ekteskapet mitt er dødt;o(

[Anonym bruker]

Vi gifta oss for 3 år siden og fikk en hærlig liten sønn for 6 mnd siden (uplanlagt - mannen min ønsket ikke barn. MEN elsker sønnen sin og ville gjort absolutt alt for han bare så det er sagt). Jeg tenker i utgangspunktet at skilsmisse ikke er et alternativ, og mener at det er viktig å jobbe med forholdet for at det skal funke. Alikevel tar jeg meg selv stadig oftere i å tenke på å skilles, hvordan det vil være å bo alene med gutten, hvordan vi skal greie oss økonomisk osv. Mannen min har vært deprimert mer eller mindre siden noen mnd før vi gifta oss. Jeg trodde det bare var bryllupsnerver eller noe og at det ville bli bedre, men det ser rimelig håpløst ut. Han har en ekstremt negativ tankegang, mens jeg selv ser positivt på det meste. Han klager og klager om absolutt alt, og har han ingenting å bekymre seg over, finner han på noe. Dette gjør meg sprø! Han flyttet over til gjesterommet når jeg var gravid, og har blitt der siden. Bortsett fra ett og annet "vane kyss" er det ingenting mellom oss og vi har ikke hatt sex på over ett år. Han er ikke interessert, og jeg må innrømme at jeg ikke tenner på han lenger. Han reiser i jobben og syns det er godt når han er borte, da slipper jeg å takle depresjonene og klagingen. Vi er glad i hverandre og han sier ofte at han elsker meg. Han kjøper gaver og er flink til å gjøre ting hjemme. Vi har snakket om dette mange ganger og hver gang lover han at det skal bli bedre, men etter noen dager er alt tilbake til det gamle. Jeg vil jo ikke at gutten vår skal vokse opp i et negativt hjem med en deprimert far! Samtidig vet jeg at det vil knuse mannen min om vi reiser. Jeg er også redd for hva "alle" kommer til å si... vi har jo ikke vært gift lenge. Jeg er 27 år og for meg vil det være et skikkelig nederlag å være skilt i så ung alder. Men begynner å få litt panikk fordi jeg ikke vil leve slik resten av livet mitt. Jeg føler sånn ansvar for hva jeg kan si og ikke til mannen min - er redd for å si noe som trekker han ned. Føler at han ser mer på meg som en mor som passer på han enn som en kone. Jeg lengter etter en mann som kan være sterk for meg for en gangs skyld......

 

Kan ikke noen fortelle meg at det er verdt å kjempe for ekteskapet mitt?!!

 

og forresten; takk til deg som orket å lese gjennom hele det lange syte innlegget mitt!

[Lindaes]

Hei!!

 

Jeg kan gjerne si at det er verdt og kjempe for ekteskapet ditt!!Men om det er det du bør gjøre vet jeg ikke.Er ikke lett det der altså.

Men bare så det er sagt så skilte min bror seg da han var 25 år,da hadde han vært gift 1år og sammen med ho i 7.Men han sa at han bare ikke følte noe for henne lengre,de var liksom mer venner.

Ingen har rett til å si noe uansett hva du gjør,er du som skal leve dette livet:)

Men såklart er jeg som er gift selv,for at man skal kjempe for ekteskapet.Men man kan kun kjempe så så lenge.

 

Håper noe av dette hjalp litt.

Bare skriv mere hvis du trenger det.Er alltid godt å prate og jeg gjør gjerne det

[2 søte småpiker]

Det høres iallefall ut som om mannen din kanskje trenger hjelp til å bearbeide depresjonen sin, om ikke han allerede får det. Angående om det er verdt å kjempe for ekteskapet, så tror jeg det er det. Dere har ikke vært gift så lenge, og følelsene ligger nok der, men er kanskje godt nedgravd.Kan dere ikke snakke med helsesøsteren da? Tror det er sånn nå at alle kommuner har gratis samlivskurs for nybakte foreldre.. Uansett håper jeg det ordner seg for dere. Lykke til.

Huff, var visst ikke mye til hjelp.

[Anonym bruker]

hehe det skulle visst ikke mer til før tårene triller her. Jeg er så sliten av å gå på tå rundt mannen min, prøve å skjule alt for alle andre og ta meg av både baby og mann. Det som er så vanskelig er at årsaken til at han er deprimert er at han egentlig og innerst inne ikke ønsket å gifte seg, men nå som vi er gift vet han at han ikke kan få tilbake det som var. Han er livredd forandringer og skikkelig "vanedyr". Derfor vil det bli like vanskelig for han om vi skilles som når vi gifta oss. (jeg visste IKKE at han egentlig ikke ville gifte seg, og syns det var skikkelig leit når han fortalte meg det. Jeg tror han var både redd for forandringene, redd for å miste friheten sin (derfor stiller jeg heller ingen krav til han) og redd for å miste meg). Vi har vært igjennom så mange runder men glir bare lenger og lenger vekk fra hverandre. Jeg tror at han er fornøyd med et forhold med så stor avstand, men på sikt vet jeg at det ikke holder for meg. Jeg trenger både trygghet og nærhet.

 

Jeg har ingen å snakke med om dette, så det er godt å få ned på "papir". Jeg bare lurer på hvor mange år jeg skal gi han og når jeg skal ha lov til å tenke på meg selv.. Men selfølgelig er det først og fremst gutten min jeg må tenke på.

 

 

[2Blåbær]

Hei, det hørtes ikke ut som du hadde det særlig bra nei.. og jeg tror vel heller ikke du vil få det noe bedre med mindre dere snakker ordentlig ut...

Vet du årsaken til depresjonen hans? Er det noe fra barndommen som ikke er ferdig bearbeidet? Det kan nesten høres sånn ut fra det du forteller. Da trenger han profesjonell hjelp, sjelden ektefelle har kompetanse nok til å hjelpe den andre gjennom en sånn prosess.

 

Jeg ville uansett ha prøvd litt til å få ekteskapet på rett kjør igjen, dette sier jeg fordi jeg selv er skilsmissbarn, og jeg unner ingen barn å gjennomgå det (selv om jeg vet mange klarer å finne akseptable løsninger på samvær osv).

 

Du sier du ikke har noen å prate med, har du en god venninne du stoler på? 100%? Ofte vil det hjelpe bare å lufte alle tanker med en annen, uansett om den andre har løsningen eller ei.

 

Det var kanskje ikke så mye hjelp det her, men vil iallefall ønske deg og barnet ditt lykke til! Håper du har mange rundt deg som stiller opp for deg.

 

Du bør iallefall tenke at det er ditt liv, og hva andre måtte tenke eller si om en evt. skilsmisse burde ikke være avgjørende for valget ditt..

 

Lykke til!

[SurreGuri]

Vet du hva kjære deg! Dersom du synes det er godt når mannen din er borte, at du ikke tenner på han lenger og at han sover på et annet rom, betyr ikke dette at du i grunnen har bestemt deg? At ekteskapet er dødt og ferdig? Alle har behover, og at dere ikke har noen form for intime kontakt annet enn ett kyss her og der det synes jeg høres trist ut. Hva vil du helt ærlig selv da? Nå som du har pratet flere ganger med han uten hell?

Føler med deg altså, men dere høres mer ut som venner enn noe annet....

 

[Anonym bruker]

Ja det er nok en del ubearbeida ting fra fortiden hans, og han har gått til psykolog lenge, men psykologen mener at det er ting som sitter så fast at det er for sent å endre eller gjøre noe med, og at å rippe opp i barndommen bare vil føre til en smertefull prosess antakelig uten resultater. Han har allerede hatt en psykolog som avsluttet behandlingen fordi det ikke gav resultater.

 

Jeg er selv skilsmisse barn og derfor tenker jeg at det er bedre å gå nå før babyen vår er gammel nok til å oppleve skilsmissen som smertefull. Siden far er mye bortreist med jobben er han jo vant til at pappa ikke alltid er tilstede. Jeg er ganske overbevist om at vi ville samarbeida godt når det gjelder samvær osv. Vi ville nok fortsette å være gode venner...

 

Har ingen som jeg har lyst til å snakke med om dette, syns det er så vanskelig å snakke om, og vil ikke at noen skal tenke negativt om mannen min. Han er også 20 år eldre enn meg og vet at mange bare venter på at det skal skjære seg pga aldersforskjellen. Er redd for den "det var det jeg visste" holdningen.

 

huff jeg blir så lei meg, men jeg har virkelig mistet all tro på oss... men alt jeg vil er at vi skal være lykkelig sammen og skape et godt og trygt hjem for sønnen vår...jeg bare får ikke til...

[2Blåbær]

Da skjønner jeg litt mer hvorfor du skriver det du gjør... Og er også enig i at sønnen din vil merke mindre nå enn om noen år, ved en evt. skilsmisse.

 

Men jeg synes det er rart at psykologen avsluttet behandlingen fordi det ikke ga resultater. Da burde han foreslått alternativ behandling. Å si at det er for sent er ikke bra nok. Hvis mannen din selv ønsker å bli bedre (bli kvitt depresjonene sine), må han få hjelp.

 

Jeg ville nok stilt som krav at han selv ønsket å gjøre noe aktivt for å komme ut av depresjonene sine. Det er uholdbart å leve som dere gjør idag i lengden. Vet ikke hvor gammel du er, jeg er 35 med noen samboerskap bak meg, og har lært en del om hva som fungerer i lengden, og hva som mest sanns. ikke gjør det. Har væt gift i 4 år nå, og har hatt våre konflikter vi også.. Men har pratet oss gjennom det som har gnaget mest. Nå etter 4 år har vi kommet til et punkt der vi føler vi kjenner hverandre så godt at vi kan le litt av det vi kranglet om tidligere..

 

Hvis du ikke har noen du kan snakke med kan du evt. ta kontakt med en

hjelpetelefon? Der tror jeg du kan være anonym.

 

Sender deg en stor klem og håper det ordner seg.

[Expat]

Er det mest nederlag å tilbringe livet ditt med noen som ikke gir deg noe tilbake og som du ikke er glad i lenger? Eller er det mest nederlag å være skilt? Du er 27 og har et lite barn. Du trenger en dragedreper i huset.

 

Første steg er å snakke med familivernkontoret om veiledning, dere kommer ikke igjennom en skilsmisse uten mekling, like godt å hoppe i det nå?

[Anonym bruker]

tusen takk for at du gidder å svare. Jeg er 27 og mannen min 48. Han ønsker jo ikke å ha det slik, men greier ikke å gjøre noe med det. Vi krangler nesten aldri, men snakker om problemene våre. Dvs når jeg har behov for en "utblåsning" sier jeg hva jeg tenker og føler, og han får kjempe dårlig samvittighet og blir enda værre. derfor må jeg alltid velge tiden med omhu slik at han ikke blir deprimert før en viktig reise med jobben eller noe annet.

 

Ja jeg er enig i at tilbudet han har fått er for dårlig. Samtidig vet jeg at han må endre hele sin måte å tenke på for at han i det hele tatt kan begynne å jobbe seg ut av depresjonene sine. Han tar alt i verste mening og er bekymra for alt. Jeg har vanskelig for å se at han kan forandre seg nå... men det rare er at når vi møttes bekymra han seg aldri over noe. han var såå utrolig sjarmerende og morsom og full av liv. Jeg er ganske overbevist over at ekteskapet vårt på en eller annen måte har bragt frem alle problemene. (flere grunner til det) Nei det blir rotete dette, men det er så mye å si om akkurat dette...

 

vet du om et nummer jeg kan ringe og snakke med noen?

 

 

[Anonym bruker]

hva mener du med dragedreper (er jeg kanskje dum nå? hehe)

 

Visste ikke at vi må ha mekling før skilsmisse, stemmer det?! nei vet ikke om jeg er klar for det, men man blir vel kanskje aldri klar.. jeg er jo glad i han, han er jo så snill men vet ikke om jeg orker mer... dessuten føler jeg jo også et ansvar ovenfor han. Hvem skal ta seg av han når jeg går og etterlater han knust?

[Expat]

Vet du om han har fått målt stoffskiftet sitt? Det er noen menn som får "overgangsalder" som bunner i lavt stoffskifte. Er han supersensitiv er det også noe med binyrene som kan forårsake det. Legen kan ta blodprøver.

 

http://www.stoffskifte.info/hypotyreose.html

http://www.stoffskifte.info/binyrebark.html

[Anonym bruker]

takk for tipset, dette må vi undersøke når han kommer hjem.

[Timothy`s moster med 2 prinser]

Nå har jeg lest alle innleggene GODT.

 

Dragedreper- det hørtes artig ut, jeg ser for meg at med en dragedreper mener hun en pappa som er full av nye sprell, en som kan gå inn på det skumle barnerommet og drepe den svære dragen under senga midt på natta så minien får sove igjen:)

 

Les det du selv har skrevet, hver ting du sier om han som er negativt ladet kommer fra deg selv, også følger alltid et men, og der kommer (som du sier selv) "moren hans" i deg frem. Du bryr seg, han er snill, du er glad i han og du synes synd på han.

 

Jeg "ser" at du er en glad person, en livsnyter og en god mor som vil det beste. Vær så snill og ikke la den positive jenta i deg gå under for et menneske som ikke er friskt!

 

Det er helt klart at du ikke orker mer, og jeg synes du skal tenke på deg selv og barnet ditt. "Eg ser at du er trett, men er kan ikkje gå stega for deg, du må gå dei sjøl" eller noe sånt har Bjørn Eidsvåg skrevet. (Sangen heter "eg ser" og er kjempefin!) Du kan ikke hjelpe han, ingen uprofesjonelle kan hjelpe eller redde psykisk syke mennesker, og dette blir det ikke noe forhold av!

 

Du sier selv hva du trenger (en som kan være der for deg og), grip sjangsen mens du har den, vi lever bare ÈN gang, og du vet selv hvordan du ønsker at dette livet skal være!

 

Håper virkelig ikke jeg var for hard mot deg nå, jeg følte meg frem og håper og tror dette kom riktig ut.

 

Alle gode ønsker på din vei.

[mamma:)]

Ikke lett når ekteskapet blir dødt og det i tillegg er litt ekstra problemer med depresjoner og psykolog inn i bildet. Du må finne ut av dette selv, men kanskje han også føler der på samme måten. Ikke bry deg om hva andre sier!! Det er ditt liv.Etter det du skriver ser det ut som du får det bedre alene.Husk at du har hele liver foran deg,nyt det:)

[Anonym bruker]

hei, timothy`s moster. Tusen takk for svar og for at du har lest innleggene mine. Jeg skjønner egentlig at du har rett, men vet ikke om jeg greier å gå. eller tør.. eller tror det er riktig. føler meg ikke klar men tror jeg må gjøre det nå om jeg skal.. for gutten min sin skyld...

[KaMa]

Jeg har ikke orket, eller har tid til å lese alle svarene du har fått, men temaet traff meg litt..

Har selv levd med depresjoner storparten av mitt liv og vet hvor fastkjørt en kan bli.

Syns kansje dere giftet dere vel ungt, men er man først gift og har barn sammen er det vel verdt å prøve det meste?

Ved depresjoner er det fint lite du kan gjøre.. At du tar på deg mammarollen kan gjøre det enda vanskeligere for ham. Vet at vi kvinner gjerne gjør slikt av kjærlighet, men det er drepen for et forhold. Han trenger jo også å oppleve seg selv som en mann og ikke et tafatt barn.. Det jeg tror er nøkkelen er åpen og ærlig komunikasjon. Uten anklager. Forøvrig høres det ut som mannen din trenger profesjonell hjelp. Ved depresjoner kan man ikke bare "ta seg sammen", da hadde det ikke vært en depresjon. Men du er ikke mor/terapaut, men kone og forhåpentligvis venn. Prøv med å sette grenser. At du kan ikke ta på deg ansvaret for hans mentale helse, men du kan støtte ham. Få ham til å få proff hjelp. Da er det en sjangs for at det kan løsne litt for ham og han ser en vei ut.

Vil du at ekteskapet skal bli kjærlig igjen må dere begge gå ut av de rollene dere er i, overfor hverandre, og det kan man få hjelp til å gjøre. Lykke til. :-)

[nr 2*]

Føler med deg, det er ikke enkelt det der, spesielt ikke når det er barn inn i bildet...alt blir så mye mer komplisert da.

Sånn som jeg har forstått det så er mannen din deprimert. Har du forsøkt å prate med ham om det og spurt han hvorfor han pluttselig er blitt slik. Jeg tror nok din mann har det vanskelig. Hva med å gå i til ekteskapsrådgivning eller en tur til psykolog? Hvis din mann er deprimert så trenger han kanskje profesjonell hjelp. Det er bare en tanke....han har jo ikke alltid vært slik, og hvis du kunne fått tilbake den mannen du en gang ble forelsket i, så kanskje dere hadde funnet sammen igjen? Uansett øsnker jeg deg lykke til...håper dere finner en løsning på det...som er til det beste for alle

[Anonym bruker]

tusen takk for svar alle sammen. Nei jeg vet jammen ikke hva jeg skal gjøre. Han har fått psykologhjelp i flere år men blir bare værre. Etter at jeg har skrevet her inne blir det klart for meg hva jeg egentlig vil, men ser ikke for meg at jeg er modig nok til å gjøre noe med... Og ja - vi er nok fastlåst i roller ovenfor hverandre som ikke er gunstig for noen av oss. jeg vet bare ikke hvordan vi kan endre på det. Kanskje problemet mitt er at jeg har mistet all tro på at mannen min kan bli bedre eller endre seg... vi har gått så mange runder. Det er også en hel del jeg ikke vil legge ut her. Nei jeg føler at det er en håpløs situasjon. Jeg er jo egentlig en livsglad og positiv person, men føler at jeg må kjempe for å opprettholde det ansiktet utad og så fort lille gullet mitt sover, lar jeg tårene trille. Jeg har også kjempe dårlig samvittighet for at jeg i det hele tatt tenker slik.

[Lindaes]

Hei igjen!!!

 

Nå har jeg lest alle innleggene her ,mye forskjellige råd.Håper det har hjulpet litt.

Ville i grunnen bare høre åssen du har det i dag. Måtte desverre av nettet etter æ hadde svart i går,hadde en liten gutt som våknet.Han har litt problemer med å sove i varmen:)

Vet jammen ikke hva jeg hadde gjort,er jo som du sier ikke bare deg selv du har å tenke på.Foreldrene mine har vært gift i over 30 år,men de krangler konstant.Så som liten ønsket jeg at de skulle skille seg.Nå bor de egentlig bare sammen fordi de ikke mener man bør skille seg.Og slikt mener jeg jo er feil.

Så jeg vet ikke helt,men vil helst ikke at du skal havne i en slik situasjon.Da er det bedre å avslutte det mens dere enda kan skilles som venner.Hvis det er mulig.Men er jo som sagt du som må ta valget.Og jeg kan ikke forestille meg hvor vanskelig det er.

Men skriv gjerne og si hvordan det går,og hva du finner ut av.Hvis du har lyst til det altså.

Kan maile og hvis du vil,bare å si fra vettu

[2Blåbær]

Håper det går bedre med deg idag, og at du har fått samlet tankene litt. Etter å ha lest de andre svarene vil jeg nok råde deg til å fortelle ham at du vurderer å flytte dersom det ikke skjer noen store forandringer. Du må si hvor mye dette tynger deg, at du holder på å knekke av dette, og at du tross alt har en sønn å tenke på oppi alt dette. Hvis du vinkler det slik at fokus er på deg og dine tanker om framtiden, ikke på hans depresjoner eller manglende egenskaper som ektemann, vil det muligens åpne øynene hans.

 

Du skriver at det er en god del du ikke vil legge ut om her, vet jo ikke om disse tingene påvirker dine valg om å bli... Men håper iallefall ikke du er redd ham på noen måte, eller lever i frykt for hva han evt. kan finne på dersom du forlater ham. HVIS dette er tilfelle bør du iallefall ikke være i tvil om at du bør gå.

 

Men igjen, ikke tenk så mye på hva alle andre i din omgangskrets mener om ekteskapet ditt. Folk flest er stort sett mer enn opptatt med sitt eget liv.

Andre lever ikke livet sitt slik de tror DU mener de bør leve, du skal heller ikke leve ditt liv slik du tror andre mener du bør leve.

 

Nok en gang, lykke til! Håper du holder kontakten her inne, vil gjerne vite hvordan det går.

[WWJD]

hei lassegutt og mammatil2gutter! Jeg blir så rørt over at det finnes mennesker der ute som ikke vet hvem jeg er men som alikevel bryr seg. Tusen takk. Mannen min er bortreist for tiden, og har en viktig tid forran seg på jobben, så jeg har litt tid på å tenke før jeg eventuelt foreller han hva jeg har bestemt meg for. Kan ikke slippe noen bombe nå, da ryker jobben hans.

 

Nei, jeg er ikke redd han, langt derifra. Tror heller ikke at han ville tatt selvmord fordi han ikke ville gjort noe for å såre meg eller sønnen vår. Hadde han vært alene med samme problemer derimot, tror jeg han hadde gitt opp for lengst...

 

Jeg har forøvrig sagt flere ganger at jeg tenker på å flytte, og da greier han å ta seg sammen ett par dager, men glir fort tilbake til sin egen lille verden der ingenting annet enn han og problemene hans eksisterer. Hver gang jeg tar det opp og prøver å vinkle det på meg, hva jeg trenger og at jeg ikke greier å leve slik i lengden, fører samtalen bare til nok en depresiv periode fordi han føler seg mislykket som ektemann og verdløs som menneske. På den måten dreier det seg alltid om HAN.

 

jo mer jeg tenker på det, jo mindre positivt finner jeg å si om oss...tror jeg trenger noen som kommer hjem til meg, pakker sakene mine og forteller meg hva jeg skal gjøre. Jeg er så redd for å dra og samtidig livredd for en fremtid sammen med han.

 

 

[WWJD]

ooooops... og der var jeg visst ikke lenger anonym ;o( Eh.. ikke si det til noen da ;o)

[Anonym bruker]

oi da... tabbe! hehe

[2Blåbær]

Jeg har allerede glemt at det var deg, hehe.. Men alvorlig.... Jeg har kommentert nicket ditt før, og bare de bokstavene sier litt om hva slags person du er.. : )Brikkene faller litt mer på plass, og jeg skjønner at det er en vanskelig prosess og beslutning å ta.

 

Hvis du er redd for en fremtid sammen med ham synes jeg nesten du har gitt deg selv et svar. Husk at det er store sjanser for at gutten din vil bli påvirket av din manns depresjoner over tid. Hvilken fremtid er det for et barn? Barn har veldig lett for å bære sine foreldres byrder på egne skuldre (lojalitet osv). I tillegg vil han fort oppdage at mamma ikke er lykkelig. Hvilken ballast er det å gi et barn?

 

Uff, håper ikke jeg var altfor direkte nå, kjære anonym.. Ønsker deg alt godt!