Juni: Min fødselshistorie. (Kom gjerne med deres! Gøy å høre hvordan dere opplevde det!)

[Turbomamma (gutt 170606)]

Min fødselshistorie:

 

Onsdag 14. Juni våknet jeg med dundrende hodepine kl 06 om morgenen. Jeg hadde hatt en urolig og vond natt, med mange kynnere og endel do-besøk. Jeg hadde time hos fastlegen min 08.30, så jeg karret meg inn i bilen og kjørte avgårde. Legen min tok blodtrykket mitt og det var veldig høyt. Jeg hadde +2 proteiner i urinen, og var hoven og vannete i hele meg. Hun ringte føden, og jeg dro direkte dit. Der fikk jeg diagnosen svangerskapsforgiftning. Legen på sykehuset undersøkte meg for modning og jeg hadde 3 cm åpning! Hjelp!! Legen strippet meg (au!), og jeg ble innlagt med streng beskjed om å holde meg HELT i ro. Jeg fikk ikke se på tv eller lese en gang! Litt utpå dagen kom en liten rie, og jeg trodde ting var i gang. Men ingenting skjedde, jeg lå der hele onsdag og hele torsdag uten noen flere tegn på at fødselen var i gang. Holdt på å kjede meg i hjel, men blodtrykket var så høyt at jeg kunne ikke gjøre noen ting.

Fredag 16.6 kom legen inn om morgenen og sa at i dag skulle jeg settes i gang! HURRA tenkte jeg, og to en lang og god dusj før jeg ringte og fikk pappaen til å komme. Han kom og jeg ble lagt på fødestue. Kl. 11.40 tok de vannet mitt, og 10 minutter etter kom første rie. Den var enorm, og ble etterfulgt av 4 timer med sterke rier med 2 min mellomrom. Kl 16 var jeg så sliten at de ga meg epidural. Da hadde jeg skreket etter det i en time allerede. Epidural var himmelsk, og både pappaen og jeg sovnet nesten. Fikk litt mat og et oar timers pause, mens vi ventet på at babyen skulle trykke seg lenger ned. Kl 19 hadde jeg full åpning, men babyen lå fortsatt langt oppe. Epiduralen tok bort riene så denne perioden var gansk ok. Følte bare at jeg måtte mer og mer på do. Kl. 22 kunne jeg begynne såvidt å trykke. Vi var alle overbeviste om at babyen skulle bli født den 16. Juni. Men mine presrier var veldig ueffektive, så det gikk veldig treigt nedover. Da jeg hadde presset hardt på i to timer trodde jeg at jeg skulle dø. og han var fortsatt ikke helt ute. De så hodet, men det gikk altfor sakte. Så det ble bestemt at han måtte ut, og det med sugekopp! Vakumet slapp 3-4 ganger pga min sønns enorme fødselssvulst (lang tid på vei nedover), så tilslutt ropte legen på tang. Men da hadde jeg virkelig fått nok og hvor jeg hentet krefter fra aner jeg ikke - men ut kom han og det på et siste kraftig press. Plopp sa det, og så var verdens nydeligste guttebass født. Klokken var 00.46 Lørdag den 17. Juni 2006. Smertene slapp med en gang, en helt vanvittig lettelse! Måtte syes godt igjen, for jeg hadde visst blitt klippet både her og der og sprukket opp også visst.. Men det hadde ikke jeg merket i det hele tatt. Morkaken min fikk jeg se, den var enorm og veide en kilo. Theodor veide 4040 gram og var 53 cm lang. En stor og flott, frisk gutt! Han var 35 cm rundt hodet.

 

Jeg var helt utmattet etterpå, klarte faktisk ikke stå oppreist for å dusje før på kvelden dagen etter! Besvimte bare.. he he, rart å tenke på nå..

 

Men nå er alt bra igjen og livet er herlig!

 

 

Store klemmer fra

 

Mammaen til Theodor

[~Endorfina~]

Puh, det hørtes ut som en slitsom og tøff fødsel. Godt at det kommer et slik mirakel ut av det til slutt!

 

 

Her er min fødselshistorie, egentlig veldig ukomplisert og "etter oppskriften", men allikevel var det så utrolig vondt at jeg ikke vet om jeg noen gang orker å gå gjennom det igjen

 

http://www.marsti.com/html/elvira.html

[skorpion81]

Her er min historie:

Hadde gått 12 dager over tiden da jeg våknet av en rie kl 07.00 om morgen. Det var ikke til å ta feil av hva som er rier og hva som er kynnere men klarte å puste meg veldig bra igjennom de. Tok tiden som var 5-6-7 min mellom hver rie. Vekket ikke samboer siden jeg taklet de så bra. Gikk hjemme med riene til kl var 14.00. Da tok vi tiden i en time med 2 min imellom riene og de begynte å bli sterkere. Vi ringte føden og de sa vi kunne komme ned. Fikk barnevakt til broremann og reiste ned. En kjempe grei jordmor tok imot oss og jeg ble undersøkt. Kjempe overasket og glad ble jeg da hun kunne fortelle at her var det 5-6 cm åpning. Og jeg som trodde det bare skulle være 2cm. Kom opp i badekaret ca. 16.30 og det var deilig. Taklet fremdeles reiene kjempe bra. Så kl.17.30 gikk plutselig vannet i badekaret. Det var en kjempe rar opplevelse, som en champangekork som spratt! Gikk opp av badekaret for at jordmor skulle undersøke meg men da skal jeg si riene ble sterke!!! Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, klarte ikke å puste meg igjennom de i det hele tatt. Fikk akupunktur men det hjalp ikke. Begynte å rope etter epidural men jordmor skulle bare det ene og det andre først så det tok over en time før de fikk meg bort fra storken og til føden før jeg fikk epidural. Men da kunne jeg endelig slappe av. Da da det var tid for å presse undersøkte de og sa at hodet var ikke kommet skikkelig ned i bekkenet og at hun lå litt kjevt, prøvde å reise meg for å riene skulle bli mer effektive men da ble hjertelyden så høy at jeg måtte ligge meg ned igjen. Men riene gjorde sitt likevel og kl 21.30 ca kunne jeg begynne å presse. Brukte da ca en halvtime og kl 22.03 ble vår prinsesse født! Hun var 3880gr og 52 cm lang. Stor jente og kjempe nydelig. Har ihvertfall lært at hvis det blir en neste gang skal jeg på føden med en gang, gidder ikke noe tull med at de skal prøve å overtale deg til å føde uten smertestillende når det er du som bestemmer og vet hva du klare og ikke klarer. Ellers var dette en veldig fin fødselsopplevelse. Hun skal hete Hermine og vi koser oss veldig!

[nati, knotten & lille karamell]

Den 30.06.06 våknet jeg i ni tiden av at jeg måtte på do en tur. Det var fortsatt 2 dager igjen til termin, men slimproppen gikk mens jeg satt på doen. Jeg visste at det kunne gå dager eller kanskje uker før noe mer kunne skje så jeg sa ingenting til min kjære. Etter hvert kjente jeg noen små tak mens sånn av og til i løpet av dagen, men de var aldri vonde. Trodde bare det var kjynnere. Da vi kom hjem fra handletur begynte jeg og kjenne takene oftere og i fem tiden fant kjæristen min ut at vi skulle ta tiden mellom hver gang. Etterhvert ble det kortere tid mellom hvert tak...ca 3-4 min og varte i ca 1 min. Jeg var fortsatt usikker på om det var fødsel som var i gang eller ikke....trodde vel egentlig ikke det. Alle sier at du kjenner når det er noe på gang, men jeg hadde seriøst ikke peiling. Vi ringte føden for å hørre hva det kunne være og forklarte hvor lang tid det var mellom hvert tak. Jordmoren mente det fortsatt kunne gå litt tid så hvis jeg ville kunne jeg bare være hjemme, men jeg kunne også komme opp på sykehuset for de hadde ikke så mye å gjøre akkurat da. Etter en time bestemte jeg meg for at jeg ville på sykehuset. Vi ringte etter taxi og akkurat da den kom fikk jeg en kraftig rie og det var først da at jeg forsto at fødselen sannsynligvis var i gang. Taxituren var heldigvis kort ca 4 min så jeg fikk ikke en ny rie før jeg kom til sykehuset, men da måtte jeg holde meg fast i flaggstangen som sto utenfor. Vi ankom sykehuset kvart over ni og da bar det inn på undersøkelsesrommet. Jeg trodde jeg skulle ha 2 cm åpning eller noe sånt og såg for meg en lang kveld, men jeg hadde jammen meg 7 cm så halve jobben var jo gjort og jeg tenkte at dette gjorde jo ikke så vondt Jeg fikk komme rett inn på fødestuen hvor jeg forsynte meg grovt av lystgassen. Etter en stund ba jeg om bedøvelse fordi ting gikk ganske fort og jeg fikk ingen pause mellom riene. Jordmoren kom med 3 paracet - jeg visste jeg ble lurt, men jeg var ganske så desperat så jeg slukte pillen med stor vellvilje og gledet meg til de skulle begynne å virke:) Da klokken ble elleve fikk jeg begynne å presse, men pressriene mine var for korte så jeg fikk satt en sprøyte som skulle forlenge dem. Fikk aldri prøvd å presse ettersom de mistet fosterlyden til den lille i magen. Lege ble tilkalt og han bestemte at den lille gutten min skulle bli tatt me vakum - noen som jordmoren var uenig i ettersom hun hørte forsterlyden med en treting. Jeg nektet nemlig å ha på meg den elektroniske måleren fordi den stramma sånn over magen mente jeg....hehe! Alikevel så tok legen over og jeg fikk ikke lov til å presse den lille gutten min ut selv Fødselen fram til nå hadde gjort vondt, men var fult levelig. Vakum ble plassert og Liam kom til verden med et rykk kvart på tolv. Han er selvfølgelig verdens nydeligste gutt og veldig lik pappaen sin som var en fabelaktig støtte under fødselen uten å si et pip - akkurat slik jeg ønsket:) der jeg støttet meg i fanget hans på fødekrakken, mens han holdt lystgassen klar! Jeg hadde en fin fødsel fram til vakumdelen - det gjorde orntelig vondt, men syingen etterpå var verst - jævla lege! Han var så hardhendt.

Liam var 3210 gram og 49 cm lang....ikke store karen, men selvfølgelig het perfekt!

 

[LiLo-sine små søte!]

tirsdag 30 mai,det er ettermiddag og en uke til termin 8 juniog jeg går på do etter en liten middagshvil,å joda jeg blør,skal sies at vi hadde hatt sex litt tiliere på dagen.

Bestemmer meg for å ringe opp på føden å høre va di mente,joda skulle bare komme bortom! Hadde 4 cm åpning og var moden,hadde vært dette siden uke 31 så var utolmodig å ville at fødselen skulle starte(Skal sies at jeg var førstegangs fødende) Etter en registrering fikk jeg valget om jeg ville være på føden eller dra hjem,jeg ville hjem,måtte jo pakke den berømte baggen!

Da vi var kommet hjem og baggen pakket og etter et do besøk bestemte jeg meg for å dra tilbake på føden,blødde no helt sinnsykt mye etter at jeg ble strippet! Natta blei lang å riene jeg hadde dabbet av,og neste dag fikk jeg perm fra føden å fikk dra hjem,men alle på føden regnet med at jeg ble å føde iløpedav natta! Natta gikk og ingen baby kom!!!

 

Fredags ettermiddag: bestemmer oss for at vi skal ha helaften med biff middag og bare kose oss!! Mens vi holder på med middagen får jeg rier ganske sterke,men helt greie,spiser middagen og koser oss utover kvelden med godter og tv.

 

23.30 er jeg tilbake på sykehuset og virkelig klar for fødsel og møte den lille i magen! Fortsatt 4 cm åpning så vi og rier men di blir ikke sterkere,di dabber heller av som sist jeg var på sykehuset,så vi får en go natts søvn på familierommet!!

 

Lørdags morgen : får valget om jeg vil reise hjem eller om at di skal sette fart på riene med drypp,takker ja til dryppet jeg!!!!!!

Etter frokost settes veneflonen med drypp,da er klokken 09.30. Er ved godt mot og sitter å tuller med samboern min,etter en time med rier som sakte blir vondere og vondere bestemmer jormoren seg for å ta vannet mitt!

Legger meg i sengen og tilslutt får hun tatt vannet,utrolig artig følelse det...det renner og renner,varmt var det også,kom ekstra store fosser da jeg flirte så fikk nesten latterkrampe der jeg lå med bleie i ræva godt igang med fødseln.

MEN plutselig blir det helt syykkkt vondt,må kaste opp,så sambo roter rundt i skap for å finne noe..nå er det drit vondt,helt uutholdelig!! Nå bærer det over i dobbelsengen til det som skal bli min gode venn,Lystgass! Etter to drag lystgass må jeg presse,fy faen for en jævli følelse,føles som om en skulle drite en melon...jm trodde meg ikke,så hun avfeide meg å ba meg puste mer gass. men joda pressriene var igang, fra 4 cm åpning til 10 cm på litt over en halvtime..au, au, au...over til den første sengen igjen!! Nå er det så vondt at jeg ikke husker alt men puster lystgass som bare det og presser og presser.

Plutselig finner di ikke fosterlyden og jeg blir klippt (uten bedøvelse) og trillet rett inn på fødestuen hvor lege blir tilkallt og der legger barnepleiern seg på magen min og presser den lille ut på neste pressrien. Klokken 12.17 ble en liten jente på 3105 gr og 48 cm lang og 33,5 i hode født!!

Hadde en kort fødsel til å være førstegangsfødene,men den var veldig tøff da det sto på!! Neste gang takker jeg nei til drypp selv om det var det minste dryppet som sto på!!

Men livet er fantastisk som mamma,dette skal gjøres igjen!!!!!

[marit78]

Her er min historie!

 

Jeg våknet den 2.juni piggere enn jeg hadde vært på lang tid! Fulgte storesøster til barnehagen, og reiste en tur innom jobben for å ordne med noen papirer. Der var det helt kaos, så jeg hjalp til noen timer. Detkom noen kraftige kynnere innimellom, men tenkte ikke noe mer på det..

 

Etteren liten shoppingrunde, reiste jeg hjem for å slappe av noen timer før storesøster skulle hentes. Men da jeg kom meg på sofaen, var det ikke noe tvil om at kynnerne hadde blitt til rier med 5-6minutters mellomrom.

Ringte til mannen på jobb og lurte på om han hadde mulighet for å hente snuppa i bh, og at han kanskje ikke burde drøye det så lenge med å komme hjem, for det var nok noe på gang. Han kommer hjem 15.30 og vi pakker litt saker storesøster, og putter det siste i fødebagen, og reiser for å levere storesøster. Ankommer A-hus litt over kl 17, og det er 4cm åpning. Blir lagt på registrering, og velger å få eT klyster. Får komme inn på fødestue kl 18, og da har det blitt 5cm. Puster meg igjennom mange og vonde rier, men åpningen holder seg på 5cm. Rundt halv åtte går vannet, og riene kommer ennå tettere og smertene er grusomme, men åpningen er fortsatt bare 5cm da hun skjekker 19.50.

 

Plutselig føles det som om snuppa er på vei ut, og om det hadde vært vondt tidligere, så vet jeg ikke hvordan disse smertene skal beskrives..

JM skjeker igen, og hun sier at hvis jeg føler for å presse på neste ri, er det bare for å gjøre det, for her det full åpning!! På to pressrier er snuppa ute, og en vakker prinsesse på 3520g, 50 cm og 35cm rundt hodet har kommet ti verden kl 20.04!! Det var verdens beste følelse å få den lille tulla på brystet, noe jeg ikke fikk gjort med førstemann pga prematur fødsel.

 

Dette ble langt gitt...