadde for hverandre.

 

Gjør du noe for at han skal ha det bra? For at han skal kunne være morsom og nyte livet? Hva med en skikkelig familieferie? 14 dager på en hytte på fjellet, bare dere tre? Eller 14 dager i syden med sightseeing, shopping, late dager på stranda og masse koselige turer om kvelden (med babyen i vogna), langs strandpromonaden, ett glass vin på verandaen...??! Se om litt tid til hverandre kan vekke noen følelser?

[Anonym bruker]

hei! Det var egentlig et godt forslag, men han elsker jobben sin og bortsett fra akkurat nå er det egentlig en meget stressløs jobb. Han har faktisk drømmejobben sin. men ja, ekteskap og farskap har blitt for mye for han tror jeg. han ville jo i utgangspunktet ikke ha barn og har i tillegg innrømmet at han egentlig innerst inne ikke ville gifte seg i det hele tatt. (men var redd for å miste meg). Jeg har aldri stilt krav til han om å hjelpe til med gutten vår, han gjør det han vil men har aldri skiftet bleie eller hatt kveldsstell eller våkenetter. Han er nesten aldri alene med han, heller ikke når han i perioder har fri i mange dager. men sliter med dårlig samvittighet pga dette. Han drømmer seg derimot stadig tilbake til tiværelsen som ugift og bekymringsløs men sier samtidig at han ville bli helt knust og miserabel uten oss.

[2Blåbær]

Går og legger meg nå.... hvis du vil skravle mer er jeg nok her imorgen kveld......

 

[Anonym bruker]

nei han har ingen verv eller noe sånt, og ja jeg har folk i omgangskretsen som er skilt men har veldig vanskelig for å snakke med andre om meg selv med andre enn mannen min... blir liksom helt stum. Men er mer "redd" for reaksjonen fra familien min som ikke er kristne, og som mener at det er latterlig å tro på Gud, og nermest venter på at jeg skal "synde".

 

å reise fra babyen vår er ikke aktuelt, men det hadde vært godt med en ferie sammen.

 

og forresten - om du er aktiv kirkegjenger eller ikke er ikke så viktig- det er forholdet ditt til Jesus som teller;o)

 

klem