Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Jeg mistet sønnen min 4 uker før termin da morkaken løsnet. Dette er nå 8 dager siden og det eneste som holder meg oppe å gjør at jeg i det hele tatt kan fungere delvis i hverdagen er tanken på å bli gravid på nytt. Jeg isolerer meg helt å orker ikke gå ut. Jeg er livredd for spørsmål og det å måtte forklare for alle hva som er skjedd.Jeg sliter med å finne forklaringer og man går hele tiden å grubler på hva man gjorde feil.Det er ferie nå og jeg har derfor ikke time til samtale med jordmor før i august.Jeg blir gal av dette.....Jeg vet at alt er ferskt og at tiden leger alle sår men dette er blitt en besettelse for meg.Det er alt jeg greier å tenke på.Kan noen hjelpe meg?

Hvordan har dere greid å komme tilbake til hverdagen igjen?

Fortsetter under...

Kondolerer - det er så ufattelig trist at noen må oppleve slikt... Jeg har selv vært gjennom det, hadde en dødfødsel i 2002. Etter det har jeg fått 2 fantastiske barn.

Jeg vil anbefale deg å melde dere på i en sorggruppe - hør med sykehuset om de ikke har det. Det betydde masse for oss, det å treffe andre som hadde vært gjennom lignende var veldig godt. Ellers har jeg alltid vært veldig åpen om det som skjedde og snakket masse om det. Vet det er vondt....men det gjør godt. La folk stille spm, og snakk ut! Jeg begynte på jobb 6 uker etter dødfødselen (aktivt sykemeldt), og det var riktig for meg. Jeg ville tilbake til "normalen" så godt det lot seg gjøre. I forhold til det å bli gravid igjen. Jeg var lik deg, ville bli gravid med en gang. Vi ble anbefalt å prøve igjen med en gang, og jeg ble faktisk gravid bare 1,5 mnd etter på.

 

Jeg vil ønske deg lykke til videre, og sender deg en stor klem.

Kondolerer. Jeg vil også anbefale deg/dere å gå i sorggruppe, har hjulpet mye å treffe noen som virkelig forstår hva det vil si å miste en baby. Jeg har vært veldig åpen og snakket med venner om det som skjedde med oss og vår lille gutt, og jeg føler at det har hjulpet meg veldig.

Jeg tenkte også bare på å bli gravid på nytt etter at vi mistet, var nesten litt besatt av tanken på det, men vi valgte å vente litt.... Ble gravide 5 mnd etter at vi mistet. For oss var det det rette.

Vi har en jente fra før som var litt over 2 år når hun mistet sin lillebror, det var henne som fikk oss tilbake i hverdagen forde vi valgte å følge opp de tingene som du drev med, turn og venner. Møtte mange som spurte om babyen hadde kommet og det var til tider veldlig vanskelig å svare på sånne sprøsmål, men ta med deg en som kan svare for deg dersom du ikke orker/vil svare selv. Anbefaler deg å være litt sosial, sånn at det ikke blir rart å skulle kommer til bake til livet. Ja man kommer seg tilbake, men det tar tid og det er vondt. Men etter hvert kan man både le og gråte, og faktisk føle at ting er litt ok.

Jeg synes det er veldig vansklig å skrive ned slike ting som dette, håper det ikke ble for rotete for deg.

Dersom du bor i nærheten kan vi godt møtes og snakke litt, er nok ikke lett å få sorggruppe nå på sommern.

 

Sender deg klemmer og tenner lys for din lille gutt sammen min lys til min lille gutt.

 

Klemmer

Takk for omtanken og støtten.

Dagene blir så uendelig lange og selv om det nå bare er 10 dager siden så føles det som måneder. Man våkner opp om morgenen og tror at ok i dag skal jeg greie meg men det går aldri.

Jeg har også barn her hjemme men jeg greier ikke å være den mamma´n jeg burde være nå. Det er mannen min som tar det meste her hjemme og jeg vet at det er galt for han har det like tungt som meg.

 

Jeg vet at absolutt ingen kan ta Mikaels plass men det er noe som er uferdig. Det er et tomrom i familien. Vi er en for lite.

 

Takk igjen for støtten og omtanken.

Tenker på deg og din lille engel.

Hei Laila32

Kondolerer, utrolig trist at dere må gå igjennom dette.

Jeg har selv mistet i dødfødsel i oktober 2004, og jeg tenkte veldig som deg. Jeg klarte ikke tenke på annet enn at gutten min nå var borte og jeg gråt hele dagen... Isolerte meg veldig fra utenomverden.

Vi fikk tilbud om sorggruppe den dagen jeg fødte ham. Da var det litt mye å ta stilling til, så vi sa vi ville vente. Etter det hørte vi ingen ting.

Jeg angrer veldig nå i ettertid på at vi ikke kontaktet sykehuset i etterkant for å få gå i en slik gruppe. Tror det er enormt viktig å prate med andre som har opplevd liknende. Sorgen kan aldri bli borte, men man kan kanskje få litt ut og man kan få tips til måter å takle det på i hverdagen.

 

For meg var det ENESTE viktige å få et nytt barn, -med en gang. Det var den eneste måten jeg så at mitt liv kunne bli godt på igjen. Det ble sex så ofte som mulig, og trodde jeg det var eggløsning på gang hadde vi sex flere dager før og flere dager etter. Jeg ble ikke gravid av dette, det eneste vi oppnådde var å ødelegge all idyll og romantikk ved sexlivet... Vi gikk tilslutt til legen, som sa at vi skulle bestemme oss for en pause i prøvingen. Vi skulle si til alle rundt at vi ville vente og vil selv skulle gi oss pause. Dette fordi psyken ofte styrer over muligheten for å bli gravid.Etter dette gikk det en mnd før jeg ble gravid.

Nå har jeg fått en nydelig datter!

 

Å få et barn til har hjulpet meg i sorgen, men hun kan aldri ta plassen til barnet vi mistet. Jeg tror det er viktig å forsone seg med hva som har skjedd før man får et barn til. Jeg trodde det ville ta bort sorgen, og fikk en skikkelig nedtur etter fødselen til min datter.

 

Sorgen er der, men som sagt; det blir lettere å takle hverdagen med tiden, men det tar litt tid. Gi deg selv lov til å sørge, og snakk med noen du er trygg på om sorgen. Ikke vent med hjelp, det gjorde jeg og angrer veldig.

 

Lykke, lykke til!

  • 2 måneder senere...

Hei!

Kondolerer så masse.

Fikk en stor klump i halsen av å lese dette!!

For jeg opplevde akkurat det samme som deg den 2.juli-06,

altså 14 dager før deg, nøyaktig samme uke også 4 uker før termin.

Vi mistet gutten vår vi også, morkaken løsnet uten forvarsel.

Skjønner derfor akkurat hvordan du har det!!

Besettelsen på å bli gravid igjen er enorm.

Alt er liksom så tomt...

Bare så du vet det er det ingenting du har gjort feil!!!

Det er ingen som vet hvorfor dette skjer, men det er sjeldent.

Det å forklare andre må du bare ta i ditt eget tempo, det har jeg gjort!

Det kan komme litt etter litt, prøv å ikke tenke på det så mye, men vet at det ikke er lett.

Det tok som sakt tid før jeg også fikk komme til noe ettersamtale, det var vi på nå den 11.sept. både gledde meg og grudde meg fælt.

Men det gikk utrolig bra heldigvis.

Vi skal gå i sann sorggruppe på sykehuset her i Ålesund hvor vi bor.

Kansje det hadde vært noe for dere også?

Å komme tilbake til den vanlige hverdagen igjen vil ta tid det har jeg merket.

Det værste for meg er at jeg ikke får bli gravid igjen før etter jan-feb07

Pga såret der morkaka løsnet skal få gro skikkelig.

Føles så uendelig lenge å vente.

Hvordan er dette hos deg?? kunne du prøve igjen når du følte for det?

Håper det går bedre med deg nå, tenker på deg Laila32 du er nemelig ikke alene!!!

Mange trøste klemmer fra meg.

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...