Litt opp og ned med humøret...

[Anonym bruker]

Sitter her med noen tanker, og skriver her for å høre om det er andre her med noen av de samme tankene..

 

Jeg er gravid i 10. uke, og graviditeten var planlagt. Men jeg er bekymret: er jeg klar for dette? ønsker jeg å bli bundet for resten av livet? vil jeg "takle" å sitte inne hver kveld? burde jeg reist og opplevd mer før jeg fikk barn? burde jeg bodd litt mer i storby før jeg slo meg ned på "landet"? er jeg for ung for dette livet?

 

Jeg er 24 år, mend god utdannelse og god jobb.Har slått meg ned på landet(er fra by selv), med en kjempeflott samboer, og ønsket virkelig å få barn. Jeg har nok lett for å bekymre meg, men nå går følelsene mine for denne graviditeten opp og ned som en jo-jo. Flere som har det slik?

[Gjest]

Der er nå livet begynner!! Har ikke barn selv, men har noen venninner som har det. De sier hvertfall at det er det beste som har hendt dem, selv om det ikke har vært planlagt. Ene venninna mi fikk sin første da hun var 17, og venter nr 2 nå (hun er nå 20 år). Hun er ute på byen ganske ofte. Hun og samboeren tar annen hver helg. Så at det er slutt på fest fest og moro er bare tull.

Skjønner godt at du er bekymret. Du er jo bundet for resten av livet.

Tror du kommer til å klare deg kjempe fint jeg.

Lykke til..

[Anonym bruker]

jeg skjønner godt bekymringen,men uansett,om man har folk rundt dere som støtter dere hele tiden kommer det nok til å bli fantastisk.

 

Jeg har venta med utdannelsen,og liker ikke jobben,men er 3 mnd på vei. Regner ikke livet som slutt selv om man får barn. Om man kan jobbe når man har barn kan man jo få til mye annet også

[Hoppetussa 25 og Ylva.]

har det litt sånn selv,er i uke 8 nå og hormonene har begynt å gjøre sitt merker jeg. jeg er også 24 og graviditeten var planlagt og ønsket. jeg og samboeren skal begynne å bygge hus nå og alt ser lyst ut..

men enkelte dager så føles alt så blææ liksom. klarer ikke glede meg over noe,og tenker i alle dager hvordan jeg skal klare alt dette nye som skjer. hele livet blir snudd opp ned,og fra og bare ta vare på meg selv får jeg nå en baby! og det er ikke det at jeg ikke har vært klar eller noe slikt,for det har jeg følt at jeg har vært og er fortsatt. blir bare så mye rare tanker og bekymringer om dagen.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar:) Godt å høre at jeg ikke er alene med disse tankene. Det går opp og ned med meg som sagt, i dag kjøpte jeg den første lille sparkebuksa:) Jeg tror nok bekymringene mine vil bli litt mindre når vi begynner å fortelle folk om graviditeten. Samboeren min ønsker å vente til uke 12, for han liker at vi har det litt for oss selv nå i begynnelsen. Jeg er usikker på hvor gunstig det er for meg, for jeg merker at jeg har veldig lyst å prate med noen, spesielt venninnene mine som har barn. Derfor er det utrulig deilig å få ut litt her, og at jeg får gode svar tilbake. Igjen takk!

 

 

 

[Hoppetussa 25 og Ylva.]

jeg er som sagt "bare" 8 uker på vei,men har allerede sagt det til venninner og foreldre. dette har hjulpet meg fordi da kan jeg snakke med de når det er noe jeg bekymrer meg over og tenker på. er alltid godt å få luftet hodet litt:) også er det veldig greit at de vet hvorfor jeg til tider kan være litt mutt og nedfor og ikke helt i humør:)

[Anonym bruker]

Så godt å høre at flere har det sånn.. her var det nok ikke planlagt, og jeg var helt sjokkert i begynnelsen. men nå går det litt bedre tror jeg.. men er opp og ned da! men får dårlig samvittighet jeg! her går jeg å tenker at jeg kanskje egentlig ikke vil ha den lille alikevel? huff.. hjelper ikke akkurat at man er kvalm hele tida..