føler meg som en morder

[Anonym bruker]

Hei, trenger råd og støtte. Jeg er utrolig i villrede og føler at jeg lever i en boble. Bare litt bakgrunnsstoff; Jeg er 26 år i et veletablert forhold og driver for tiden å bygger hus. Fra før har jeg en datter på 6 som begynner på skolen i høst, videre har jeg en gutt på 2, 5 og en gutt på 15 mnd. Jeg bruker p-piller og det har jeg også gjort etter siste svangerskap, men har problemer med magen og har ofte diaré. Dette mener legen min er grunnen til at p-pillene ikke virker som de skal. Uansett, nå er jeg gravid på ny og er temmelig ikke på hva jeg skal gjøre, men samtidig føler jeg at jeg tar avgjørelsen om at et barn ikke får vokse opp ved at jeg tar abort. Jeg er i tillegg sikker på at jeg kommer til å tenke på det barnet for alltid, nettopp ved å tenke på hvordan det ville være i forhold til de jeg har osv Min datter på 6 har jeg fra et tidligere forhold bare for å nevne det.

Grunnen til at abort virker mest fristende er dette:

- Jeg er i gang med utdanning og holder på med andre året på sosiologi

- Det koster å ha fem barn og jeg vet rett og slett ikke om jeg har råd til det

- Barn krever oppfølging og hvordan skal jeg få tid til å følge opp alle tre’

- Jeg føler meg sliten og klar etter to tette svangerskap nå og er lite motivert for å gå i gang med et nytt

- Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker, samboeren min er i alle fall klar på hva vi må gjøre og det vet jeg familien min er også

- Hvordan skal jeg takle en abort

 

Kjære hjelp meg

 

[Anonym bruker]

"Kjære, hjelp meg" skriver du... Desverre så er det ingen her som kan det.

 

Det er du...eller vi...som gjør dette som må bære avgjørelsen videre for alltid.

 

Bærer vi frem et barn så har vi graviditet, fødsel, småbarnstid, barndomstid, ungdomstid...og ja, i all tid egentlig, mamma er mamma vet du.

 

Tar du abort så er det mest sannsynlig du som kommer til å måtte bearbeide dette mest, mannen din kommer nok fortere over det, familie og venner likeså, du vil nok alltid ha det et eller annet sted bak i tankene, eller i hjertet om du vil.

 

Valget er det største, og vanskeligste...men det er vel ikke meningen at det skal være lett heller.

 

Jeg tok selv abort for en tid siden, jeg ville vært 15 uker og 5 dager på vei i dag hvis ikke.

Men uten å komme inn på hele historien min igjen så ble altså dette valget for oss. Jeg har også barn fra før, jeg er godt voksen. Aldri har jeg vært i en slik situasjon tidligere, og aldri trodde jeg at abort ville være noe alternativ for meg.

 

Se det du...rart hvordan livet kan forandre seg. Når situasjonen kom så så jeg at det å beholde et nytt barn ville sette så stort press på familieliv og tidligere barns dagligliv at det faktisk ble til at jeg følte jeg måtte velge mellom de barna jeg hadde og det ufødte.

 

Skal ikke forklare mer rundt dette her, men poenget er...jeg som aldri hadde hatt i tankene at det noen gang skulle gjelde meg ble...jeg vi kan bruke ordet "presset" av både livsstil, omstendigheter og mannen min til å foreta abort.

 

Det var ikke lett, det skal jeg love deg, og som du kan lese over her...jeg teller fremdeles uker.

 

Dette barnet, mitt lille barn, vil for alltid være i tankene mine, noen ganger, sikkert mer etter som tiden går, litt lengre bak i tankene, men alltid der.

 

Jeg har på en måte et barn til selv om jeg aldri har fått møte det eller har fått vært mamma til det.

 

Så vondt som jeg hadde det rundt den tiden der, ja det er det sjelden man opplever.

 

Men, jeg ser, for å bruke det horrible ordet - i denne situasjonen - "vinsten" ved det jeg har gjort. Jeg ser at mulighetene for å tilrettelegge for de jeg har er mye større enn om jeg ikke var der jeg er nå.

 

Jeg ser mulighetene for meg selv nå i arbeidslivet som jeg ikke ville hatt hvis om at...(og ingen kan komme å si at penger ikke er viktig når man har unger på skoler, ung. skole osv.)

 

Dessuten så ser jeg mulighetene vi har til å kose oss litt på egenhånd uten barn, noe som jo egentlig er et privilegium, vi kan være kjærester når vi er alene, og harmonisk familie når vi er alle.

 

Nå er det så klart ingen ting av dette som kan erstatte et liv, et barn jeg vet jeg ville elsket som mine andre. Men når man først har tatt et valg så må man gjøre alt man kan for å leve med det, var poenget mitt.

 

Du har ingen ting å tjene på å dvele ved det som kunne ha vært, dine barn har ingen ting å tjene på at mor dveler ved det hun ikke har, forholdet med mannen din har ingen ting å tjene på at du ikke er helt lykkelig slik ting ble.

 

Hva som er best for deg vet ingen av oss, ei heller hva som er mest riktig i din situasjon. Jeg ser det du sier, jeg ser hva du tenker og føler i forhold til energi, skolegang, arbeide, familieliv, og jeg ser det du må gå igjennom ved å velge å ta abort.

 

Jeg tør ikke råde deg. De sier at man ofte angrer en abort, men at man ikke angrer et barn som er blitt til (la det være sagt at det faktisk skjer, slik at ikke alt blir "glorifisert" ved det valget, jeg har selv vært nært vitne til det)

 

Jeg selv var ikke motivert for en abort, for å si det sånn, jeg føler alt rundt dette så sterkt at det blir som : "om det finnes en gud og han hadde meg på sin liste så har han iallefall strøket meg av den nå". Det forklarer litt hvor alvorlig et slikt valg er for meg.

 

Men jeg så ikke mulighetene til alene å kjempe den andre vegen, jeg så mulighetene til å sørge for de barna jeg har på en annen måte ved å kunne være "storbarnsmor".

 

Hadde min mann villet hatt barnet så hadde det aldri blitt abort på meg. For da hadde vi vært to om å dra lasset i den retningen, og på en annen måte.

 

For noen uker siden så tok jeg abort og det må jeg lære meg å leve med, akkurat som du må det uansett hvilket valg du tar.

 

Og det er liksom poenget på hele dette inlegget mitt - som desverre ble uplanlagt laaaangt.

 

Du, og bare DU...må velge dette her, for det er egentlig bare du som kommer til å leve med det på såpass nært hold hele resten av ditt liv.

 

Uansett hva du velger så må du love deg selv å respektere valget du tok, og å gjøre alt du kan for å lære deg å leve med det.

Når valget er tatt så er det tatt, du må se fremover og ikke tilbake!

 

For å leve med en abort, for mange av oss iallefall, så må vi faktisk sette disse reglene for oss selv. For vi skal leve videre et helt liv med det valget vi tar.

 

Jeg skjønner deg veldig, veldig godt kjære du. Tenk godt gjennom det, bestem deg og gå så på med det mot du har.

 

Uansett en liten skjønn krabat til eller en abort så har du nå et av livets vanskligste valg foran deg.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Stakkars deg, skjønner du er fortvilet og at dette er en vanskelig situasjon.

 

Ville bare si at mange jeg har sett med flere barn (fire og flere) ser det ut til at barna blir mer selvstendig og hjelper hverandre med forskjellige ting, for foreldrene har naturligvis ikke like god til til hvert barn, enn de som har færre. Har selv noen i familien som har 10 barn (de er Smiths venner). Har alltid beundret de barna, fordi de er så flinke til å hjelpe de yngste. Så det kan jo være "stordriftsfordeler" om jeg kan kalle det det, ved å ha mange barn.

 

Ønsker deg uansett lykke til, håper dere blir enige om hva som er best for dere.

 

Stor klem

[Gjest]

Ikke ta abort! La den lille du har i magen din nå få leve! Steriliser deg heller etter fødselen!

[Anonym bruker]

Jeg føler virkelig med deg! har selv tatt en abort, men har ingen andre barn.

Du må selv tenke igjennom hva du føler at du kan greie! For noen er det lett å ha mange barn, for andre ikke. Det kommer helt an på hvilken situasjon man er i.

Det blir så feil å si at du skal beholde dette barnet og heller sterilisere deg etterpå. Du er såpass ung at den tanken bør du ikke tenke enda..

Ta deg tid til å gjøre det valget du må, slik at du finner ut hva som er rett for deg.

Ønsker deg lykke til uansett hva du bestemmer deg for!

[verja]

Hei Anonym!

For et utrolig flott og modent innlegg du har skrevet. Ville bare si at det gav meg, og sikkert flere, mye å reflektere over.

 

Fint det finnes slike som deg!

[verja]

Hmm...var jo mange anonym her. Mente du som skrev først etter hovedinnlegget.

Et vanskelig og sårbart tema dette

[Anonym bruker]

Hei! Ville bare si at jeg også har gått igjennom to tette svangerskap og nå det tredje tette ( får tre barn på under 2 år og 6 måneder), og at det går helt fint( selv om det selvsagt er utfordringer på veien), men man må innstille seg på det også. Har også et større barn å ta meg av.

 

Håper du velger å beholde!

 

Lykke til!!