Sitter her og er kjempetrist....sutreinnlegg ....

[Gjest]

Noen av dere vet vel at jeg ikke fikk ivf sist pga alvorlig grad av celleforandringer.. Nå har jeg blitt konisert 3 ganger og har nesten ikke livmorhals igjen.. Nå har nye prøver vist at jeg må nok ta en ny biopsi pga forandringer.. Og det jeg frykter nå, er at disse prøvene skal vise samme grad og at jeg må ha en ny konisering...

Jeg orker snart ikke mer av dette.. jeg får ikke ivf hvis det er sånt.. mannen vil ikke adoptere.. og jeg ønsker meg baby..

Jeg har så liten livmorhals at jeg må sette på cerclage for å holde på babyen.. og hvis de fjerner mer nå, så er det vel liten sjans for at jeg noen gang kan bære fram et barn..

 

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre.. føler at jeg må ha gjort noe forferdelig grusomt her i livet som fortjener å ha det slik....

 

Og jeg synes virkelig synd på mannen min som må oppleve dette med meg.. Jeg kan sannsynligvis ikke gi han det han ønsker seg.. og jeg begynner å tenke tanker som "det er bedre å gjøre det slutt og la han få sjansen til å få barn med noen andre.. slik at han i det minste kan få oppleve å bli pappa igjen,,"

Men så tenker jeg på hvor glad jeg er i han.. og hvor godt vi har det sammen,, vi har ett barn og jeg tror jeg må begynne å akseptere at det er det jeg får.. Jeg er så velsignet som har fått et barn, men savnet av et barn til er så stort at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å takle det.....

 

Føler at jeg er utakknemlig, og kravstor...

Er jeg det?

 

[HMS *endelig mamma*]

Kjære deg!

 

Jeg synes ikke du er hverken utakknemlig eller kravstor. Når ønsket om barn er så stort kan ikke alle verdens "fornuftige" argumenter gjøre noen verdens ting med det.

 

Vi har jo med jevne mellomrom hatt den diskusjonen rundt omkring på ulike fora her, om det å ønske seg barn når man ikke har noen barn kontra det å ønske seg nr. 2, 3, 4, eller 7 for den saks skyld. Tror ønsket om barn er en så grunnleggende drivkraft i oss at det å si at man "må ta til takke med" det/de man har er helt umulig, kanskje til og med en grusom ting å si.

 

Men for at du ikke skal gå helt under psykisk sett, må du kanskje fokusere enda mer på det positive i at du har ett barn og en mann du har det godt med.

 

Jeg ønsker deg i alle fall all mulig lykke til videre. Håper du slipper med flere inngrep og at din drøm om en mirakelbaby går i oppfyllelse!

 

Mange klemmer fra

[Gjest]

Takk for svar Hms.

Jeg kjenner bare hvor trist jeg er når det gjelder dette..

Jeg er kjempeglad i jenta mi, og jeg er så heldig som fikk henne!

Prøver å fokusere på henne og at kanskje hun forblir enebarn.

En del drømmer blir nok knust, men det er vel noe jeg lærer meg å leve med..

 

 

[Gjest]

Kjære deg!

 

Vår situasjon er ikke så ulik. Jeg har også et barn fra før, en datter født i 99. Nå er jeg gift med verdens beste mann, som ikke er biologisk far.

Jeg vet at hans høyeste ønske, er å oppleve svangerskap og fødsel,

og babytid. Jeg har helt tette eggledere, og vi må ha IVF hjelp..

Nå har jeg 2 mislykkede ivf bak meg, og ett avbrutt fryseforsøk.

Jeg har også slitt mye med tanken om at det er bedre å gå fra han, og la han starte på nytt.

Men kjære deg, det er bare tull og tenke slik! Han elsker deg jo!

Det er klart at han vil heller ha deg, enn et barn til.

Jeg skjønner frustrasjonen din, for den lever jeg daglig i selv.

Men jeg velger å tro at det er ikke over enda, mye kan skje! :-)

 

Jeg skal krysse fingrene for deg, i allefall!

 

Masse klemmer

[snøfilla - mamma til 2]

Uff da Bula - leit å høre at du kanskje har celleforandringer. Igjen. Håper du ikke må konisere, men at prøvene viser seg å være bra og at det blir IVF i løpet av høsten - som planlagt.

 

Og hvis det offentlige setter seg på bakbeina, kan det være at dere får hjelp ved en privat klinikk. Det skader jo ikke å undersøke sånn at du evnt. har en plan B:-)

 

Klem

[snøfilla - mamma til 2]

...og en ting til: Du er ikke kravstor!

 

Men jeg vet at om vi noen gang kommer så langt som til å få en baby så kommer jeg ikke til å fortvile så mye om dette er det eneste barnet vi får.

 

Men det er sikkert fordi vi sliter sånn med å få nr. 1 - da virker nr. 2 heeeelt uoppnålig...

 

:-)

[Gjest]

Takk jenter for støtten.

Idet siste så har jeg møtt liten forståelse hos han vdr min sorg over at jeg mest sannsynlig ikke kan bli mamma.. Adopsjon er jo helt utelukket, da han mener at han aldri klarer å binde seg til en unge som ikke er hans,,,

Og det fikk meg så sinna! Her maser han om barn hver mnd, hver gang mensen kommer så er han skuffet.. Selv om han vet at vi må ha hjelp for å klare å bli gravid...

Og så kom denne nyheten med celleforandringene igjen..

Jeg har tidligere hatt alvorlig grad de gangene jeg har måttet konisere.. og han vet at sjansene for å bli gravid blir mindre og mindre.. Jeg føler at han legger all skyld over på meg for dette, selv om jeg ikke kan noe for det. Sikkert en eller annen form for forsvarsmekanisme som desverre slår mot meg og driver meg bort ..

Grugleder meg til ferien vår, hvis den blir noe av.. Jeg og snuppa drar uansett...

Han har fått det for seg at stillheten skal råde i heimen.. og derfor sier han svært lite.. Bra han er på jobb.. ellers tror jeg at jeg hadde blitt sinna!!!

[finetine]

 

Det her var vondt å lese, ikke rart at du er lei deg! Du er absolutt ikke sutrete, utakknemlig eller kravstor. Ønsket om et barn er jo der uansett

hvor mange man eventuelt har fra før.

Ingen fortjener å oppleve det dere går igjennom nå, det er klart du ikke har gjort noe som skulle tilsi at du fortjener dette. Tenk på alle de foreldrene som blir foreldre og ikke skulle ha blitt det, da tenker jeg på de som mishandler barna sine, begår overgrep osv.

Mannen din synes sikkert like synd på deg og er glad i deg, han har tatt valget om å bli ved din side. Kjærligheten til dere er selvsagt større enn ønsket om et nytt barn:).

Mannen min sier også at adopsjon ikke er noe for han, men det kan jo hende at de i prosessen endrer seg. Jobber daglig med barn og ser hvor utrolig glad de som har adoptert er i barna sine, tror at det nesten blir det samme som å få et eget.

 

Lykke til videre i prosessen, det skal nok løse seg tilslutt!

 

Stor klem

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

UFF, kjære jenta mi da... du skal nå oppleve mye også da!!!

Forstår din frustrasjon såå godt.. snakker heller med deg på msn..

 

Vil bare gi deg en kjempe stor kleeeeeeeeeeeeeeem... glad i deg

[Gjest]

Har endelig fått snakket ut med mannen om dette. Han inviterte meg ut på lunsj sammen med han i lunsjen hans,

Vi bestemte oss for å ta en prat når han kom hjem og det gjorde vi. Han visste rett og slett ikke hvor mye dette gikk inn på meg.. sa han. Og lovte at vi skulle ta en dag om gangen fremover, han skulle ikke mase og jeg skulle få "fri" fra dette babystesset. Får se når biopsien er tatt,venter på time til det. så tar det 6 uker å få svaret.

Adopsjon var han villig til å tenke mer på, så jeg skal bruke dagen til å finne en del info om adopsjon og kontakte noen byråer.

Rom er ikke bygd på en dag, men nå har vi ihvertfall begynt på muren....

Tak for all støtten, jenter!