Hvilken vei går vi nå? (langt)

[Gjest]

Vet ikke hvor jeg bør legge dette, men føler dette er rett forum siden vi da evt bli prøvere. Vet også at dette er en avgjørelse min mann og jeg må ta og ikke dere, men noen ganger er det godt med råd og synspunkter. Håper noen vil ta seg tid.

 

Vi er så heldige å ha to nydelige små gutter som blir 2 og 4 år nå til høsten. Min mann jobber fulltid mens jeg har vært student i mange år nå, hadde studiefri vår og jobbet litt, men skal nå begynne på siste året. Dette siste året må jeg desverre ta deltid over to år, var det eneste pedagogikk studiet jeg kom inn på uten mastergrad innenfor rimelig avstand til hvor jeg bor. Det er nettbasert og seminarer 7 ganger i året jeg må møte på (ca 3-4 timer å kjøre hver vei). I tillegg kommer 6 ukers praksis hver vår de to årene, men da får jeg velge skoler som er nært hvor jeg bor.

 

Så til saken. Jeg ønsker meg veldig et barn til og har egentlig lyst å ha tre tette, spesielt nå som jeg ser hvor utrolig stort utbytte mine to gutter har av hverandre. Selv om de krangler så busta fyker av og til så er de helt avhengige av hverandre og er bestevenner mye av tiden. Så klart det ikke er en garanti for at en nr 3 vil passe inn i det vennskapet, men jeg vil likevel ha dem litt tett i alder. Sånn egentlig. Har fått begge de to andre under studietiden og vet at jeg takler studier og barn kombinasjonen, nå sist leverte jeg oppgave bare to uker etter fødselen og hadde eksamen da han var 2,5 mnd gammel, gikk veldig fint. Men, det var slitsomt, det skal jeg innrømme. Min mann hadde da overtatt min permisjon, så han var jo mye hjemme, han trivdes ikke så veldig godt med det i lengden men det gikk jo greit og han har et veldig nært og godt forhold til begge barna sine pga at han har tilbringt så masse tid med dem. Han kjenner dem og deres behov minst like godt som det jeg gjør.

 

Han ville ikke ha en til så tett, mente at jeg måtte gjøre ferdig utdannelsen nå og få jobb og egentlig er jeg enig. Tenker også på alle fordelene med det. Ha en fast, og god, inntekt. Mulighet for å sykemelde meg dersom svangerskapet blir tungt, få lønnet permisjon (får fødselsstipend fra lånekassen også i 10 mnd dersom jeg får barn som student), kan slappe helt av i permisjonstiden, ingen eksamner, oppgaver osv. Men, det er jo to år til jeg er ferdig da, og slett ikke sikkert jeg får jobb heller! Selv om jeg vet jeg har gode muligheter dersom det bare blir en ledig stilling på den skolen hvor jeg bor (fått mange hint til at de vil ha meg der når jeg er ferdig utdannet, jobber der nå som vikar når det trengs). Samtidig er jeg ikke typen til å gå hjemme i et år, jeg vet jeg vil gå på veggene av kjedsomhet, da må vi evt dele permisjonen litt tror jeg for at jeg ikke skal klikke.

 

Så skjedde den ting at jeg ble gravid, uten at det var meningen. Vi fikk sjokk, men da tanken sank inn så virket det egentlig ikke så mørkt, dette skulle vi nå klare fint. Praksisperioden kunne jeg sikkert få flytte litt på, babyen kunne nok være med på et seminar eller to som bitte liten osv. Vi skulle alltids få plass i bilen... Joda, dette skulle gå fint, og jeg begynte å glede meg vilt. Og så....så skjedde det som ingen burde oppleve. Den vesle spiren hadde nok ikke gravd seg godt nok fast og spontanabort ble et faktum for en knapp uke siden. Det gjør fortsatt vondt og "behovet" for en baby føles så utrolig stort nå som jeg var innstilt på å få en til. Har snakket litt med min mann om dette og han virker litt usikker og i tvil han også på hva som blir best i tiden fremover. Skal vi prøve igjen nå eller vente i noen år?

 

Hva ville dere gjort?

[susse]

Hei på deg!

Tror nesten det er umulig å gi noen gode råd i denne situasjonen da det er så indiviuelt hva man kan og ikke kan klare/takle. Men jeg ville kanskje tatt utgangspukt i den diskusjonen dere hadde før du ble gravid. Nå er du veldig full av forskjellige følelser og også sikkert en del hormoner. Så kanskje det beste rådet er å roe det hele litt ned. La dere selv få tid til å tenke, og føle. Det er jo litt som skal bearbeides når man mister.

 

Uansett er det trist at du har mistet og jeg sender deg en varm klem

 

[Gjest]

Takk for det :-)

 

Problemet her er, og det glemte jeg jo helt å skrive og det var dumt siden det er vesentlig(!), at tiden faktisk er en faktor! Dersom vi velger å få en til nå må det nemlig skje at jeg blir gravid igjenn innen 3-4 mnd for at jeg skal få fødselstipend. Er jo ikke sikkert jeg blir det uansett da, men jeg er velsignet med å være ganske fruktbar virker det som, så derfor velger jeg å se det optimistisk fra akkurat den vinkelen. Derfor føler jeg at det haster litt med å ta en avgjørelse. Blir jeg ikke gravid innen den tiden dersom vi velger å prøve, så får jeg finne meg noe veldig sikker prevansjon og vente til jeg har jobb...

[susse]

Tror dere først og fremst må ta stilling til om dere vil/klarer et barn til mens du studerer og da samtilig klare å se bort fra at du nettopp har vært gravid og de følelsene det har medført. Kan godt forstå at det er mye lettere å si enn å gjøre. Det som er anderledes denne gangen fra forrige gang er at nå har du ikke et barn fra før men to fra før.... For meg høres det fryktelig tøft ut å da få en liten til samtidig som du studerer og din mann jobber. Men som sagt tidligere...det er jo stor forskjell på hva folk klarer. Så jeg tror det eneste dere kan gjøre er å snakke mye og lenge sammen for å finne ut av hva dere vil, og det er jo ekstremt viktig at dere er helt enige hvis dere bestemmer dere for en til. For jeg ser for meg at dette kan bli tøft.

 

Ønsker deg/dere lykke til framover i tenkingen/ sankkingen og beslutningen

[Gjest]

Jeg vet ikke helt hvor tøft det blir og jeg vet jeg klarer mye når jeg må, det har jeg erfaring med. Ser likevel tankegangen din, du har absolutt et mer fornuftig synspunkt enn det jeg nok har... Men, vil ha tre tette likevel... Uff, vanskelig dette her.

[Fjerdemann på vei]

Jeg kan jo ikke gi deg noen råd, men svarer ut fra hva jeg føler. Nå har jeg bare et barn fra før, og venter nr 2, og vet jo selvfølgelig derfor ikke hvordan det er å ha tre barn. (Eller to for den saks skyld)

 

Men jeg vet at økonomien vanligvis ordner seg uansett. Jeg har gått arbeidsledig siden jeg sluttet i forrige permisjon (Februar) og ble gravid i mai/juni. Graviditeten var planlagt fra vår side, selv om jeg var arbeidsledig, og ikke hadde ei krone i inntek. Men vi er begge medeiere i en bedrift,så jeg begynte å ta ut lønn (Og jobber litt), slik at jeg vil få litt i perm.penger. (Og ettersom jeg bare får 65%, vil det tilsvare fødselsstipendet til lånekassa) Hos oss blir det 21 mnd imellom nr 1 og to, og det er jo ca som hos dere.

 

Om dere velger å prøve igjen nå, vil jo eldste være nesten 5 og mellomste nesten 3 når tredjemann kommer. Og da er de jo ganske selvstendige. Min søster fikk unger med akkurat den aldersforskjellen, og det har gått kjempefint. De to eldste er kjempeflinke til å hjelpe til, og hun sa at hun merket lite forskjell fra to til tre. (Men dette er nok sikkert individuelt)

 

Om dere velger å vente to år, vil det være 5 års alderforskjell fra mellomste til yngste. Da blir jo nesten yngsten enebarn. Han/hun vil bli veldig mye mindre enn de to guttene, og vil kanskje ikke få like god kontakt som de to har.(Selv om det er det jo aldri en garanti for uansett da..)

 

Det ble litt langt dette her, og kanskje ikke så mye mening i det heller, men jeg ville nok anbefalt å prøve nå, men det påvirkes nok mye av at jeg er "for" tette unger, slik at de får god kontakt.

 

Men det er jo vanskelig å gi noen råd til dere hva dere bør eller ikke, nå svarte jeg ut fra min mening. Problemet deres er jo at det virker som du har mest lyst å prøve nå, mens han vil vente. (Selv om han kanskje har litt lyst også?)

 

Lykke til med valget, jeg skjønner det er vanskelig, det er jo et stort valg å ta...

[melkekua™]

Hei Alva )

 

Jeg ble så lei meg når jeg leste om din sa ( Så trist!

Jeg husker du var så glad her inne når du testet postivt, og at du avslørte hva ditt nick er )

 

Personlig synes jeg dere skal prøve på barn nummer 3! Dere har ressursene og midlene så hvorfor ikke bare gjøre det? Er mannen din enig så er det ikke noe å tenke på (du sier han er usikker, men han vil nok prøve når du sier hvor mye du vil)....er selvfølgelig mye man kan si nei på at det ikke passer nå...men man kan ikke tenke sånn hele tiden!

 

Kan bare si følg hjertet ditt, og det høres ut som du har bestemt deg ;o)

 

Ønsker deg lykke til! Jeg håper du vil bli her inne på forumet, koselig å ha deg her!

 

STOR trøsteklem og STOR sommerklem fra

[Gjest]

Takk for tilbakemeldinger dere to siste :-) Ja, jeg har kanskje alt bestemt meg for hva jeg ønsker mest, så jeg tror mye ligger på min mann nå hva han ønsker, for vi må være to om dette synes jeg, jeg vil ikke tvinge gjennom et ønske. Vi får gå noen runder til i tankeboksen her tror jeg... Dette med tette unger veier tungt for meg mens min mann ikke ser det på samme måte tror jeg, eller ikke viktigheten i hvertfall. Vi får se. Skulle gjerne vært her inne igjen!