Noen her som har grav?

[4barnsmamma venter en til]

Føler at nesten alle her inne mister før uke ti,selv mistet vi vår lille i uke 18 å jeg fikk se han etter fødselen.Vi har grav for han og sørger over han.men føler meg litt midt i mellom dette forumet og det over uke 23.Noen her som føler det samme?

[jordbærsjokolade]

Først må jeg si at jeg føler veldig med deg, det må være grusomt å miste så sent.

Jeg har mistet to ganger nå, en gang i uke ti og en gang i uke 11..Tror ikke det spiller noen særlig rolle hvilket forum man er i, sorgen er stor uansett hvor langt man var på vei da man mistet. Men det er klart at å føde et dødfødt barn må være annerledes enn å ha en utskrapning som jeg har hatt to ganger nå(selv om jeg ikke kan klare å tenke meg noe verre).

Jeg spurte på sykehuset om det gikk an å få grav selv om det var "tidlig" i svangerskapet men det snakket hun bort. Ville gjerne ha hatt noe å gå til. Man blir jo så veldig glad i det lille livet der inne.

 

Vær på det forumet du trives best i eller gå litt frem ogtilbake? Tror ikke at noen egentlig reagerer på om man mistet litt tidligere eller senere enn hva forumet tilsier. De er der for at vi alle skal kunne støtte hverandre!

 

Klem

[HAJ]

Hei!

 

Skjønner godt hva du mener.

 

Vi mistet ei jente i uke 19 i 2004. Vi hadde også snuppa inne hos oss etter fødselen, og vi har også gravlagt henne. Det er en stund siden jeg var aktiv på dette forumet nå, men jeg titter innom en sjelden gang når jeg har tid. Klarer ikke å løsrive meg helt for jeg har fått så utrolig mye hjelp og støtte fra jentene på denne siden. Selv om jeg kanskje følte at min prosess var mer omfattende enn de som mistet tidligere, tror jeg likevel sorgen kan være like stor, og at de som mister tidlig kan gi oss like mye støtte som vi kan gi hverandre. Men det er klart at det er noe spesielt ved å kunne dele erfaringer og tanker om fødsel og begravelse og den prosessen der. Vi opplever vel en helt annen holdning fra helsevesen og hjelpeapparat også enn de som mister tidlig.

 

Jeg var også litt inne på forumet for de som har mistet over 23 uker men følte meg mer hjemme her. Det burde kanskje være et eget forum for de som har mistet fra 12 - 23 uker?!

 

Ønsker deg lykke til videre! Det er så utrolig tungt å miste nurket sitt...

 

Masse klemmer fra englemamma

 

[fivel:)]

Hei..

Trist å hørre at dere mistet i uke 18,vet hvordan det føles.

Vi mistet tvillingguttene vår i uke 22,har også grav å gå til.. Vi fikk også se vår to skjønne gutter,hadde en fin minnestund på sykehuset før vi dro hjem.

Har den samme følelsen som deg når det gjelder dette forumet og det andre.

Håper det går bra med dere.

 

 

[TrippTrappTreskoen]

Ja, vi har grav. Og det er jeg glad for! Der får jeg stelle for den lille som ble revet bort fra oss før vi fikk bli kjent.

Jeg føler meg ikke helt hjemme her jeg heller, for å få si det rett ut, så synes jeg det er stor forskjell på å miste i spontanabort i uke4-10, enn å miste senere og måtte føde det lille barnet.

(ikke for å fornærme noen, jeg skjønner selvfølgelig at det er vondt å miste, og å måtte ta utskrapning/miste den lille "i do")

Jeg fikk tabletter som satte i gang fødselen (aborten som det ble kalt på sykehuset), lå med rier i 6 timer (neida, bare litt vondter i følge sykehuset), opplevde vannavgang og at jeg måtte trykke for å få ut det lille fosteret.

Jeg så den lille nesten en uke etter fødselen, dagen før begravelsen, da fikk jeg stelle i kisten, pakke den lille babyen min godt inn i det lille teppet jeg hadde begynt å strikke, legge ved bilder av mamma, pappa og storesøster, og ikke minst; sagt farvel-vi møtes igjen, til mitt elskede barn.

 

Synes det er så forferdelig at barna våre blir kalt aborter, jeg finner ikke ord!

[TrippTrappTreskoen]

Det er forferdelig at du opplevde slikt på sykehuset, at du ikke fikk svar på om du kunne begrave.

Det er ikke lenger noe grense på når man kan begrave barnet sitt, det er helt opp til foreldrene.

Til og med de som FRIVILLIG tar abort (sånn før uke 12) har egentlig lov å begrave, men det er ikke praksis å opplyse om dette på sykehuset.

 

*klem* i fra meg.

[*Vetlis*]

Hei! Jeg mistet i uke 9 på onsdag.

Men jeg mistet for 13 år siden også, å den gangen var det etter 40 uker. Jeg har en grav og gå til og flere bilder osv. Det har hjulpet meg veldig opp i gjennom.

 

Det er ganke rart, for med tiden gjør det ikke så vondt som det var. Men for hver gang man blir gravid i etter tid så blusser følelsene opp igjen. Jeg blir så deprimert og sårbar....

[jordbærsjokolade]

Jeg tror ikke man skal undervurdere noens sorg over å miste uansett når det skjer i svangerskapet.

Vet at du ikke vil fornærme noen, men jeg kjente et lite stikk da jeg leste om hvor stor forskjell du syntes det er. Jeg tror ikke jeg vil oppleve noe verre enn mine to ma, en i uke 11 og en i uke 10, jeg tenker på det hver dag og stort sett hele døgnet, jeg drømmer om det om natten og har mistet stort sett all kontakt med venninnene mine pga det (min feil, ikke deres). Klarer ikke å møte de og føler at jeg ikke passer inn sammen med de og barna deres lenger. Hele meg er blitt forandret, både psykisk og fysisk.

Vil bare si det en gang til, at jeg forstår at du ikke vil fornærme, og jeg er heller absolutt ikke det men jeg syntes det er så vondt at jeg ikke skal kunne være like lei meg som en annen som har mistet barnet sitt, bare fordi det døde litt tidligere..

 

Er livredd nå for at jeg skal virke kvass eller sur, er ikke det altså!

[*Vetlis*]

Hei!

Din egen sorg vil uansett alltid være den værste.

Jeg har opplevd begge deler, å kan si at å miste i uke 9+5 var helt jævlig!!! Men i forhold til å miste i uke 40. Så fungerer jeg ihverfall som et menneske nå.

Det kan være flere grunner til det. Jeg har blitt eldre har flere vonde og gode erfaringer bak meg osv.

Jeg trodde at det å sammenligne en MA opp mot en dødfødsel var helt på trynet! Men så feil kan man ta. Vi jenter har en egen evne til å omstille oss fra å være ikke gravid til og bli gravide... Vi venner oss fort til tanken på en liten baby. derfor blir sorgen (uansett Uke 9 eller 40) Utrolig stor!

 

Hilsen ei som synes det er trist uansett!