Max forvirret...

[Gjest]

I det siste har jeg begynt å tvile på den lille jeg har i magen...

Om det kanskje er best å bare ta en abort!

En av grunnene er at jeg er usikker på om jeg og barnefaren kommer til å holde sammen...Holdt på å gjorde det slutt i går...Etter to år.. Men bestemte oss at vi skulle ta det når han kom hjem på pern...Vil ikke ha en unge som vokser opp uten en far!

Har jo hele livet framom meg enda... Er jo bare 18 år, og kan jo bli gravid i mange år framover enda..

MEN, så hater jeg abort. Blir kvalm bare jeg tenker på det..Men, må vel ikke tenke på mitt eget beste...

Er så forvirret!!

Men, jeg håper jo at jeg og typen skal fikse dette, å beholde barnet..For innerst inne vil jeg jo ha den...

Å jeg veit at, blir det slutt seinere i svangerskapet el når ungen er liten, kommer ahn til å stille opp uansett. Han er for snill til noe annet!

Hva synes dere??

Klarer ikke å bestemme meg...

[Anonym bruker]

Hei

 

Bare lurer på en ting, kan det være at det har gått litt dårlig med dere nettopp pga av graviditeten, evnt hormonene dine? Har selv en type som jeg har det veldig fint med, er super fornøyd egentlig. Likevel har det vært slutt hvert fall tre ganger etter at jeg ble gravid. Og det varer gjerne noen dager, før jeg innser at dette er for dumt, det er jo nettopp han jeg vil ha. Synes selv jeg kan være litt smårar (ser det kun i etterkant da), har gjort det slutt selv om jeg visste at jeg ikke ville gjøre det egentlig, var bare så forbannet på han. Er nok ikke like lett for en vordene far heller, er jo litt av en omveltning i hans liv også.

 

Har dessverre ikke så mange råd å komme med. Har i grunn alltid vært mot abort. Men hadde jeg kommet i en vanskelig situasjon selv, så hadde jeg nok helt sikkert vurdert det.

 

Samtidig er det vel heller sånn at man kan angre på en abort, men ingen angrer vel når først barnet er der?!! Har hørt det fra alene-mammaer, at de etter fødslene ikke har angret noen gang. Men kan jo tenke at det er vanskelig underveis da, visst man ikke er sammen med faren.

 

Ønsker dere hvert fall lykke til, håper dere finner ut av det og at det ordner seg for dere.

 

Klem

[Anonym bruker]

hei! jeg syns du skal beholde det selv om det kanskje blir slutt mellom dere!å ta seg av et barn alene er ikke noe slitsomt når man får rutiner og slikt.men det er klart om du får en baby som sover lite om natta,kan det bli litt tungt i starten.men jo større barnet blir,jo bedre rutiner blir det.og du får masse støtte økonomisk.og jeg tror at siden det er første gang du er gravid(?)så blir du å angre på om du tar abort,for da har du plutselig ingenting hvis du skjønner hva jeg mener.ønsker deg lykke til uansett valg!

[Gjest]

Ja..tror det er hormonene som har overtatt kroppen min... Hehe...er så opp og ned for tia

 

Men, har bestemt meg nå da, tar ikke abort! Hadde egentlig aldri tenkt det heller..skreiv mld da jeg ikke var helt meg selv..hehe...

[Anonym bruker]

Hei!

Det er bra du skal beholde barnet. Hvis ikke tror jeg du hadde angra..

Jeg var gravid da jeg var 16år.. Barnefaren og jeg krangla ofte.. Og var redd for akkuratt det samme som du er nå. Ville ikke at barnetskulle vokse opp uten en far, selvom jeg visste han hadde stilt opp. Jeg valgte og ta abort, ingen støtta meg i og beholde det. Og jeg hadde jo go tid til og få barn senere. Jeg angrer veldig nå..

 

Nå er jeg 18år og har ny kjæreste, vi er forlova og ønsker barn veldig!

Men etter aborten har jeg fått problemer med det. Har hatt to spontanaborter nå...

 

Ønsker dere lykke til!!

[Anonym bruker]

Hei. Det var så godt å lese at andre og blir rare pga. hormoner. jeg driver også på å gjøre det slutt med kjæresten min, drar i fullt sinne og angrer etterpå. Kjæresten min er helt fortvilet når jeg sier at jeg ikke vil ha "den der ungen" ( Mener det altså ikke) , men jeg er helt fortvilet innimellom. Hvis dette går bra skal jeg ikke gjennom flere svangerskap, jeg tror ikke kroppen min er laget for det. alt i alt gleder jeg meg til barnet mitt kommer, men veien dit er altså ganske tung.