Stakkars stesønnen min...

[Banshee]

Får så vondt av han, han skal dra hjem til moren sin i morgen etter 14 dagers samvær og har ikke lyst hjem i det hele tatt. Kommer vandrende ned fra soveværelset nå fordi han gruer seg til å skulle dra i morgen.

Pappa'n har prøvd å trøste med at det er bare to uker til vi skal ha han i 1 uke igjen og så skal vi endelig få begynne med hyppigere samvær utenom feriene (lar seg endelig gjøre fordi vi flytter nærmere han)..

 

Han er helt utrøstelig nå og hyperventilerte tidligere ikveld..

 

Moren hans presterte å si i går at hun ikke ville sende han avgårde om 14 dager fordi forloveden min jobber og "det er da ikke hun (altså meg) han skal ha samvær med!"

Men guttungen stortrives i mitt selskap han, det sier han rett ut selv, og jeg og han har lagt store planer om alt vi skal finne på mens faren er på jobb (svømmehall, akvarie osv). Så skal vi gjøre på mye annet når faren er fri også (gutta skal kjøre gokart og jeg skal ta bilder og heie på sidelinjen, bowle og kose oss skikkelig).

 

Vi kommer ikke til å la henne få lov å ta fra guttungen denne uken sammen med faren, meg og magen. Han er jo så nysgjerrig på det lille halvsøskenet sitt også..

Får så vondt av han.. han er en skikkelig go gutt som fortjener at alle parter tenker på han....

 

*det var dagens hjertesukk fra meg*

[selfangerkjerringa]

Vet ikke helt hva jeg skal si jeg... høres ut som en ganske fortvilt situasjon, det er jo barnet som skal være i sentrum og akkruat nå er han ikke det dessverre...

 

Håper det løser seg for dere, kanskje mamma'n til stesønnen din blir litt mildere stemt når knøttet kommer? Da blir det jo litt mer konkret at sønnen faktisk får et søsken, og ikke bare ei stemor.

[Anonym bruker]

Stakkar liten.

Her i huset har ved det helt motsatt, gutta her gledet seg masse til å komme hjem til mamma i går. De trives her, det er ikke det, vi har vært i dyreparken i kristiansand,kost oss på stranda, og de har vært på guttetur å campet. Men jeg setter nok litt mer regler enn mamma, da snakker jeg kun om det å rydde opp etter seg selv, og gjøre små tjenester når jeg en gang i blant spør om det. Her skal de bare ha og ha, og ikke gi noe igjen.

Er nok ikke bare bare for disse små å få splittet familien sin, vi opplevde første kvelden at eldstemann gråt fordi han ville at mamma og pappa skal flytte sammen igjen, de tisser begge på seg om natten innimellom, så det er tydelig at de tenker mye, men de er jo så glade og livlige på dagen, og når vi snakker med de om det, er alt bra, så hva skal man gjøre?

Tror nok eldstemann gruer litt til babyen kommer, han er sååå opptatt av masse oppmerksomhet, og han vet jo at den lille kommer til å krevne mye oppmerksomhet, tror han er redd for å bli satt veldig utefor. Nei, det er jammen ikke greit.

[Anonym bruker]

Må bare si det! Som skilsmisse barn blir jeg lei og opprørt over alle "forstå seg påere" der ute! Som oftest er det stemor og stefar som sliter med alle sine bekymringer og lurer fælt på om barnets bilogiske mor/far er "riktige" på den ene eller andre måten. Vel, alle skilsmissebarn har nok sin unike historie/opplevelse: Her er min: (som kan støttes av mine søsken og flere av mine venner).

Mine foreldre ble skilt når jeg var 7 år (min helbror var 5), året etter kom mitt første halvsøsken på min fars side. Jeg og min helbror gruet oss alltid for å reise til pappa og/eller hjem igjen til mamma. Hvorfor? Fordi de voksene er så kjempe flinke til å spørre slike spørsmål som barn ikke vil ha! Trives du hos mamma/pappa? Hva spiste dere da? Var stefar/stemor mye hjemme? Fant dere på noe koselig - hva? osv osv For oss voksene er dette vanlige høfflighets spørsmål. Min bror og jeg opplevde det som kontrollspørsmål. Hele tiden følte vi drakampen mellom våre foreldre om hvem som var "best". Ofte kommenterte de selvfølgelig også hva den andre hadde "funnet på". En annen grunn til at vi gruet oss for å reise fra det ene til det andre stedet var slike små ting som kanskje ikke voksene helt forstår. Jeg syntes feks det å være borte fra venner eller noen av dyrene mine i 14 dager var kjempe lenge! Hos min far igjen hadde vi andre venner og da var det kjempe trist å forlate de! Sånn tror jeg de fleste barn har det. 14 dager = ett år... Så om stesønnen din gruer seg for å reise hjem, vær snill å IKKE tolke det som om han ikke har det bra hos mor (vet du ikke skriver det rett ut altså!) etc... Det kan være helt andre grunner til at han gruer seg for å "flytte" igjen.

En annen ting er at du etter all sannsynlighet ALDRI vil få din stesønns virkelige mening! Kan hende du får et raserianfall ut av han innimellom, men du vil aldri får sannheten om hva han virkelig mener. Sikkert mange som vil protestere på dette, men også min stemor trodde hun fikk tømt meg og min bror for bekymringer. Hva hun fikk? Bare oppspinn og skuespill. For å få den riktige versjonen trengs det MASSE tid sammen og MANGE år sammen. dette for å skape en dyp TILLITT. For selv om du synes dine egne eller andres barn sier hva de mener (uoppdragene/nesevise etc), er barn slik at de forstår at de må like deg, for at pappa skal kunne like de (barnet).

At moren ikke vil at guttungen skal reise til dere hvis pappa bare skal jobbe kan jeg på en måte forstå, på en annen måte ikke. Sett deg i hennes sted og i barnets sted. Hvem skal han egentlig ha samvær med? Deg eller faren? Ja, jeg vet dere nå er en ny familie, men det kan ta laaaaang tid før dette er naturlig for mor/barn. Bare respekter det! Det kan jo hende moren ikke tenker noe galt i så tilfelle, men bare ønske å lufte ideen om å vente ei uke etc for så at dere kan ha han når pappa også er hjemme????

Husk at sikkert også moren opplever at han gråter og hyperventilerer før han skal til dere! Barn forskjellsbehandler nemlig sjeldent sine foreldre!

Tipper mange steforeldre nå blir opprørte, men dette er en sann historie om hvordan jeg opplevde det som 7 åring. Fikk etterhvert 2 halvsøsken, men deres foreldre ble også skilt etterhvert... Vi er dermed fire søsken, med forskjellig bakgrunn/mor/oppvekst/alder, men med samme opplevelse med dette å dele på å være hos mor/far etc.

Mitt helt ærlige råd til dere steforeldre er: Ikke prøv så hardt! Ikke finn på så masse moro, for det er ikke det som i det lange løp gjør dere populære! Sett heller av masse tid til å bli kjent, ha det rolig rundt dere og prat masse! Et barn som får valget mellom kjøttkaker og pizza velger sjeldent kjøttkakene, om dere forstår hva jeg mener, uten at dette behøver å ha direkte referanse til den som har lagd maten.

En annnen ting, ikke bland dere! Uttal dere aldri om den biologiske mor/far og la barnets foreldre ordne opp selv. Sett dere selv tilside! Dere må desverre bare det, iom dere selv har valgt å leve sammen med en mann/dame med barn fra tidligere forhold. Forstår dere ikke dette, vil dere enten missforstå meg med vilje eller dere er ikke skilsmisse barn (med foreldre som skilte seg så du kan huske det mens du var barn. 4-14 år kanskje????)

Hadde jeg vært deg i denne situasjonen (som selvfølgelig må tolkes litt utover det du har skrevet fordi detaljene mangler), hadde jeg gjort som følger;

Be faren ta sønnen fatt å spørre om det er noe som er galt hjemme, eller hos dere iom han gråter/hyperventilerer. Be far si til sønnen at han forstår at mye er nytt osv osv og at han nå skal ha et nytt barn, men at dette ikke på noen måte vil påvirke at pappa fremdeles er kjempe glad i han. Pappa må så gå til mamma (ikke deg) å forsøke på en rolig og voksen måte å forklare hva som har skjedd når han har vært hos dere og spørre om hun har opplevd noe av det samme. Sammen kan de helt sikkert komme frem til en mulig løsning som kan hjelpe sønnen.

Så må du heve deg høyt over evt utsagn som komme fra barnets mor! Når ting roer seg foreslår jeg at du heller tar henne fatt og prater med henne og forteller henne at du er glad i sønnen hennes, ikke ønsker å ta fra henne sønnen osv osv. Skal se du da oppnår respekt og en kommunikasjon med moren som kan være gull hvert i årene som kommer!

Til slutt; back off! La barna få ro! Ikke kjør på med så mange aktiviteter at dere ikke kan ha fokus på det som virkerlig betyr noe; skape familiebånd som stikker dypere enn en tur på bowlingen....

Lykke til!

Klem

[Banshee]

Vet ikke helt om du blir noe klokere på meg og om jeg svarer deg godt nok anonym.. så beklager det i tilfelle på forhånd.

 

 

Det har seg slik at jeg alltid backer ut når guttungen trenger faren sin og jeg gir de privatliv slik at han får tømt seg til faren uten tilskuere (da pleier jeg å gå lang tur med hunden og kommer hjem når jeg vet at det er blitt pratet ferdig om). Da pleier jeg bare å si at jeg går en liten tur jeg så dere får prate i fred.. så guttungen vet at det ikke er fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg faktisk bryr meg om at han skal skjermes for ubehag.

De eneste gangene jeg trøster det er når han åpenlyst viser meg at han vil ha trøst med at han kommer, og da gjør jeg ikke annet enn å være god med han og sier at jeg bryr meg med han. Da får han selv velge hvor mye han vil fortelle.

Han er et veldig stort følelsesmenneske og klarer ikke skjule følelsene sine, han er lik sin far der..

 

Vi driver ikke kryssforhør av han når han kommer til oss, min forlovede er selv skilsmissebarn og vi ønsker ikke at sønnen hans skal grue seg over alt og ingenting hos oss. Eneste vi spør om er hvordan det går på skolen, var det kjekt på fotballeir osv. Ting som vi vet ikke vil presse han til å blidgjøre enten den ene eller andre parten. Resten får han fortelle selv.. -vi ønsker han tross alt kun godt.

 

Når det gjelder den ene uken vi skal ha han i sommer, så er det dessverre slik at min kjære ikke kan ta seg fri fra jobb fullstendig.

Han begynner i ny jobb 1. august hvor han da jobber 9-17 i hverdagene..

Sønnen hans har selv sagt til faren, ikke til meg, at han trives sammen med meg og vil være hos oss selv om at faren er på arbeid på dagtid. For han er spent på nye rommet han får, hva vi skal finne på osv.

Grunnen til at vi skal finne på litt ekstra nå når han kommer denne uken er at det ble ikke mye tid til å finne på litt aktiviteter utenom det vi gjorde hjemme pga at vi driver å pakker et helt hus som skal flyttes gjennom halve landet. Vi syns det var synd at vi ikke fikk hatt han med på så mye når vi hadde han (siden vi tross alt kun har knappe to uker på oss nå) og som en liten belønning for å ha vært flink å hjelpe å pakke sine egne saker og litt sånn ønsker vi at han skal få det litt ekstra kjekt neste gang han er hos oss på en ny plass.

 

Klart vi har våre formeninger om mor og det hun drar/ og har dradd sønnen og oss gjennom, men der har vi tenkt det lange løp hele tiden og svelgt kamelene. Vi er ikke så ekle at vi snakker stygt om moren hans eller diskuterer samværsproblem (you name it) etc. så lenge han kan høre det (vi vet jo også at veggene har ører).

Nå har han siste tiden, uten noe oppfordring eller prat fra oss begynt å lure på hvorfor barnevern etc var innkoblet når han var yngre (sikkert fordi han husker det selv), da har vi bare sagt at det var fordi mamma og pappa var uenige. Siden får han velge selv hva han vil vite. Vi har sagt til han at han skal få se alle papirer, loggføringer rettsdokument, meldinger fra barnevern osv. den dag han ber om det, men at han må være klar over at det blir tøff lesing.

For når guttungen siden får se/ vil se papirer fra Barnevern og Rettsvesen vil han få se at det ikke er vi som har stelt i stand problemene som han sliter under, men moren og uten grunnlag, dessverre.

 

Så jeg får vondt av han når han er lei seg over å måtte dra, og det er ikke fordi jeg skal være noen forstå meg på'er. Det har rett og slett med det å gjøre at jeg har tatt meg god tid for å bli kjent med han og latt han få lov å ta det i sitt eget tempo, og vi begynner å få et godt bånd oss ilag. Jeg har lagt ned godt arbeid i vårt forhold og jeg har bygd en solid grunnmur for at vi skal kunne ha det forholdet vi har idag. Og den er basert på respekt for gutten og hans følelser, trygghet og rutine når han er rundt meg, vi har bygd opp et vennskapsbånd gjennom felles interesser og aktiviteter, det blir jo selvsagt sårt for meg også å se at han har det vondt..jeg bryr jo meg om han og jeg må så si at jeg håper på at dette forholdet kan få lov å vokse videre uten involvering av moren.

 

Jeg prøver ikke være mor for han, det vet både han og moren. Han har en mor han, og det er ikke meg.

Det jeg derimot prøver å være en ekstra støttespiller for han å kunne lene seg på om han vil.

Det har seg jo slik nå at vi blir familie, jeg og han vil ha et evig bånd sammen gjennom hans halvsøsken uansett om noe skulle skje faren hans eller forholdet vårt.

For mine barn vil jeg være mamma, og jeg skal behandle alle likegodt uansett hvilken tittel jeg har.

 

Forstår at livet som skilsmissebarn kan være gruellig tøft. Jeg har mange rundt meg som har opplevd forferdelige barndommer.

Selv har jeg vært velsignet vil jeg kalle det med kjærlige foreldre som har vært sammen i 38 år og gift i 32 av de. De gav meg og broren min trygghet, forståelse og visdom. Og dette vil jeg gi videre til mine barn og mitt stebarn.

Jeg skal alltid være en trygg havn for den som trenger det.

 

Håper det går bra med deg Anonym, og at du skjønner at vi kun har gutten i fokus. Vi presser aldri noe gjennom. Vi har tross alt ikke krav på noenting -det er han som har krav på samvær med faren. Alt vi vil er å følge hans ønsker, og det er det vi ønsker at moren en dag skal skjønne burde være i fokus også.

 

Innlegget mitt igår var kun ment som et lite hjertesukk over en situasjon som kunne vært så mye enklere enn den er..var ikke tenkt å legge ut så mye om dette egentlig.. (men jeg vet at alt jeg har uttalt meg om kan valideres svart på hvitt og på papiret).

 

Med hilsen

[Heidi m beibi=)05.12. <3 <3]

Datteren min er også sånn... Av og til nekter hun til faren, av og til nekter hun hjem igjen. Hun har det kjempebra begge steder og det er alltid sårt å reise fra. Av og til blir det motsatt, at hun ringer og sier at hun vil hjem.. Faren til datteren min har mang en gang sagt "hun gråter og vil ikke hjem", på en slik måte at jeg føler meg støtt og at det liksom er så fælt hjemme hos meg. Jeg må bare minne han på da at det like ofte er andre veien. Det er positive ting her, og det er positve ting der.

Det jeg syns er litt skummelt, som jeg og noen andre "førstekoner" har diskutert er omfanget av aktivietet som skjer hos den andre. Alle har på et eller annet tidspunkt (gjerne i starten på forholdet eksen har med ny dame) opplevd at barna har rene "ferieturen" hver gang de er der. Noen forteller om aktiviteter fra dag til kveld, kino, svømming, og hva det måtte gå ann å besøke i nærheten av der den andre foreldre bor. Og da blir det jo innmari morsomrt å være hos den andre foreldren!! Også kommer man hjem til kvardagen igjen hos ho mor, der det er legging kl åtte og iallfall ingen godteri på onsdag, og "nei, vi kan ikke dra i svømmebasseng, vi skal på jobb/skole" osv osv. Hva skal vi som har foreldreansvaret(hovedansvaret) stille opp med da?? jeg nekter å starte en slags konkurranse om å tilby mest mulig gøy, for det blir bare en drakamp mellom oss voksne med et forkjælt bortskjemt barn midt i mellom. Og det kan man angre på etterhvert...

 

For kvardagen kommer, ungene kommer og plutselig har man ikke mulighet til alt det der lenger....

 

Men jeg har iallfall et lite hjertesukk tilbake. Jeg syns det er viktig at barna får oppleve mest mulig "hverdag" hos den andre også. At "regler" blir respektert (godis, tannpuss, leggetid, tv-tid osv) og at en gjerne for all del må gjøre noe koselig, men ikke overdriv....

 

Jeg har lest litt sukk fra biomødre og stemødre her inne, og kunne kommentert masse men jeg tror ikke jeg har gjort d. Ofte er bio-mor/stemor fighten en sånn stille fight der hver minste detalj som blir sagt blir tatt i verste mening. Vi har selv hatt våre runder, og jeg har blitt oppringt av far for å få kjeft for ting jeg har sagt og jeg har vært oppgitt tilbake over ting som har blitt sagt. Tror det er en obligatorisk del av pakka.

 

Den kommentaren om at gutten kunne være hjemme kan jeg som biomor selv tolke dit hen: Jeg har også sagt lignende saker av og til. Og da har det IKKE handlet om at jeg IKKE vil at jenta mi skal være hos stemor, det handler mer om at jeg elsker jenta mi sååå høyt at hvis faren ikke har tid til å ha henne så vil jeg gjerne bare at hun blir hjemme. For meg er det meningsløst å gå hjemme å sparke småstein å vite at en annen part tar seg av henne og det ikke er far og jeg har så lyst... d handler ikke om stemor i det hele tatt!!

 

Vi elsker jo barna våre over alt på jord og vil tilbringe tid med dem. Det er det det handler om. Noen synes frihelg er supert, jeg har aldri noe i mot om hun bare blir hjemme av diverse grunner. Godt å ha jenta si hjemme!! Hun er nok borte for å si d sånn......:-(

 

Men når barnet kommer så blir det litt anderledes. Jeg ser helt anderledes på det nå som datteren min har søsken der. For jeg skjønner at det er viktig at de møtes jevnt. Vi har til og med passet/hatt besøk av lillebror her for at de skal få være sammen. Feks det med julefeiring.. forrige jul så var det med klump i halsen jeg sa farvel med viten om at jeg ikke skulle få feire jul med henne. Men alle som spurte meg svarte jeg: Ja det er veldig trist, men samtidig er det jo viktig at hun får feire jul med lillebror - og det blir sikkert kjekt for henne. Vi skal kose oss neste år.

 

Så jeg unner henne tid med familien sin, absolutt.

 

jeg håper dere finner ut av det. Jeg er sikker på at biomor ikke har noe i mot deg. Den dagen du får din lille baby kommer nok mye til å gå opp.. det er vanskelig å sende fra seg barna sine... Det er noe man ikke blir vant til... En fri helg i året for å stikke av på hotell er koselig, men annenhver helg.. det føles ut som hele tiden :-)

 

Lykke til! Du virker å bry deg masse om gutten og det er kjempeflott! Fortsett med det!!! :-)

[Anonym bruker]

Nå får jo anonym det over her til å høres ut som om hun er den eneste her inne som har skilte foreldre!! Jeg er også skilsmissebarn men jeg opplevde ting HELT annerleders enn deg!!!! Kan faktisk hende at et barn ikke har det så bra hos den ene foreldren også, det kan da jammen ikke du sitte der å bedømme!! Og komme å si at man aldri får barnets ærlige mening??? Hva er det å si?? Jeg har da aldri hatt noe som helst problem å fortelle mine steforeldre på begge sider hva jeg synes og mener om både det ene og det andre.

De har i hvertfall aldri hatt noe problem med å fortså hva jeg mener og hvor jeg kommer fra. Ikke var det noen hemmelighet at jeg foretrakk å være hos mamma, selv om jeg hadde det bra hos pappa, og er kjempeglad i han. Likte meg bare bedre hos mamma.. sånn er det!!

 

Så ikke snakk på vegne av alle skilsmissebarn, det har du ikke noe grunnlag til!!

 

Louise

 

 

[Heidi m beibi=)05.12. <3 <3]

Signerer dg louise, jeg var pappajente og d endte faktisk med at jeg flytta til han....! Så man kan seff ha favoritt :-)

 

Men det er vel ikke uten grunn at anonym er anonym eller hur?? De anonyme liker å "provosere" litt ;-)

 

Jeg gleder meg til datteren min kan si sin versjon av hvordan det var. For man kan jo aldri vite. Men i vårt tilfelle håper jeg og tror at hun har det bra hos oss begge :-)

 

Vi elsker henne alle over alt på jord, det er det ingen tvil om, både foreldre og steforeldre, så hun har iallfall all grunn til å trives :-)

[Heidi m beibi=)05.12. <3 <3]

elsker ble kansje litt sterke ord =) jeg gjør jo det, men jeg retter på den og sier :

 

vi forguder henne alle sammen :-) D råder det INGEN tvil om ;-)

[Anonym bruker]

He he he, her var det mange korte lunter! Jeg er ikke av den typen som gidder sette meg ned å skrive et såååå langt innlegg for å irritere! Og om jeg er anonym eller ikke spiller vel heller ingen rolle idet feks "fiskebolla" vel ikke forteller dere noe om hvem jeg er i grunn.... MEN når jeg går ut med såpass detaljer info om meg selv og mine søsken, velger jeg av hensyn til mine søsken å være anonym i tilfelle noen alikevell skulle kjenne meg på disse sidene. I grunn forbløffende hvordan de som legger litt tid og alvor i sine svar til stadig blir "blaffet ned" i disse forumene.

Så, til saken. Nå var, som dere antagelig så av innlegget mitt, forutsetningen at begge hjem i utgangspunktet var gode hjem. Ikke at man led på noen måte noe sted. Jeg har heller ikke skrevet at jeg prater for alle skilsmissebarn, men mange av de jeg kjenner + søsken har støttet meg i min historie av hvordan jeg hadde det.... Beklager på det dypeste at noen andre skilsmissebarn av den grunn har følt seg støtt! Hovedinnlegger; situasjonen fremstår jo som en helt annen i ditt andre innlegg, mitt poeng var kun å fokusere litt på at det ikke alltid trenger å være så grusomt som et barn noen ganger kan få det til å høres ut. Med kun din langversjon høres det ut for at dere gjør ting rett.

Til deg som er mor; det høres ut som om jeg kunne vært din datter ) Men det er jeg nok ikke )

Ellers står alt bra til her! Ingen sure miner eller hissige diskusjoner er mitt mål! Bruker forumet kun som en anledning til å komme med mine erfaringer, der jeg mener å ha noe å bidra med. Utover det sitter jeg her med STOR mage og bare venter på den lille, som sies skal komme i august....

[Heidi m beibi=)05.12. <3 <3]

Ikke sinna jeg nej, anonym ;-) Vi kan jo alle si vår versjon ;-) Du sa jo bare hva som var rett for deg!!!

 

hva mener du at du kunne vært min datter?? altså med historien?? det kunne du kansje vært ja.. Men jeg håper du ikke mener at jeg er belærende på deg, for det var iallfall ikke meninga, hehe ;-)

 

Det eneste jeg kan si om dette (er jo skilsmissebarn selv) er at når man selv blir mor får man en fantastisk anledning til å ikke gjøre de feilene som våre foreldre gjorde. Og huske hva de gjorde rett. For min del var det riktig at jeg fikk lov å flytte til pappa, selv om mamma var ganske fortvila og måtte ta det tungste valget i sitt liv. Men når jeg gråt hver dag og ville til pappa måtte hun til slutt gi etter. Det var nok en stor gave å gi, satt sine egne behov til side for meg.

 

Jeg lovte meg selv at mine barn ikke skulle bli skilsmissebarn, desverre var ikke mannen til å leve med. Utroskap kan man ikke svelge unna av i bøtter og spann, grensen kommer før eller senere. Men jeg prøver å gi datteren min en så god oppvekst som jeg kan :-)

 

Lykke til med den lille :-) :-)

[Anonym bruker]

Nei, nei - ikke belærende, bare slik som du beskrev det også min mor har forklart (etter at jeg ble voksen) at hun også hadde det )

 

Nei, skilsmissebarn kan alles barn bli så det er ikke noe å gjøre med! Det eneste som jeg synes virker gjengs over i mange familier er at man "styrer" så fælt med barna i aller beste mening, men at dette kanskje ikke alltid er nødvendig...? Alle barn kan heller ikke forklare en voksen greit og enkelt hvordan de egentlig har det og alle kan heller ikke si akuratt hva de mener fordi de feks sliter med mye dårlig samvittighet (ubegrunnet). Fint at du fikk flytte til din far! Selv hadde jeg ikke noe ønske om det, kun at alle kunne slutte å kjempe om meg. )

 

Vel, samme det! Det er da blitt folk av de fleste skilsmissebarn også!Med og uten steforeldre. Men jeg er helt enig med det du sier; vi som har våre egne erfaringer vet i hvertfall hva vi ikke ønsker for våre egne barn.

[Heidi m beibi=)05.12. <3 <3]

ja det at det styres fælt er den største feilen. Barna blir forkjælt og bortskjemte. Utakknemmelige blir de også.

 

... men det skal nevnes at ting forandrer seg når pappa får ny familie... og det syns jeg er litt skummelt. Før kom hun hjem fra pappahelg med nye klær og nye leker, penger i hånden osv osv. Stadig var det turer og mye som skjedde. Etter at det har blitt barn i heimen er dt sjelden hun har med seg noe.. og når jeg spør om far har lyst å hjelpe meg å kjøpe f eks vinterutstyr kan jeg gjerne få til svar: jeg betaler bidrag....

 

Et sted midt i mellom hadde vært fint ;-)

 

Det som også skjer med overaktiviserte barn er at de ikke klarer å leke på egen hånd. De har lett for å si at det er kjedelig! det er jo bare sunt at barna duller for seg selv på rommet sitt et par timer! man MÅ ikke ta de med hit og dit og oppfylle alle ønsker og behov. Kansje de også har behov for å være for seg selv en stund og slappe av på rommet sitt. MAn skulle tro det. Jeg har ikke tid (student) til å overaktivisere jenta mi iallfall... men jeg elsker å ha henne hjemme da =) =) Men hun løper jo ut i gata og leker med barna, eller sitter å tegner ved kjøkkenbordet, eller synger for full hals på rommet sitt =)

 

så jeg tror nok det skal gå bra med den damen iallfall =)

[Banshee]

Hei, HI igjen.

 

Kjekt å høre hvor godt dere har hatt det på forskjellige måter:)

 

Tror det var du Heidi som skrev at du skjønner moren på en måte siden pappa'n skal jobbe. Hadde skjønt henne selv hadde hun hatt ferie. Men hun tar skolefag og jobber selv og da er løsningen hennes at gutten blir plassert hos en tante eller hos mormoren.

Så for vår del ser vi ikke problemet når hun da selv vil få like liten tid til han. Spesielt når han så gjerne vil være hos oss selv og uttrykker det så klart selv.

 

Skjønner godt at det er tøft for en mor å sende fra seg barnet sitt til samvær. Jeg har et søskenbarn som snart blir 3 barnsmor, der eldstedatteren er fra et tidligere forhold. Klart hun syns det er tøft, vi har pratet mye om det. Vi har et nært forhold.

Men der har hun vært såpass fornuftig at hun ser datterens behov for å kjenne hele sin familie, ikke bare vår side av familien. Og jenta får samvær med faren, farmor og hennes nye mann, farfaren og hans nye kone så ofte det lar seg gjøre. Akkurat nå er hun på ferie i en uke hos farmoren sin. Slik har det pågått i mange år nå allerede -og alle har det kjempegodt med løsningen.

 

Hadde vi sett min stesønn så ofte hadde jeg skjønt at det er tøft å sende fra seg barnet hele tiden, og at en føler en aldri får tid sammen med gutten sin.

Gutten har krav på samvær med faren tilsammen 7 uker i året og vi har ikke fått hatt han i 7 uker i løpet av et år fordi mor vegrer seg. Kan jo nevne som så da at forrige jul ble samværet sabotert og vi så han ikke fra høstferien før til påske.

 

Nå er planen når vi flytter nærmere at samværsordningen skal opp til ny diskusjon og da får han forhåpentligvis komme til oss annenhver helg. Det har han ytret ønske om selv.

Setter mor seg på bakbena igjen blir det ny runde med forliksråd og rettssak. Og det vil vi virkelig prøve å unngå, for det vil slite på oss alle.

 

Hadde ikke som intensjon igår kveld å legge opp til en kjempedebatt, men klart, det er en situasjon som mange har en mening om:)

Det var mitt lille hjertesukk over en fortvilt situasjon der vi ønsker at han som tross alt er den viktigste av oss alle i denne situasjonen skal bli hørt av oss alle, og at ikke mor skal overkjøre han når han så sårt vil...

 

Takk for "pep-talk'n" hvertfall, jeg gjør mitt beste for å gi av hele meg for at han skal ha det godt når han er sammen med oss:)

 

 

p.s. Vi er strengere på leggetider, tannpuss, snop, middag, tv-spill og annet vi enn moren hans.

Vi har ikke sansen for at han skal legge seg i 23-24 tiden når han er 9år på hverdagene. Det er dethun selv som har sagt i telefonen til oss.

Han får ikke snop med oss annet enn litt lørdagsgodt til barnetv, han må spise opp maten sin her i huset og får ikke lov å bare gå i skapet å spise seg mett på kjeks (det skjer hos moren, har vi også fått høre) og han får heller ikke lov å spille voldelige/blodige videospill hos oss (GTA -der en kan slå ihjel folk med balltre, skyte de osv -ganske grafisk) Men det tillater moren.

Så her er ikke noe "feriehjem" -her er det hverdag med mer grenser enn han er vant til hos moren, og gutten trives med det.

Resultatet har faktisk vært at han har sagt det rett ut: "det er så greit å være hos deg pappa, fordi jeg forstår så mye bedre hva jeg får lov og ikke lov til".

 

Så noe gjør vi nok rett vi også

 

Ha en flott aften damer;)

[Heidi m beibi=)05.12. <3 <3]

Kjempeflott!!!! jeg synes det er så flott når det gjøres "riktig". For når man tar tiden til hjelp så blir man så betydningsfull som man ønsker åv ære uten "lokkebiff" ;-)

 

Nå når jeg leser mer detaljer ser jeg saken din fra en litt annen side, den kan nok ikke sammenlignes nej. Håper dere får mer samvær, gutten har jo rett på å se dere! og som jeg nevnte så er jo det med søsken viktig så jeg håper mor lar sønnen delta i den som kommer sitt liv!!!! det er iallfall min trøst når jeg savner henne!! for jeg vet hvor verdifullt det er å ha søsken! jeg har jo selv en flokk (som de fleste andre skilsmissebarn.. mine, dine og våre hehe) men jeg ville ikke vært foruten en eneste en av dem :-)

 

Håper dere slipper rettsak ja.. huff... uansett så er jo rettsak bra hvis det gagner barnet! (og forhåpentligvis så "merker"han ikke at den pågår, men det spørs på den mamman da om hun fikser så det skjer).

 

Du virker oppriktig glad i gutten og bryr deg om at dere skal møtes og det er flott. Stemamman til min datter viser også tydelig at hun er glad i jenta mi og det betyr mamma. HAr både lest, hørt og snakket med folk som BARE irriterer seg over stebarn og ikke har plass til dem i livet sitt.... men du er heldigvis ikke en av dem!

 

Lykke til =) klemm

[Heidi m beibi=)05.12. <3 <3]

og det betyr masse... hehe.. det betyr ikke mamma *knis*

 

stooor skriveleif!