et dikt fra en sentimental mor

[Gjest]

Etter å ha ryddet litt, fant jeg mange små rare lapper og brev fra datteren min. Skrevet i den tiden vi ble skilt. Dette var forøvrig en ganske fredelig prosess sett fra mitt ståsted, men i etterkant har jeg jo forstått at det ikke var så enkelt for henne. Jeg var midt i utdannelse, skilsmisse, jobbing i helger.....Vi har snakket mye om alt jeg og barna mine. Men altså disse såre små brev som: jeg savner deg sånn, synes du er pen, elsker deg mamma, er du ikke glad i pappa mere....Og mange små tegninger. Jeg fikk meg liksom en midt i tryne.

Ingenting er så skjørt som et mors hjerte noen ganger tror jeg!

 

Så da skrev jeg dette:

 

 

 

Til min minste jente

 

 

Jeg sitter og roter i gamle bilder og brev

barnetegninger og kort som du skrev

Her ligger så mange rare minner

gjemt i skuffer og esker som jeg nå finner

 

Jeg leser små kort fra en liten datter

som alltid har gitt meg lykke og latter

Men noen beskjeder jeg fikk fra henne

må jeg den gangen ha klart å glemme

 

Du prøvde å si med stille små blikk

men ofte så var beskjeden du fikk:

du må ikke mase, lær deg å vente

Jeg så ikke alltid min lille jente

 

Tenk at du prøvde så ofte å si meg

at du lengtet etter være nær meg

Jeg kan bare si noen fattige ord:

Kan du tilgi din døve og blinde mor

 

Jeg gråter til Gud og ber om et under

la meg omgjøre noen av livets stunder

Kanskje fordi hun var så stille

Enda jeg så gjerne ville

 

av

 

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Nok en gang fanget du meg med diktene dine Horatio.

Du bør gjøre alvor av å samle dem og gi dem ut...Sommernattsklem:)

[mamamimmi]

Hei Horatio,

Din datter elsker deg sikkert mye. Du kan vaere naer nå, og se din lille (store) jente nå. Det under som kan skje nå er at kjaerligheten kan flytte fjell. Det kommer nye muligheter.

 

At du klarer å skrive så pent..

 

En god natt og morgendag, hilser