Hvorfor Angst?

[Oria]

Jeg har selv angst for å føde. Men jeg er interessert i å vite hvorfor vi er så redde for det egentlig?

Ikke at det IKKE er noe å være redd for, mener jeg. Men kvinner har gjort dette i millioner av år, burde det ikke vært en ting man ikke var så redd for? ..jeg bare forsøker å komme til bunns i redselen.

 

HVA er du redd for? kanskje det hjelper å sette ord på det?

 

Hva jeg er redd for?

-Jeg er redd for å ikke klare det selv.

-Jeg stoler ikke på helsevesenet.

-Jeg er redd for å bli overkjørt, å bli tvunget til å føde på en måte jeg

selv ikke ønsker.

-Jeg er redd for å bli mer ødelagt 'nedentil' (føler at noe ikke er som før)

 

I tillegg gruer jeg meg til barsel som var så fysisk vondt sist, og alle de utmattende våkenettene.

 

Jeg venter mitt andre barn, og hadde angst første gangen også. Jeg forsto bare ikke hvor stor angsten var, eller akkurat hva jeg var redd for. Hvis jeg hadde visst HVA jeg var redd for hadde jeg kanskje klart meg litt bedre? Jeg kunne hatt en tydeligere ønskeliste på forhånd, og klart å formidle det til helsepersonalet.

Fødselsopplevelsen min ble traumatisk, og nå er jeg redd for en gjentagelse av sist, hvor fødselen min ble Helt motsatt av det jeg ønsket, og akkurat slik jeg var redd for!

 

En jeg snakket med påsto at det er et vestlig fenomen, at vi er så redde pga alle filmene vi ser osv. Hva tror dere?

 

Hva er dere redde for?

 

Håper dere vil dele tankene deres med meg og andre her.

 

[☆Pacific sunset☆]

Jeg har en sønn på 3 år - fødte uten smertelindring og følte faktisk at det gikk greit selvom det gjorde noe inni helvetes vondt. Men bestemte meg raskt for at dette gjør jeg ikke igjen!!!!!! Skal prøve å sette ord på hva jeg er redd for:

 

-miste kontrollen

-være utrygg

-ikke få det til og havne i haste-ks

-kaste opp

-smerter

 

Har vært i samtale med jordmor idag fr vi planlegger nr 2, skaøl antagelig få innvilget KS hvis jeg vil det

[Gjest]

Jeg hadde angst kort og godt fordi jeg har hørt så veldig mange påstå at fødselsmerter er de sterkeste smertene et menneske kan oppleve. For meg virket det forferdelig skummelt å skulle gjennomgå helt enorme smerter som muligens ikke liknet noe av de smertene jeg har opplevd før i mitt liv. Smerter som virker så intense at du tror du skal dø, smerter som får deg til å vri deg og hyle og skrike helt ubehersket, det var jeg livredd for!!!!! Jeg var kort og godt redd for de fysiske smertene, men også redd for at andre skulle stå over meg og bare overse mitt ønske om bedøvelse og bare le og si "Hold ut, det skal gjøre vondt å føde, jo vondere det gjør jo bedre er det. Pøhh, du trenger ikke noen bedøvelse. Dette bør du bare tåle!". Jeg var forferdelig redd for å komme borti jordmødre og leger som bare skulle le av meg og nekte meg smertestillende i fødselen. Jeg var redd både for selve smertene og redd for å bli overstyrt og hersa med av arrogante jordmødre og leger som er imot smetestillende i fødsel. Jeg var redd for bli så hjelpeløs og ynkelig i fødselen at jeg ikke ville ha krefter og mot nok til å stå på og insistere på at jeg forlangte å få bedøvelse.

 

Den dagen fødselen satte igang ble det heldigvis ikke slik, jeg hadde full kontroll - jeg fikk den smertelindringen jeg ønsket og fødselen ble heller ikke så traumatisk og grusom som jeg fryktet på forhånd.

[Oria]

Åh, så bra, du fikk det til:) En fantastisk følelse av mestring, helt sikkert. Akkurat det jeg ønsker meg..

Fikk det til, det gjorde desverre ikke jeg, men stol på at denne gangen kommer jeg til å forlange ting som jeg ønsker, hvis ikke alt går som det skal!

[Gjest]

Jeg har angst fordi jeg har født før. Jeg vet hvor vondt det er når det føles som underlivet blir revet i fille biter. Og i mitt tilfelle vet jeg og at jeg ikke vil få hjelp på noen som helst måte neste gang heller, fordi fødslene mine går for fort. Jeg vet at jeg kommer til å få mer og mer mareritt etter hvert som fødselen nærmer seg.

 

Det er ganske slitsomt. KS er ikke noe alternativ for meg, for jeg er enda mer redd for å bli skjært i. Legene og jordmødrene gidder ikke høre på meg når jeg prøver å fortelle om angsten. For fødslene mine er så medisinsk perfekte, og jeg har født så mange ganger før at det kan jo ikke være noe problem for meg da?!

 

Jeg prøver desperat å fokusere på tiden etter fødselen i stedet. Det som gjør at det er verdt alle tårene og smerten. Jeg stikker hodet i sanden og prøver å holde det der til fødselen starter. Dette er reint overlevelsesinnstinkt.

[Oria]

åh... æsj. du må lete videre og finne noen som kan høre på deg! Det er desverre altfor mange arrogante leger og jordmødre der ute, men det er faktisk mange flinke og forståelsesfulle mennesker også, du må bare finne dem! Mitt beste råd er å ikke stikke hodet i sanden... bearbeid følelsene dine, for som min jordmor sier, så er det viktig å bearbeide følelser og tidligere opplevelser, slik at du ikke blir så stresset og redd neste gang! Og hvis det er tilfellet at det hjelper, så er det jo verdt det eller hva?

Det kan visst anbefales med meditasjon og eller avslapningsøvelser som forberedelse, slik at når du kommer igang så klarer du å føle deg roligere inni deg, og da vil det helt sikkert gå bedre. Jeg har hørt at hvis man er redd så spenner man seg, og dermed blir smertene større.

 

Jeg har selv brukt noe som heter Bachs Blomstermedisiner nå de siste ukene fordi jeg har fødselsangst, og de hjelper virkelig. Det er milde midler, og du kan kjøpe dem på helsekosten. Hvis du går et sted hvor de er flinke kan de hjelpe deg, eller du kan gå på siden på internet. Jeg foreslår at du tar 'Rock Rose', 'Mimulus' og 'Star og Bethlehem'. Den siste kan du bruke også etter fødselen for å hjelpe kroppen og psyken med å bearbeidet sjokket og el evt. traumet. De kan virkelig anbefales!!

 

hvis du følger denne linken kan du lese litt om de midlene jeg skrev ovenfor.

http://www.bachfloweressences.co.uk/dynamic/en/index.php?fear1=01&fear2=02&de5=35&section=remedychooser&ticket=1&submit=Build+me+a+Remedy

 

Lykke til

[Oria]

Men hvor lang vei har du til sykehuset da?

Hvis dine fødslser skjer så raskt må du jo bare blåse i å ringe for å spørre når du kan komme inn dit. Bare dra med en gang riene starter, reis inn og krev en undersøkelse!

Det er nok av historier om kvinner som ikke rekker inn til sykehuset fordi de regner med at alle følger samme oppskriften, og bare avfeier de som sier de er lenger på vei.

Det er INGEN som kan nekte deg å reise inn tilsykehuset, du kan vandre i gangene, vestibylen etc hvis de forsøker å sende deg hjem igjen. Eller gå en tur utenfor. Men krev å bli undersøkt. Skriv brev på forhånd og fortell hvor raske de tidligere fødslene har vært, og skriv at du ønsker smertelindring. Hvis du bare treffer på en sær jordmor, krev en annen. Du har rett til det.

Bare ikke ring sykehuset for å la dem avgjøre når du er 'klar' for å reise! Bestem selv.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Egentlig føler jeg meg litt sinnsyk pga angsten min for fødselen.

Jeg har vært utsatt for seksuelt misbruk fra jeg var 15-22 år og jeg regner med at angsten stammer ut fra det.

 

Det jeg har mest angst for er... når jeg tenker på det at jeg skal ligge der med bart underliv og ha smerter. Det gjør meg så sint at jeg føler jeg bare har lyst til å smarke den som står foran meg i ansiktet, sparke og sparke, og bite og skade den som rører meg.

Jeg er faktisk IKKE voldelig av meg (og egentlig ikke sinnsyk heller), men jeg kan da ikke være normal når jeg føler sånn...uff

(Har faktisk dyttet bort en leges hånd med beinet under gyn. undersøkelse, men jeg sparket ikke)

Har ofte mareritt hvordan jeg angriper og skader jordmor under fødsel.

 

Jeg har også så angst for at jordmor under fødsel skal gi utrykk for at jeg skal skjerpe meg...(sånn som de fleste som tar gynologisk undersøklse ofte sier, uten at de akkurat bruker ordet skjerpe meg).

Det gjør ting for meg mye værre. Det kan gjøre meg enda mer provosert. Eller mer skremmende, jeg klarer ikke at folk jeg ikke har stor tillit til prater skarpt til meg. Det kan ta all gnisten fra meg og jeg er livredd for da å gi opp. Det skjer noe med meg når folk prater hardt til meg...

 

Blir kvalm av tanken på at de skal til stadighet sjekke hvor stor åpning det har blitt. Jeg orker ikke at dere tar på underlivet mitt, at det skal være nakent...

 

Er også redd for smerten, men det er ikke det som skaper angst hos meg.

Samtidig at jeg er redd for å vise meg svak, at andre skal ta kontrollen.

At de skal overkjøre meg, og tvinge meg til noe (vet ikke helt hva men)

 

Jeg skal til samtale med jordmor på sykehuset til tirsdagen. Jeg er da 22 uker på vei. Jeg håper disse samtalene vil hjelpe. Selv om jeg gruer veldig for å fortelle hvordan jeg føler det fordi det får meg til å føle meg sinnsyk og unormal:(

Hater at folk skal tenke hvorfor jeg har valgt å bli gravid når jeg har slike tanker...

Uff a meg:) Må signere dette med anonym altså...skammer meg litt!

 

 

 

 

[Gjest]

Jeg er ikke redd for å bli sendt hjem fra sykehuset. Det vet jeg ikke vil skje. ved hver fødsel har jeg reist på sykehuset med en gang det er minste lille tegn på at noe starter. Og selv med bare 15-20min.m bil dit, kommer jeg som regel frem i siste liten. På det verste var jeg bare 6-7min innafor dørene på sykehuset før førstemann var ute (tvillinger). Denne gangen har jeg ikke bil, og ikke tid å vente på noe taxi. Så regner med jeg må skrike meg til ambulanse. Forrige gang hadde jeg ørlite lengre tid når jeg kom inn og tryglet om å få smertestillende. Men fikk klar beskjed om at siden jeg har født så fort hver gang kommer ikke det på tale. Dette var før de hadde sjekket meg for å se hvor langt jeg var kommet.

 

Det er så lett for de fordi alt går så perfekt hele veien. Så da gjør det liksom ikke noe hvordan jeg har det, for det skjer jo ikke noe galt likevel.

Men men. Trøsten er jo at det er fort overstått. Og etterpå er jeg i tipp topp form

 

Skal prøve å få til en samtale med fødeavd. i forkant slik at jeg i det minste kan få avklart om jeg vil få ambulanse eller ikke. Har ikke tid å krangle om det når småen bestemmer seg for å komme ut.

[Anonym bruker]

Jeg tror det var mest at jeg visste ikke hva jeg gikk til! Jeg visste ikke hva det ville si å bli mor, jeg visste ikke hvordan det skulle bli å føde, eller om jeg skulle kunne klare det.

 

Jeg har etterhvert funnet ut at jeg takler særdeles dårlig å miste kontrollen, og under en fødsel er det ikke jeg som er sjefen! Jeg kan ikke ta en pause fra veene selv om jeg har lyst, det er kroppen min som styrer showet. Jeg er også veldig dårlig når det gjelder smerte, ved sterke smerter spyr jeg... Det gjorde jeg under fødselen også...

 

Oppsumert: Redselen for det ukjente, og det man ikke har kontrollen over.

[Anonym bruker]

Å nei...har begynt å grine av å lese dette.

At millioner av kvinner har gjort dette før meg er ikke noen trøst: til alle tider før vår moderne sykehustid, så har jo fødsel vært hyppigste dødsårsak for kvinner. Og så har vi hørt alle de fæle historiene som eldre kvinner ynder å fortelle.

Selv om jeg gleder meg til ungen kommer, så har jeg vært ambivalent til det å få barn og være gravid helt siden tidlig tenårsalder. Har faktisk vært skeptisk til sex og det å i det hele tatt ha en kjæreste også. Våget ikke å få meg kjæreste før jeg var 27! Det er skremmende å være prisgitt andre, å være bare kropp (for en som gjerne ville være bare hode), å miste styringen....

Er kanskje ikke så rart å være redd for noe som er jævlig vondt, forandrer hele kroppen din, gjør deg til en ammemaskin uten rett til privatliv, sakker deg ned på arbeidsmarkedet, får deg til å miste likelønn og pensjonspoeng, tvinger deg til å bli voksen........og gjøre prioriteringer som du vet putter deg inn i en statistikk du ikke vil være i. Ikke bare det: jeg synes det er så kvalmt at livet mitt liksom skal starte når jeg blir MOR. DA skal jeg liksom skjønne hva livet EGENTLIG dreier seg om. Jeg kan godt tenke meg at det er det største av alt, men jeg nekter å nedvurdere alle de andre tingene jeg er og har gjort i livet mitt. Reisene mine, utdannelsen, singellivet.....

Dessuten: jeg er bare veldig fysisk pysete. Besvimer under blodprøver, fikser ikke GU, liker ikke sport......svetter og begynner å svimle bare jeg leser om å bli...grøss... klippet under fødselen.

[Oria]

Hei dere,

tusen takk for interessante svar:

Jeg begynner å skjønne at det er like mange forskjellige typer fødsels angst som det er gravide..

 

Jeg har nå 3 uker igjen til min termin, og gruer meg fortsatt, men det går bedre nå etter at jeg har jobbet endel med angsten, og for å forberede meg, mest psykisk.

Jeg holder på med å lage en dokumentar film om fødselsangst. Jeg bruker meg selv som forsøksperson, og filmer som en slags dagbok, hvor jeg prøver forskjellige typer terapi, leser bøker, ser film, snakker med jordmor osv, for å se om jeg klarer å føle meg bedre. Det har faktisk hjulpet! (heldigvis)

Jeg er på utkikk etter flere kvinner som kunne tenke seg å være med på prosjektet mitt, noen som har lyst til å la seg interviewe litt gjennom svangerskapet for å følge med på hvordan det går, og for å se om de får noe hjelp noen steder som gir fremgang.

Med filmen ønsker jeg både å inspirere og hjelpe andre kvinner til å takle angsten sin, men også å sette fokus på fødsels og barsel-omsorgen i Norge.

Er det noen som har lyst til å være med?? Det hadde vært veldig veldig fint for prosjektet, og spennende for meg å møte andre kvinner i samme situasjon, og for å se om det går an å gjøre noe med problemet.Jeg sender gjerne email med mer informasjon hvis det høres interessant ut.

Takk for alle tilbakemeldinger og eventuelle forslag til vinkling og tematikk til filmen.

[Murmeline]

Tror du kan ha rett i at det moderne samfunnet, med medier, filmer, og at man kan snakke om "alt", gjør fødselsangst til et vestlig fenomen. MEN, det betyr ikke at den ikke eksisterer i feks den tredje verden, men de har nok ikke ressurser til å bearbeide/bry seg om slike "småting". I land hvor fødsel fremdeles er dødsalvorlig, blir jo frykt for å føde også ganske selvsagt....

 

Hvorfor man er redd? Ser at du har svart på et av mine eldgamle innlegg, fra juni. Det innlegget jeg skrev da, er langt annerledes enn hvordan ting ble etterhvert for meg. Kanskje en ny vinkling du kan bruke? Skriver derfor om hvordan ting gikk etter dette innlegget..

 

For meg ble alt verre og verre.. Prøvde å få hjelp i mai, men f***ings jm mente at det ikke var "på tide enda" å prate om fødselsangst. Den gangen var angsten håndterbar, selv om den var ganske altomgripende til tider..

Nå er det ikke meningen å legge skylden over på henne altså, men...

 

Jeg turde vel ikke å ta mer initiativ til å få hjelp, og prøvde heller å helbrede meg selv i det skjulte.. Tenkte at mine problemer var "peanuts"...

 

Lese masse om fødsel, hvor normalt det er osv. Prøvde virkelig å få en sunn holdning til det hele. Vel, det hele ble litt "blind leder blind", og gjorde vel alt bare verre. Fikk tips om å skrive, og gjorde det. Skrev ned tanker og ønsker for fødsel, og klarte til slutt å ta med dette til sykehuset, hvor jeg bare knakk sammen. Der tok de meg på alvor, endelig... Fikk noen samtaler der, og det var meningen at jeg skulle skaffe meg mer hjelp på egenhånd. Dette var midt oppi ferien, ikke lett å få hjelp da...

 

Til slutt begynte tiden å løpe fra meg, og jeg "endte opp med ks" i stedet. Er veldig glad for at jeg endelig kan nyte svangerskapet, i stedet for å våkne opp deprimert hver dag. Har fått legen min til å følge meg opp nå, skal få psykologhjelp til å takle fødselsangsten, som mest sannsynlig er mer komplekst enn "bare" fødeangst.. Gleder meg til å slippe ut av dette fengselet, mitt eget lille helvete..

 

Juhuuuuu, bare 8 dager igjen:)

 

Lykke til med resten av svangerskapet, fødsel og filmen:)

[Frk. frustrert med alle de små]

- at babyen skal dø under fødselen

- at jeg skal dø under fødselen

HJELP...og dette er tredje. Har aldri hatt det før, men sist fødsel ble traumatisk da gutten som var ganske stor satt fast og måtte tas m vakuum.

- dessuten er det jo grisvondt...