Bekymret for fremtiden.

[Anonym bruker]

Jeg er i en litt fortvilet situasjon.

Det er svært ekkelt, men jeg og min samboer har store problemer, hatt det lenge og jeg er ca 7,5 uke på vei. Vi hadde en storkrangel i helgen, og det ble da slutt, men vi ble sammen igjen.

 

Det jeg bekymrer meg for, er at dette skal skje flere ganger, så som flere ganger tidligere. Og OM det skjer igjen, så må jeg flytte tilbake til min far.

 

Samboeren min sier, i sinne under kranglene, at han vil skrive en kontrakt der han vil fraskrive seg foreldreretten og levere politiet så det blir stemplet.. -og om det da ikke går gjennom vil han søke om hele foreldreretten.. Jeg er livredd for å miste bøllefrøet, hvis ting skal gå så galt. Jeg elsker min samboer av hele mitt hjerte, men jeg vet at hvis dette fortsetter, vil det ikke gå i lengden, hverken for oss eller Bøllefrøet.

 

Jeg er imot abort, og jeg skal ha dette, dette er noe jeg har ønsket meg i mange år alt... Noen tips om hva jeg burde gjøre? Mange sier jeg burde gå, men det er ikke så lett!

[Anonym bruker]

Hei du.. jeg står vel litt i samme situasjon jeg å. Men har fått beskjed om å ta abort da og jeg er i uke 8. Har ikke lyst selvfølgelig, men vet jeg ikke kommer til å klare å ha barnet alene da vi har ei datter fra før på snart 5 år og sliter litt med psyken for tiden. Har tenkt frem og tilbake..hvis jeg tar abort flytter jeg min kos... Klare ikke tanken på å bo sammen med en som har tvunget meg til å ta bort spiren vår...

 

Har vel gitt opp jeg da... Men har funne ut at det hjelper ikke å reparere forhold hvis det har vært slutt en gang... Sånn er det med oss i hvertfall..

[Anonym bruker]

Men vær så snill (du siste anonym) å tenk deg nøye, nøye gjennom før du evnt tar abort, når du tydeligvis ikke selv vil! Du må aldri la deg tvinge til å ta abort. Tenk nøye gjennom det, er det helt sikkert det ikke vil gå? Vanligvis har jo kommunen avlastningsordninger for alenemødre, f.eks.

Vær i alle fall sikker på at du ikke vil angre, og at det er det rette valget du tar...

 

Lykke til til begge to..

[Anonym bruker]

Du anonym som blir tvunget til å ta abort!

 

Er du sikker på at du ikke klarer å ta deg av barnet alene? Som hun over sier så får du mye støtte fra kommunen, og når ingenting er så vanskelig at man må gi opp(har hatt ett tøfft liv selv, og funnet ut at man aldri må gi opp seg selv)! Har ei venninne som ble gravid med en hun ikke var glad i, hun slet veldig selv, og da mener jeg VELDIG! Hun hadde tvangstanker, angst og var skikkelig deprimert, og trodde aldri at hun kom til å klare å føre ett barn til verden, men hun tok aldri abort, og den dag idag er hun alenemor, en kjempeflink mor som selvfølgelig har noen problemer enda, men er såpass frisk at hun klarer å gi kjærlighet! Alt forandres når barnet kommer etter timevis med rier, når du får knøttet i armene dine for første gang, først da tenker du klart! Tenk deg om før du gjør noe du angrer på, og aldri skyld på samboeren din at du tok abort, det er din avgjørelse, det er du som har valget. Du er ikke avhengig av en andre part i dette, han velger selv om han vil ha delt foreldreomsorg eller ikke. Men om du velger å ta abort, ikke legg skylda på ham, du er med på det selv. Vet det er hardt å høre, men bare min mening. Man er to om ett valg, og etter det jeg har sett både med meg selv og venninnen min, så kan ett menneske klare mer enn det man tror! Bare ha tro på seg selv, og lytt til andre med erfaring

[Anonym bruker]

Har vært slutt mellom meg og min samboer flere ganger også, og nå begynner press fra familien om at jeg bør gå fra han.. I tillegg er det noen familiemedlemmer som mener jeg burde ta abort for rett og slett ikke få mere trøbbel med han senere :/ Så på en måte føler jeg meg presset til å reise, men samtidig til å bli.. Abort er ikke aktuelt i det hele tatt, det er min første, og jeg SKAL klare ting uansett! Er sta... Men det er så vondt at det skal være sånn med tanke på min samboer, for han er som sagt egentlig verdens snilleste... Er forferdelig fortvilet, og går mer å surrer i min egen verden om dagene...

 

Anonym #1

[Anonym bruker]

til anonym #1

 

Hva føler du selv da? innerst inne? Vil du gi han sjanse på sjanse? Eller hadde du fått det mye bedre om du hadde vært for deg selv? Ikke la andre si at du skal gå ifra ham, eller la andre ta avgjørelsene dine for deg. Jeg og samboeren min hadde ett helvette de første årene, vi kranglet innmari mye, han kalte meg ting som jeg aldri trodde noen ville kalle meg, og jeg tilbake selvfølgelig, vi hadde det helt jævlig, men vi holdt ut! Han hadde psykiske problemer, så jeg visste at det ikke var han som sa alt det vonde når vi kranglet, han mente det aldri! Jeg var utrolig tålmodig, holdt ut og i Mai i år har vi vært sammens i 6 år, vi er forlovet og ikke kranglet på flere måneder! Han har blitt verdens snilleste og gjør alt for at jeg skal trives og ha det godt Jeg fikk ham til å åpne seg, rive den muren rundt ham. Han sa at han var livredd for å binde seg til meg, han var livredd for å slippe seg selv helt, for han ville ikke bli såret, hadde vanskelig for å stole på folk!

 

Ta deg en alvorsprat med samboeren din, IKKE når dere er i kranglehumør, men når dere er såpass at han kan prate uten å begynne å si ting som sårer igjen! Mitt råd er å ikke forlat ham før du føler at du har prøvd alt for å redde forholdet!

[Anonym bruker]

Det du beskriver, er akkurat som å høre min egen historie.. Med unntak av at vi begge har psykiske problemer av veldig forskjellige grader. Han har begynt til behandling mens jeg venter på time enda.

 

Hver gang jeg prøver å ta det opp med han, så blir han helt rabiat, og begynner å krangle.. Jeg orker ikke de kranglene mer.. Jeg har gjort mye, kanskje mer enn jeg burde, for å prøve å få ting til å fungere, men jeg føler at jeg blir oversett og at han ikke tenker på at jeg har en liten spire i magen.. Han vil jeg skal gjøre som jeg alltid har gjort, med gjøremål og sånne ting, og forstår ikke at det ikke er mye som skal til før jeg er sliten..

Men på den andre siden, vet jeg at han gleder seg til Bølla kommer, og at han virkelig elsker meg av hele sitt hjerte...

 

Anonym # 1

[Anonym bruker]

Må vel si meg egentlig enig med at det er psyken som spiller en puss med med å Har prøvd og ringt legen i dag men han var på ferie.. Enda et nederlag da jeg endlig ha fått nok mot til å ringe..

 

Men men det ser ut som det holder på å roe seg her nå.. MEN ska ta den teelefon neste uke å kreve hjelp..

 

Takk til alle som har kommet med råd.. veldig godt at ander forstår og prøver og hjelpe.. Får opp øynene litt selv å når alt er på ddet dypeste.

 

 

[Anonym bruker]

Huff, høres ikke ut som en ideel situasjon når alt skal være bra..

 

Har ikke opplevd dette selv men har ei venninne som var sammen med en som tvang henne til abort, hun var da 17 uker gravid. De hadde et slik av og på forhold, å han var ustabil. Hun tok abort, å ble mamma på ny for ikke så lenge siden sammen med en annen. Det er nå sorgen pga den aborten kommer sier hun selv. Å hun sa at ALDRI om noen kunne tvinge henne til noe sånt igjen.

 

Om dere går fra hverandre så er jeg 120% sikker på at dette klarer du!

 

Lykke til videre, det ordner seg!!

[Gothica]

Takk for det.. Ja det er det flere som er også Og jeg skal alltids klare meg