utrolig tåpent av meg men

[Anonym bruker]

jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler det slik.

en bekjent har fått baby,og jeg kjente bare at jeg ble trist og lei meg.klump i magen og ikke noe glad på vedkommes vegne.bare lyst til å gråte.ønsker så indelig at det var meg som akkurat fødte mitt første barn.

uff..har så lyst på en liten,med min samboer,men han er ikke klar for det-desverre.blir så frustrert.vet jo ikke hvor lang tid det tar for han vil.vi har jo vært sammen i fem år,har hus,bil og jobb.og for meg mangler det noe-Et barn.de har vært bare oss to så lenge,alt er jo klart.og ønsker det så sterkt.

[melkekua™]

Veldig synd at det er sånn i forholdet ditt da! Gubben her visste det når han ble sammen med meg at jeg ville ha unger med tiden. Har du veldig lyst på barn så får du kanskje bearbeide han litt, evt gi han et ultimatum? (siste utvei). Hvor gamle er dere da?Vet han hvor inderlig du ønsker et barn? Fortell han hvordan du har det inne i deg da vel ) Sender deg en god klem.

[Anonym bruker]

uff.vet ikke om jeg tørr og si alderen min,mange mener nok at jeg har sååå god tid og har iiiingen hastverk.men jeg føler så indelig at jeg vil ha barn.ikke så mange par som er sammen i fem år engang,før de får barn.og vi har jo alt på plass.eget hus,biler,hund,jobb.og et sterkt ønske om å få barn.bare samboeren som er treeeg.Er 20 selv og han er 24.han bør jo vite det da.har jo sikkert ti babybøker i hylla som leses flittig på.kanskje han ikke vet at jeg mener alvor..?

tuuuusen takk for klemmen:)"trøstklem"

 

hovedinnlegger

[melkekua™]

Synes at du skal ha deg en lang prat med samboeren din, hvor du forteller om ditt ønske ) Kanskje dere kommer fram til en midtvei? ;o) Kanskje dere kan sette opp fordeler og ulemper? Synes at du bør snakke med han i alle fall, slik at han vet hvordan du har det om dagen! Ikke sikkert han vet at ditt ønske er så stort som du sier her inne. Lykke til videre! Skulle ønske jeg var 20 og så etablert som deg, da hadde jeg påbegynt babylaginga med en gang ;o)

[Anonym bruker]

hmm..ja e må vel kanskje det.men klarer ikke sjønne at han ikke allerede vet det.han pleier jo å mobbe meg ofte med at jeg sitter så mye på "babysider" på internett.viste han ei side idag her inne,der man forteller artige "hormonell-episoder" og da han leste en av dem og lo,så begynte mine tårer å renne-uten at han kunne forstå hvorfor.

ble kanskje litt tidlig etablert-vil tro det er derfor det sterke barne-ønsket kom så tidlig..?kanskje..?tusen takk for råd og oppmuntring:o)

helt rørt jeg over at noen orket å svare slik.

 

 

[Gjest]

Kan godt forstå at du får klump i magen pga den bekjente som har fått bayby. Jeg blir litt trist selv når jeg ser disse søte små.

 

Disse gutta er ofte veldig redd for alt det nye. Rett før vi begynte prøvingen og litt i begynnelsen var mannen her også litt usikker, redd at det fine vi har nå skulle bli vekke, at forholdet mellom oss skulle bli helt annerledes pga en baby. Men etterhvert ble ønsket hans sterkere enn redselen.

 

Som de andre sier så får du ta deg en skikkelig prat med typen, og det kan jo være litt greit å fortelle han at det tar ofte tid å bli gravid. Kanskje dere etterhvert kan bli enige om å droppe prevansjon, men likevel ikke prøve skikkelig, bare la naturen gå sin gang? Kanskje syns han det er mindre skremmenes, vi gjorde nemlig det i begynnelsen. Men det er jo selvfølgelig kjekt at det skal være noe begge ønsker. Det er bare det at gutter kan være så ufattelig treige, fordi de er redd og da trenger de et lite puff bak .

[Gjest]

Skjønner deg godt. Samboeren min var også sånn. Etterhvert skjønte han at ønsket mitt om å få barn var så sterkt at han ville begynne å prøve likevel (han er en sånn person som ikke på død og liv må få barn) og nå gleder han seg faktisk (nesten) like mye som meg

 

(Jeg ble også tidlig etablert og sambo er en god del år eldre en meg, så jeg tror det kan ha noe med at barneønsket kom litt tidligere enn hos andre)

 

Ønsker deg lykke til og håper at samboeren din ombestemmer seg!