Blødninger og prematur fødsel

[Tr@mpe]

Har hatt blødninger fra 11 uke. Hadde tre styrblødninger, en i uke 11, en i uke 17 og en i uke 19, mellom dem blødde jeg som en mens. I uke 22 fikk jeg blodoverføring, blødde fremdeles som ved mensen. Ingen trodde at babyen ville overleve. I uke 17 sa legen at det beste var gjerne å sette i gang fødselen og få det oversått. I 19 uke ba de meg vurdere om jeg ville at babyen skulle begraves.

 

Men den lille jenten i magen min klorer seg fast og i dag er vi 25+4. Kom hjem fra sykehuset i dag, etter en ny blødning og masse kynnere.

Legene er mye mer optimistiske nå, men det er ventet at hun vil komme en del før tiden. Nå håper vi å gå til uke 28, men hun er en stor jente. I dag ble hun målt til ca 1000g, og det er jo veldig bra.

 

 

Hvor gode sjanser har de så tidlig?

Håper noen kan dele erfaringer med meg, lurer på alt mulig...

[Gjest]

Hei på deg! Så flott at jenta di klorer seg fast :-) 1000g er jo en flott vekt til å være i uke 26.

Jeg har en jente som er født 27+6, hun var 1270g og 37cm når hun ble født. Hun trengte pustehjelp i starten og måtte ligge i kuvøse i tre uker. Alt har gått veldig bra med henne, men måtte være på sjukehuset en god stund slik at hun skulle vokse seg "stor" (2kg) og lære å spise selv. Om jenta di blir født nå, vil jeg tro hun har veldig stor tjans for å overleve,trenger nok litt starthjelp og god tolmodighet. At hun er jente er et stort pluss. Krysser fingrene for at hun får være der noen uker til. Lykke til(huff ble litt kort dette, men lillemor skriker)

[Tr@mpe]

Takk for svar. Er her heldigvis enda, med den store magen min. Har hatt enda et opphold på sykehuset med blødninger, men det går fremdeles bra. Har fått lungemodningssprøyte for å gjøre klart, i tilfelle. Tar det helt med ro og håper å komme over 28 uker.

 

Var det ventet at jenta di ville bli født før tiden?

Hvordan var tiden på sykehuset?

[Gjest]

Hei igjen, Nei hun kom som et skudd en lørdagskveld :-) Kom oss akuratt på sjukehuset, jeg hadde full åpning, men hun lå i seteleiet så hun ble tatt med keisersnitt. Så ble hun og pappan flydd i seaking til SUS. De første dagen var skremmende, jeg ante jo ingenting om slike små, legene sa hun hadde veldig stor tjangs for å overleve(97%) men det var vanskelig å tro når du så på den fuglungen:-) Tror aldri det var noe kritisk.

Jenta vår var sterk, vi fikk ta henne ut å holde henne flere timer om dagen. Den 10.dagen fikk vi reise hjem til lokalsjukehuset, det var deiligt. Pleierne der var bare fantastiske!

Var der i to månder, det hørest kansje lenge ut, men jeg følte meg bare som verdens heldigste som hadde snuppa vår, og hva er vel et par månder av et helt liv.

Jeg var lei bare 1 gang i løpet av den tiden :-) Jeg bodde på sjukehuset, men i helgene bodde mannen min der, slik at jeg kunne være hjemme med de andre barna mine.

Jeg brukte tiden på sjukehuset til å kose og delta i stellet av lillemor, leste en masse bøker og gikk å kikka i byn(bodde der fordi det er 1 time vekke fra hjemmet vårt)

Det var en stor dag når vi fikk henne hjem, da var hun 35+4 dager :-)

Nå er hun snart 6mnd og stor jente på 7kg.

 

Det gleder meg at jenta di forsatt er i magen din :-) Vær glad for hver dag hun er der, noe du sikkert er. Om hun blir født nå er jeg veldig sikker på at det går bra med henne. Ønsker dere lykke til :-)

Men husk det jeg sa: det er bare noen månder av et helt liv

 

Klem fra

 

[Tr@mpe]

Takk for svar igjen, det er så godt å høre om de fine historiene. Alt er bra her hos oss, foreløpig. Tar det helt med ro og håper at hun blir der inne, i allefall til vi er over 28 uker. Nå er vi 26+5. Håper egentlig at vi skal klare å dra henne til september, men har fått høre at det er veldig håpefult.

 

Så flott at alt gikk fint med jenta di, og 7 kg er jo bra for en på 6 mnd. Har en datter på 13 mnd, som er rett over 7 kg, men hun har alltid vert liten.

 

Hvor mange barn har du?

Hvordan opplevde de det hele?

Er litt nervøs for hvordan mine barn vil ta det. Sønnen min har fått litt reaksjoner etter at jeg har vert så mye inn og ut av sykehuset. Han er snart 3 år, og har blitt veldig beskyttende og hjelpsom av alt dette. Han fikk hysterisk anfall da ambulansen kom for å hente meg en gang, men synes blodoverføringer er ganske så kult. De eldste jentene mine er 6 og 7 år, og det virker ikke som om de blir så påvirket av det. Og den yngste legger knapt nok merke til det. Men er litt nervøs for hvordan det blir hvis sykehusoppholdene blir lange. Vil jo at det skal påvirke dem minst mulig.

 

 

[Gjest]

Hei igjen :-)

 

Jeg har to jenter til.

Hun på 8år virket ganske så uberørt av det hele:-) Hun forsto jo at jeg måtte være der, hun var mye på besøk og overnattet gjerne:-) Jeg fortalte mye om lille babyen og at hun måtte vokse seg stor, hun var så kry for lillesøster og forsto at om ikke lenge kunne vi være en "familie" igjen. Må legge til at hun ikke er mammadalt :-)

 

Den minste jenta var da 15mnd og forsto vel ikke så mye, hver gang hun kom på besøk ropte hun på "dokka" alså babyen. På nyfødt er dem livredd for RS-virus, så hun fikk nesten aldri komme inn i det aller heldigste, men hun var jo med meg der jeg bodde og i oppholdsrommet. Av og til trillet jeg tur med henne i byn, mens pappan var hos babyen.

 

Vi bor 1times kjøring i fra sjukehuset, så jeg bodde der.

 

Som sagt så var jeg hjemme i helgene, med god hjelp fra svigermor. Tok KS og det blir jo en del løft med en på 15mnd.

Pappan var da hos babyen. Han storkoste seg han :-) Jeg pumpet meg da hjemme og frøs melka ned. Pumpe får man låne gratis så lenge man er på sjukehuset.

Man har også rett på pleiepenger og permisjonen starter ikke før man kommer hjem.

Når man har et barn på sjukehus har en av foreldrene rett til å være der med det :-)Vi fikk også gratis parkering.

Var forresten en jente som ble født i uke 26+5 når jeg var der, gikk bra med henne.

 

Kan jeg spør hvor du skal være på sjukehuset?

 

 

 

 

[Tr@mpe]

Vet ikke hvor jeg skal være på sykehuset. De er ikke noe flinke til å gi informasjon, så jeg vet ingenting. Alt de sa til meg var at: pga alle blødningene og de kraftige kynnerene, så er det ventet at fødselen kunne starte når som helst. Dessuten kan blødningene føre til at de må ta henne ut. Da jeg hadde den siste styrtblødningen, uke 25, ble det vurdert om det var nødvendig. Heldigvis stoppet det av seg selv.

 

Men det kan også hende at alt roer seg, og at jeg da kan klare å dra det lengre. Dette mente legene var veldig usannsynlig, og derfor fikk jeg lungemodningssprøytene. Men de ville ikke gi noe mer informasjon, for å ikke "ta motet fra meg". Det er den "politikken" de bruker på alle.

 

Jeg hører til Haukeland sykehus, og har hørt at de skal vere veldig flinke med premature. Jeg hadde likevell likt å vite litt mer om rutiner og slikt, før jeg kanskje blir kastet ut i det. Vi bor 30-45 minutter fra sykehuset, lurer på hvordan vi skal ordne oss.....

 

Vi finner vel ut av det vi også )

Tidligere har jeg vert så redd for at babyen ikke skal overleve, at jeg har utsatt alt. Nå er jeg mye mer optimistisk og har så smått begynt å gjøre klart til hun skal komme. Se over babytøyet og slikt, finne ut hva vi trenger. Og da jeg først tørde å sette i gang, etter at mannen min hadde mast en stund, så føltes det veldig bra.

 

Så tusen takk for oppmuntrende ord, det har hjulpet masse!!

[Gjest]

Da vil jeg tro at dere skal være på Haukeland om dere får et prematurt barn, dem er utrolig flinke der!

Nei, dem er sparsomme med informasjonen. Vi var i Stavanger i 10 dager, jeg gikk nesten rund i en uke å trodde at babyen kunne dø når tid som helst, helt til jeg leste i en bok at barn som er født i uke 28 av svangerskapet har 96-97%tjans for å overleve... Ingen som sa noen ting til meg. Når vi kom til lokalsjukehuset, var heldigvis folkene der mer mennesklige, legen spurte hele tiden om det var noe vi lurte på, engstet oss for, jeg sa jeg var redd for at hun skulle dø, og han svarte "hvorfor skulle hun det?"

Hehe, var jo beroligende å høre :-)

Synes du skal begynne å kose deg med å vaske noen klær, låne noen bøker om premature på biblioteket. Ps mange er proppet med info om alt som kan gå galt. Jeg leste en som heter "de små kjempene" den var bra.

Min teori er at man ikke skal bekymre seg for ting som ikke har skjedd, men tar det om/vist det kommer.

Men noen ting er jo greie å vite da.

Dem blir jo stukket en del disse små, tar masse prøver og dem må ha venefloner og måleinstrumeneter. Alt dette kan virke veldig skremmende, men om man er litt berett, som du skal være :-) Tror jeg man stiller sterkere. At du har barn fra før tror jeg er et stort pluss, da vet du hvor ufattelig glad du blir i et lite menneske.

Maler det sikkert rosenrødt her jeg nå, sikkert noen som har hatt flere komplikasjoner enn det vi har hatt, men poenget mitt er at jeg tror dette kommer til å gå bra. Dukker det opp noe på veier, får dere takle det der å da.

Min jente har en åpen ductus og har hatt en to små hjerneblødninger.

Ingen som kan svare på om det har satt sine spor, men vi tar henne uansett som hun er :-) Hun er ikke hjerneskadet alså, det er mer snakk om at hun kan få lære og skrivevansker(kansje) Men det har jo ingen andre garanti for å ikke få heller.

Synes du skal lese litt jeg, men som sagt så må du ikke la deg skremme av disse bøkene, noen er jo av gammel dato og utviklingen har jo vært enorm de siste årene..

 

Huff dette ble et rotete innlegg....

 

Klem fra

[Tr@mpe]

Det er ganske utrolig hvor vanskelige enkelte leger kan være, men heldigvis ikke alle.

Har vert gjennom en del prøver med de to yngste barna mine, antagelivis ingenting mot det som kan komme. Sønnen min er født i uke 36, og dermed prematur. Selv om han var 3120g og 50 cm, og spiste som en helt, så ble han (med rette) behandlet som prematur. Med målinger av blodsukker og mat hver 3 time. Heldigvis var alt som det skulle og vi kom hjem etter 3 dager på sykehuset.

Den yngste datteren min, er født 3 uker før termin, ikke prematur, men var bare 2755g og hun måtte også gjennom blodsukkermålinger og slikt. Tror jeg skal takle det selv om det er mye mer av det, vet jo at det er til barnets beste. Men godt å være forberedt på det, var ikke det da sønnen min ble født.

 

Du sa at din jente har en åpen ductus...

Hva er det?

Hjerneblødninger høres veldig skummelt ut, var det det?

Er veldig spent på hvordan dette vil gå, men er mye mer optimistisk nå og kan glede meg over den lille i magen.

 

Klem fra

[Gjest]

Svarer litt kjapt siden jeg er på vei i seng :-)

 

En åpen ductus er enkelt fortalt en blodåre til hjertet som ikke har lukket seg etter barnet er født. Den åren er åpen i mors liv(har noe med blodeskretsløp rundt om kring i kroppen å gjøre) og skal lukke seg rett etter barnet er født. Det har den alså ikke gjort her. Det er ganske så vanlig blandt premature og er ikke farlig. Dem kan prøve å lukke den med medisiner eller operere. Slik jeg har forstått det, et enkelt ingrep.

 

Det er ikke så skumelt med hjerneblødning på babyer som på voksne. Det finst forskjellige grader, min jente har heldigvis ikke av de største. Vet egentlig ikke så mye om det selv, fikk beskjed om at det var mer som et skrubbsår på hjernen og at det mest sansynlig gikk bra. Legen sa at han ikke kunne se noen tegn på hjerneskade.

Så det blir spennende å se på storkontrollen i august, da det blir tatt ul av både hjerte og hode.

 

Bekymrer meg ikke så veldig, ser jo at hun trivs og har det godt og utvikler seg. Hun er 6mnd, men ligger vel på 3mnd i utviklig (som er normalt når man er født 12 uker fortidlig)

 

ÅÅå, hun er så deilig, kikker på meg å prater med meg :-)

[Tr@mpe]

Takk for svar igjen, det er så mye jeg ikke vet og mye jeg lurer på...

Du har vert en reddend engel, som har giddet å svare på alt.

 

Så flott at alt går bra med jenta di. At hun trives, har det bra og utvikler seg er jo det viktigste. Lærevansker er noe alle barn kan få, ikke bare premature. Jeg har lese og skrivevansker, og jeg er født 3 uker over terminen.

 

Klem fra

[Gjest econia]

Når dere hører til haukeland, kommer du/dere til først å bo enten på barsel avdelingen om dere har hatt ks, eventuellt obsposten, blir det vanlig fødsel kan det være dere år bo på barsel loftet på hotellet.

 

Blir det ks og dere er på barsel, anbefaler jeg deg å stå på for å få ambulanse bort å se barnet ditt så raskt som mulig. Min erfaring med barsel avdelingen på Haukeland var så dårlig at jeg får tårer i øynene bare ved å tenke på det.

 

Så snart jeg var i stand til det reiste vi på barneklinikken og sov der. Så gikk jeg tilbake på KK for å sjekke såret, når jeg følte det var nødvendig. Vi fikk et enkelt rom i 6 etg, det er litt som en fegsels celle, men det spiller ikke noe rolle, han fikk madrasse på gulvet, men vi fant det var bedre å dele en enkelt seng.

 

Foreldre rommene på barneklinikken er i Huset i Hagen, som er noen brakker, men det er trapper og du kan ikke bo der etter ks. Du har rett på rom på sykehuset, så lenge barnet ditt er innlagt. Du har også rett på gratis parkering og en av dere kan spise på avdelingene.

 

Det praktiske kommer du raskt inni. I begynnelsen anbefaler jeg deg å være så mye sammen med jenta di som du overhode får til. Stå på for å få ambulanse, kom deg på bena, på på do å tisse litt, få i deg litt mat, insister på å få anbulanse samme når på døgnet. Med meg var de så vanskelige at det nesten ble 24 timer før jeg fikk sett babyen min, snufs snufs. Men stå på krava og si du skal ha ambulanse så snart som ambulansene kan. Be også om å få ringe til barneklinikken fra oppvåkningen om du er der.

 

Prøv gså å ha en plan for dette med amming, for på barsel er det ingen som hjelper de i gang. Dette med at sykepleiere kommer inn å får i gang produksjonen med pumping, når du ikke kan ligge barnet til, fordi det er på barneklinikken, fungerer ikke riktig slik på KK i Bergen.

Det tok 3 dager før jeg fikk begynne med pumping, eller det vil si, jeg pumpet 2 ganger de 3 dagene jeg var på barselavdelingen. Det var alltid et eller annet hver gang jeg spurte etter en pumpe.

 

Vi var ikke forberedt på dette, gutten klarte ikke å suge skikkelig heller, så produksjonen forsvant temmelig raskt.

Kanskje dette er noe mannen din kan hjelpe til med, for det er ikke greit for deg å skulle tenke på alt mulig selv. Du har nok å tenke på deg og babyen.

 

Tror de har som utgangspunkt at en skal føde for nesten alle, men at de fleste ender opp med ks når det er tidlig. Dette vet jeg ikke, men tror etter jeg har snakket med folk. Igangsetting tar jo litt tid, og de liker jo å vente så lenge de kan for at babyene skal være store og modne når de blir født, og da går jo ks fortest om det blir hast.

 

Det var litt praktisk informasjon om å ha barn på nyfødt i Bergen, sikkert for langt og alt for personlig, men pytt sann :-)

 

Lykke til med jenta di, rent sånn medisinsk er det visst veldig veldig flinke i Bergen både på KK og på Neo, så dere er i de beste hender. Håper hun får være inne i deg lenge enda.

[Tr@mpe]

Tusen takk for svaret, dette var supert. Når man lurer på alt, er ingenting for langt eller for personlig.

 

Når ble gutten din født og hvor stor var han?

 

I dag er vi 27+3, og alt er rolig og fint. Så jeg er optimistisk og tror jeg skal klare å holde henne der inne en god stund enda. Det blir ikke førse gangen legene tar feil...