det gjør så vondt..

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

det er gått noen uker siden jeg fikk konstantert SA hos gynekologen. Alle andre går bare videre, mens jeg legger meg i sengen hver kveld med en klump i halsen. jeg tenker på veninna mi, som jeg har vokst opp med, som også ble gravid... utrolig nok hadde vi samme termin. jeg hadde vært nesten 11 uker på vei nå.

Venninnen min prater om alle symptomer,bekymringer og gleder. det må nok vært hardt for henne å se at jeg mistet, hun har sikkert bloitt redd selv. Nå er hun nesten over den kritiske perioden, og jeg er glad på hennes vegne, men likevell er det vondt å se henne å bli minnet på hvor jeg kunne vært akkurat nå, og hva som kunne blitt.

samboeren min forstår det ikke. get over it liksom. han sier det ikke direkte, men jeg hører sukket fra han hver gang jeg tar det opp, og har vondt inne i meg. han nevner det aldri. er det bare meg da, av dem som er rundt meg, som brydde seg om denne lille skapningen? ikke vet jeg, men jeg tenker ihvertfall på deg hver dag.

 

 

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Kjære kjære deg!

 

Vet så inderlig godt åssen du har det, og det er vanskelig å forstå at noen ikke forstår det man går gjennom. Det var jo tross alt din/deres lille baby, ikke sant? Rart at ikke han syns det er mer trist enn han tilsynelatende ser ut til å synes?

 

Min MA skjedde i august i fjor og ble oppdaget på UL kontroll i uke 13. Den lille skatten vår hadde da værtdød siden uke 10-11. Jeg var helt knust av sorg. jeg hadde allerede gledet meg så inderlig til å kjenne den lille sparke, hikke og ikke minst til å få se den...men slik skulle det ikke gå. Jeg fikk utskrapning samme kvelden og det gikk fint. Det verste var den psykiske sorgen. Jeg gikk hele den ettermiddagen med den lille babyen vår inni magen min, men den levde ikke lengre - og jeg gikk bare å ventet på at den skulle bli fjernet av et monstersug =( For en tanke det var! I tiden som fulgte ble det bare verre. Jeg kom meg raskt fysisk, altså, men den psykiske delen tok tid. Kun 2 uker etter utskrapningen, fikk jeg vite at mine to beste venninner var gravide med termin med 3 dagers mellomrom. Går det an? Hvor urettferdig er vel ikke det? Hvorfor var det BARE meg som skulle være så ekstremt uheldig? Jeg husker jeg ble kjempesjalu - og jeg småhåpet lenge på at i alle fall en av dem skulle miste sin spire (off, vondt å si det nå!!!), slik at hun kunne vite åssen jeg hadde det. Fæl tanke, jeg vet - men slik tenkte jeg. Jeg også følte at mannen min ble lei av å høre om "maset" om den lille vi hadde mistet, og det endte med at jeg ikke snakket så mye om det lengre. Da ble det jo i grunnen enda verre. Jeg ble sykemeldt en måned fordi jeg var nedbrutt psykisk.

 

Etter hvert gikk det bedre av en eller anna grunn - tror det er noe med at tida hjelper en videre i livet, tross de tunge ting man har opplevd. Sorgen min ble i alle fall bearbeidet på en eller anna måte - som jeg ikke selv er så klar over. Jeg tenker enda på den lille, men har plutselig fått en ny liten skatt i magen (+ en liten gutt på utsida magen) som krever min oppmerksomhet =) Det vil nok skje med deg også etter hvert! Du vil komme deg forbi denne vonde tiden med tiden...tro du meg! Ønsker deg i alle fall lykke til videre, kjære Nickie!

 

Trøsteklem fra,

[Faylinn]

Åhhh, jeg forstår deg så godt! Man rekker å glede seg så utrolig mye selv om man bare er gravid en kort stund. Det føles så vannvittig urettferdig at man skal miste! :-( Skjønner at det er ekstra sårt når venninden din går rundt som en levende påminnelse på hvor langt du skulle vært på vei.

 

Det tok meg en måned før jeg kom opp av kjelleren, for å si det sånn, og enda nesten en før jeg syns livet var helt ok å leve. Sorg tar tid. Du er ikke rar som sørger i hvert fall, det er veldig normalt! Noen sørger i flere måneder, mens for andre går det kun uker før de starter opp med friskt mot.

 

Jeg tror det er forskjell på menne og kvinner, spesielt hvis han ikke har fått sett den lille på UL. Vanskelig å forholde seg til, på en måte. Samboeren min var lei seg, men det gikk ganske fort over syns jeg, og han tok ikke opp tema på eget initiativ. Da er det godt å skrive litt om smertene her hvor vi andre forstår deg! Som en dagbok med tilhørere.

 

Jeg ønsker deg alt godt, og håper du med tiden kan se lysere på livet og prøve igjen. I mellomtiden for du ha det så godt du kan..

 

*trøsteklem*

[Marit73]

Jeg forstår deg så meget godt. Jeg var gravid i høst, men lykken varte i kun 8 uker Vi var tre venninner som var gravid - jeg hadde termin i mai, den ene i mars og den andre i juni. Jeg var helt knust etter MA og synes det var helt forferdelig å se magene på de to som vokste. Skulle ha termin på selveste 17. mai så den dagen tilbrakte jeg på sofaen Nå har jeg det mye bedre å koser med de små nurkene så mye jeg kan. Er selvfølgelig litt misunnelig til tider, men prøver å tenke på alt annet positivt jeg har rundt meg. Skal til med prøverør i høst så da håper jeg det blir min tur.

Vi må prøve å tenke positivt å se fremover så ordner det seg snart for oss også. Men du må også ta deg tid til å sørge - det er lov. Jeg hadde mange venninner som stilte opp for meg, men de forsto ikke det jeg gikk igjennom. Hadde det ikke vært for desse sidene her inne på BIM vet ikke jeg hva jeg skulle ha gjort...

 

Tenker på deg og sender deg en stor klem!!!

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

nå har enda en veninne fått spire i magen.... s¨å de nærmeste er begge gravide....

 

:-(

[Elias,Emma&Sofia`s♥Mams♥]

Ja, det er jo bare slike ting som mangler der man sitter midt oppi den verste sorgen ever!!! Føler veldig med deg, og vet at det er vanskelig å fordøye. Husker jeg tenkte masse stygge tanker om mine to venninnner som ble gravide på likt ca en måned etter min utskrapning =( Det var vondt og tenke sånn, og jeg skammer meg nesten nå for at jeg virkelig kunne gjøre det...men der og da var jeg så inderlig bitter og misunnelig at jeg hadde ikke kontroll på hverken tanker eller følelser.

 

Håper det snart blir deres tur igjen...en god klem sender jeg til deg =)