Alle er så glade..

[Anonym bruker]

Alle er så glade fordi de endelig har blitt gravide etter lange prøvetider.. ikke misforstå, jeg gleder meg på deres vegne, men jeg er bare livredd.. glemte noen p-piller og da skjedde det gitt.. hva hvis jeg ikke klarer det? hva hvis jeg er syk hele svangerskapet? hva hvis jeg ikke klarer det når babyen kommer? tenk hvis jeg får fødselsdepresjoner? hva hvis den har et syndrom av et eller annet slag? Må jeg slutte med min ganske tidkrevende hobby.. tenk hvis jeg angrer når den kommer? huff. skikkelig pessimistisk innlegg det her, men jeg gruer meg så veldig.. veit ikke om jeg klarer det heller.. huff.. er det bare meg? er alle andre lykkelige over det her?

[Anonym bruker]

Hei...vondt å høre at du er livredd, det burde jo ikke være slik. Men jeg kan skjønne noen av bekymringene dine. Jeg hadde ikke akkurat planlagt å bli gravid nå. Jeg har ingen peiling på unger, har egentlig ikke den fjerneste ide om hva det krever - hva har jeg begitt meg ut på?

Men ikke bekymre deg for å være syk hele svangerskapet, tror det er liten fare for det. Alle bekymrer seg vel sikkert litt for at det kan bli problemer og barnet få et syndrom som du sier, men det er det vel også liten sjanse for vil jeg tro - man kan ikke tenke på slikt hele tiden, da blir man jo smårar!

Jeg er noen ganger livredd for at jeg ikke vil strekke til som mamma - kan i det hele tatt ikke se meg selv som mor. Men samtidig prøver jeg å se det utrolig fine i denne situasjonen - det er jo en utrolig oppgave som ligger foran oss. Jeg tror at når du først får fordøyd tankene litt, så kommer du til å glede deg - og spesielt den dagen du har den lille i armene dine

[Anonym bruker]

Hei du...

Jeg hører vel til dem som akkurat nå er overlykkelig!

Vi har forsøkt så lenge og endelig har det klaffet. Forstår at du befinner deg nesten på andre siden av skalaen.

Det er veldig lett å forstå at du har alle disse tankene iom. at det ikke var forberedt og jat du får en omveltning i livet som du kanskje ikke ønsket deg akkurat nå.

Jeg tenker at du i allefall ikke må gjøre det ekstra tungt for deg ved å si til deg selv at du burde være overstadig, sannseløs fornøyd med denne situasjonen. Du føler det du føler og det viktigste er å ta akkurat det på alvor. Ikke "legge stein til byrden" med å tenke at du er "feil" fordi du burde følt som jeg eller de andre som akkurat nå er super-happy. Du er som du er, og en liten spire har "valgt" deg som mor akkurat nå.

Dere er jo på et underlig vis den perfekte match fra dag 1.

 

Kanskje behøver vi ikke ha alle svarene på "hva hvis"?, "tenk om..." på forhånd. Kanskje vi rett og slett skal se hva det nye livet bringer og fixe det sammen med den velse derfra :-)

 

Jeg tenker det kan være lurt for deg og fokusere på de gangene du kjenner forventning og glede over dette nye og ikke stresse deg selv med at du skulle kjent dette anderledes.

 

Vet ikke om dette treffer deg, eller gjør noe fra eller til i din situasjon. håper i allefall det ikke provoserer deg - for det var ikke meningen.

søndagshilsen fra hobbypsykologen :-)

[Anonym bruker]

hei og takk for gode ord!

trenger det nå tror jeg.. skjønner at det er viktige ting som skjer, jeg er bare ikke innstilt og forbredt.. er så redd for å ikke bli en god mamma. leser om de som får tvangstanker og blir deprimert.. tenk hvis jeg ikke klarer det? hm.. har de siste to årene slitt til og fra med angst og depresjoner ifbm. et kjipt brudd her i livet.. men følte at jeg var på vei oppover igjen! skulle bare hatt litt mer til på å forbrede meg.. ble ikke noe bedre av at legen så godt som anbefalte abort for oss med innslag an angst.. huff.. er så fortvilet redd, men prøver å snu tankegangen.. det er vel adri noen som har angret på at de har fått barn vel?

[Anonym bruker]

Det helt normal og ikke være over seg av lykke, det virker bare som det er litt mer tabubelagt. Legen min sa i alle fall til meg (uten at jeg hadde sagt det enen eller det andre) at det er lov å føle seg lei seg, redd og ha følelser om "anger" forde man tror man ikke klarer det, redd for fødsel, mamma rollen eller hva nå enn. Helt naturlig, - de fleste er da redd for ting man ikke har gjort før, som er av noe betydning.

Selv er jeg egentlig nesten litt likegyldig føler jeg, klare ikke helt å ta det innover meg, da det virker totalt surrealistisk at jeg skal bli mamma. Har derfor og valgt å vente med å fortelle alle rundt meg at jeg skal ha barn, forde jeg tror det vil føles som de blir glader enn det jeg føler meg... Har bedt om en tidlig ultralyd (og fått det, om en uke). Innbiller meg at kanskje jeg vil føle litt glede, i alle fall forstå hva som skjer, når jeg forhåpentligvis ser hjertet slå.