MANNEN MIN DRET I BRYLLUPSDAGEN...

[Anonym bruker]

VI FYLLER ET ÅR I DAG, VI GIFTET OSS 12 JULI I FJOR... JEG KJØPTE EN GAVE OG ET NYDELIG KORT TIL MANNEN MIN, OG GRATULERTE HAN PÅ SENGEN. FORHOLDET HAR VÆRT ANSTRENGT DE SISTE UKENE, PGA MINE HORMONFORANDRINGER, MEN DET VIL IKKE SI AT JEG IKKE ER GLAD I HAN.... OG VI HAR PRATET OM DET.. MEN I DAG SA HAN "HVORFOR GRATULERER MED DAGEN?", OG DA HAN ÅPNET GAVEN OG KORTET SA HAN INGENTING... HAN HAR VÆRT UFYSELIG I HELE DAG.. OG JEG ER KJEMPELEI MEG, OG TANKENE PÅ SEPARASJON KOMMER NÆRMERE.... FORTJENER JEG DETTE??

[Anonym bruker]

Heisann.

 

Må bare si at det var trist å høre at han reagerte som han gjorde, er ikke gøy når det er slik. Jeg skal ikke unskylde mannen din, men du må huske at han har på en måte mye å gå innom han også, men tanken på unge i hus, masse nye forandringer osv. Men som sagt, det er ikke gøy når slikt skjer. Får bare ønske deg lykke til, å du må huske å slappe av, veldig viktig for deg og det kommende barnet ditt.

[Chiquita Bananas]

uff da det var en skikkelig kjip og frekk måte å reagere på noe slikt.

Han burde forstå at faktisk ALLE menn går gjennom dette med gravide damer - bare spør gubben min !!!

 

Han kunne vært voksen nok til å takke og allikevel kjøpe en gave til deg - og heve seg over kranglene. Så han ikke angrer på den dagen når dere er venner igjen.

 

Og nei - du fortjener ikke en slik behandling !!

 

Fortell akkurat hva du mener og hvordan du føler det - så får det være opp til ham å tolke det og finne ut om han vil ta tak i det eller bare drite i dere pga. noe som faktisk er ingen sin feil. Du kan dessverre ikke hjelpe for at du får disse hormonforandringene....

Gi ham en sjanse til å gjør opp for seg - de fleste er småunger som furter og trenger litt tid og kanskje litt tigging.. )

Gubben min klikker nå når jeg blir hissig - begynner å bli lei av hormonene mine til tider. Og da sutrer han og truer med å ikke være med på sosiale ting eller ting som han vet jeg er avhengig av ham på, han vil at jeg skal be ham fint eller si unnskyld og da er alt ok. Jeg koser masse med ham og sier masse søte ting for å ordne opp.

Jeg har bare godt av det - er dårlig på å si unnskyld og spørre fint.

Så noe godt kommer ut av det, men når vi er venner igjen så er han enig at det blir feil å bli sint på meg for mine reaksjoner jeg ikke har kontroll over. Jeg merker det ikke selv jo...

Kanskje mannen din kanskje heller kan finne en måte å forhindre sinnet sitt når du blir hormonell - at han går bort eller stikker ut en liten tur til du har roet deg. Og at du godtar at han får lov å stikke av en liten stund til det verste fra deg er borte - også gir du ham beskjed når du er normal igjen...Av og til så er det bare en liten utblåsning fra deg også er det over......du må jo få det ut og ikke bygge det opp.

 

Lykke til !!

[Anonym bruker]

Hei Hei...

det hørres trist ut og jeg forstår deg godt, MEN du sier hormonforandringer...har du kansje kjeftet veldig mye i det siste..så kan det være årsaken til at han er "stum" og lite intresert....tror meg snakker av egne erfaringer....det er ikke lett for mannen heller....

men så vet jeg ikke hvor " bitch" du blir i graviditeten....jeg blir bitch til de grader!!!hehe...stakkar min samboer avogte.....kjefter for ingenting og blir flau av meg selv mange ganger...............

 

 

lykke til med ekteskapet.....

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, jeg synes faktisk det er deiligere når han er på jobb, og det bekymrer meg... Jeg blir sint for barnslige ting, men sånn har jeg ikke vært før og han forstår at det er svangerskapet... Men jeg synes at det er en stygg måte å oppføre seg på... Han sier at jeg ikke er kjærlig med ham lenger, at jeg bare tenker på meg og på gutten min, og den nye bebisen.Det kan være sant,men når jeg har vært elendig har jeg ikke mye til overs for gubbesutring... Har slitt hele tiden med kvalme og tretthet og jobber 100%... Og pendler til Oslo... en time. Skal begynne nå i 50%. Og gutten min trenger mamman sin, og jeg må være sterk nok til å være med ham...

Hjelp!!

[Chiquita Bananas]

Vel - for å fortelle litt om meg selv igår.

Jeg kom hjem og plutselig sprakk da jeg så rot i gangen, stua og kjøkkenet - var ikke sint på forhånd heller...

Sto og kjefta og smelte og bråkte masse da jeg satte på en oppvaskmaskin.

Så da jeg hadde stelt meg for å treffe noen BIM jenter - så syntes jeg at jeg så veldig stor og gravid ut - ville ikke ha større mage enn dem som var lengre på vei ;o) Men mammaklærne fremhevet magen min mer enn det den var...

Uansett så ble jeg sur for det og gubben syntes jeg var kjempefin, men da dro jeg av meg klærne og sto og trampa på dem og kjefta.

Så sto han i gangen og kikket på mobilen sin og jeg gikk frem og tilbake mellom to rom og lirte av meg stygge kommentarer til ham : nå er han en bavian har jeg funnet ut ;o)

Til slutt sto han bare og kikket og lo av meg...da måtte jeg også le...

Spesielt når det gikk opp for meg hvor sinnsykt dum og barnslig jeg oppførte meg fra jeg kom inn døra....

Så vi har dessverre ikke alltid kontroll over de hormonene våre....

 

Finn deres måte å løse ting på og bli enige om å ikke ta det personlig og heller snakke om det og kanskje le masse av det når det er over og dere tenker normalt )

Vi hadde masse krangler i begynnelsen for dette er nytt for oss begge to og han ville ikke forstå at det var hormoner - bare meg. Men etter at flere faktisk har advart ham og sagt hvordan det er så ble han mer tålmodig og tar litt igjen for å vise at jeg oppfører meg dumt slik at jeg kan stoppe.

Etter jeg ble gravid så avviser jeg sambo masse - dette misliker ham sterkt. Men kroppen vår er mer sensitiv og det er ubehagelig for oss.

Fortell ham hvordan kroppen fungerer under en graviditet slik at han kan få en forståelse for det.

Fortell mannen din hvordan din dag er og hvordan du føler deg - la ham få vite det du går gjennom itillegg til å faktisk ruge på et barn i magen !!

Kroppen din er konstant i arbeid for å bringe frem barnet !! Så da må han vite at du er sliten mye når du attpåtil prøver å gjøre det du pleier å gjøre - så du må heller trappe litt ned så du får mer energi til å være normal.

De første 3 månedene eide jeg ikke energi og bare lå på sofaen etter jobb og sov og var vond i rygg og gubben måtte ta seg av alt. Men nå merker han at ting er mye bedre nå når jeg har fått mer energi og er mer normal pga. det.

Ta ham med til JM og få henne til å fortelle ham hva du faktisk går gjennom og hva du skal klare - kanskje han kan forstå deg og hjelpe deg slik at du også får overskudd til å nyte svangerskapet og livet )

Snakk med JM først og fortell henne situasjonen...

[Heidi m beibi=)05.12. <3 <3]

Husk at du er gravid. Vi er litt "anderledes da".

 

Jeg gikk fra en drittsekk etter jeg hadde holdt ut i 3 år (fra og med jeg var gravid faktisk). Akkurat å gå fra ham var verdt det, for han er fortsatt den største drittsekken jeg vet av..gidder ikke å gå inn på detaljer, men jeg savner iallfall ikke en milimeter av han.

 

MEN jeg syns ufattelig synd på datteren min... Men hun har d nok best sånn uansett.... Men d er en ting som er sikkert:

 

PRØV! jeg holdt ut i 3 år, høres kansje jævlig lenge ut, men jeg syns d var verdt det for da vet jeg for meg selv at jeg virkelig gjorde det rette. Hvis du nå går fra han og angrer senere kan d være for sent... =) og det er sikkert ikke noe gøy... Når dere får barnet kan dere oppleve at forholde blusser opp litt faktisk. Jeg og eksen fikk på en måte en liten ny forelskelse da (men den gikk jo tydeligvis over;-)) men for andre kan d jo faktisk være redningen??

 

Ellers så kan d jo faktisk ende stikk motsatt også...

 

Men jeg håper du kan prøve..

 

Ang bryllupsgave: typisk menn å glemme!!!! men han kunne takket deg på en mer verdig måte og sagt unnskyld og vært ydmyk fordi at han glemte.. og det kan du fortelle ham syns jeg. Åpen dialog er alltid best.