Hva gjør man ved raserianfall- Når treåringen ligger på¨gulvet i butikken og hyler...Vil ha mange svar, kan vi diskutere dette litt?

[Duracella]

Selv har jeg bare en ettåring, og det er vanskelig å forestille seg at han en dag skal kunne gjøre noe sånn! Han er jo bare søt og blid, mammas lille solstråle og humørspreder. Men dette er visst noe alle skal gjennom, eller? Er det bare de mest viljesterke? De med heftig temperament, og ikke de som er mer rolige av seg.

 

Hva gjør man da? Kjefter? går fra poden? Setter seg ned og trøster? Sier "Nå kommer du her, ellers!" Eller lemper man bare med seg ungen og går. Eller er det lurt å ignorerere det og la h*n roe seg ned selv?

 

Hva gjør DU? Jeg har sett mange varianter på det lokale kjøpesenteret... Mer eller mindre vellykkede, men det ser ut til at mange foreldre, spesielt mødre, blir veldig stresset over dette. Selv om de fleste nok har opplevd det samme.

 

Håper på mange svar, da jeg oppriktig undrer meg over dette fenomenet.

[Manhattan skyline]

Selv har jeg en på fem mnd, og har oxo vanskelig for å se for meg han i et slikt scenario...

 

Jeg tror at når ungen er så stor som tre år og oppfører seg slik du forespeilet, så gjør de det som regel fordi de har lært at sånn oppførsel lønner seg...

 

MEN... man må også huske på at det kan være andre grunner oxo. For eksempel hvis ungen er ekstremt sliten eller trøtt, da kan alt plutselig være galt, selv om barnet er eksemplarisk til vanlig. Også hvis barnet feks er småsyk, eller hvis det feiler barnet noe psykisk. Det går jo også an. Så man kan ikke nødvendigvis si "herregud, så slappe de foreldrene må være" som har en så sinnssyk unge....

[Happy Ignorant]

Vår datter er 15 mnd, så vi har vel et lite stykke igjen til vi opplever noe liknende.

En måte en kanskje kan unngå dette på, er å gi poden litt å spise på vei inn i butikken. En halv brødskive, et eple, en mandarin eller noe annet lett. Årsaken til at dette spesielt skjer i butikken, kan jo være at barnet faktisk er sultent etter en lang dag i barnehagen. Muligheten er iallefall til stede.

[Gjest]

Begge mine to har slått seg vrang i butikker, men bare eldste har lagt seg ned og illskreket, da var han 1,5 - 2,5 år, har skjedd ca 10-12 ganger tror jeg. Grunnene var ulike. Noen ganger kom det helt ut av det blå, aner ikke hva som trigget det, andre ganger var det fordi han ville ha noe og ikke fikk det. At det kom helt ut av det blå skjedde forøverig andre steder også, at han klikket altså, ikke bare i butikker.

 

Jeg pleide å snakke til ham først, si at jeg skjønte at han ville ha ditt elelr datt, men man kunne ikke alltid få det man ville. Som oftest nådde det ikke inn fordi han hylte så voldsomt (slik er det nå som han nærmer seg 4 år og klikker her hjemme også, går ikke an å snakke til ham fordi han avbryter med intens hyling hver gang vi åpner munnen for å si noe til ham). På den lille butikken her vi bor lot jeg ham bare ligge mens jeg handlet ferdig, betalte osv, så tok jeg ham under armen og gikk. I større butikker mer sentralt turde jeg ikke la ham ligge der alene, så da tok jeg ham med meg. Enten stappet jeg ham oppi en handlevogn (som han prøvde å klatre utav igjen), eller tok ham i hånden og slepte ham med. Sa i fra at han kunne få sitte i vognen og burde gå, for å bli slept med er jo ikke så behagelig. Noe han selv fant ut av. Prøvde i det lengste å unngå å ta ham med i butikker, men noen ganger må jo man bare. I dag er ikke dette noe problem lenger, han vet han ikke får det han vil ha uansett om han hyler og skriker, så han gidder ikke prøve engang. Men voldsomme trass anfall har han fortsatt innimellom, som oftest hjemme. Det har minsten på 22 mnd også. Han slår seg også litt vrang i butikker, men det er som oftest fordi han vil bæres og ikke sitte i handlevognen.

[Duracella]

Jeg syns det høres fornuftig ut som du sier Alva, med å la barnet ligge der og roe seg ned selv. Når man ikke kommer gjennom til de uansett er det ingen vits i at mamma blir stående og rope/kjefte og stresse seg selv og ungen enda mer.

 

Men så kom jeg til å tenke at det er kanskje repektløst ovenfor ungen å gå slik, eller kutte kommunikasjonen med de da, fordi ungen jo opplever en slags følelsesmessig krise. De syns jo de har det ganske kritisk når de ligger der og hyler, og det er kanskje ikke bra å avvise dem i en slik situasjon? Skal de guides gjennom det? Hmm...

 

Noen med innspill?

[Gjest]

I butikken her så tror jeg ikke det gjorde noe for den er virkelig knøttliten, sånn nærkjøp butikk hvor man kan se hverandre nesten hvor man enn er i butikken. Og i andre butikker tok jeg ham jo med meg. For jeg tenker litt som deg, å bli forlatt kan nok føles traumatisk. Akkurat i butikksituasjoner er det veldig vanskelig å ikke bli stresset fordi man vekker så mye oppmerksomhet. Folk stirrer. Noen med sympati i blikket, noen med "å herregud, eier hun ikke kontroll over ungen sin?" i blikket, noen med irritert blikk osv, mest det første heldigvis, mange har smilt medfølene til meg i slike situasjoner og en 2-3 ganger har jeg opplevd at mennesker kommer bort og snakker til enten meg eller barnet. Uansett, så er det vanskelig å ikke bli stresset. Jeg bryr meg ikke om hva andre måtte tenke, men det er ubehagelig å bli stirret på og gjort til midtpunkt uten å ville det. Som oftest klarer jeg å bevare roen og jeg tok ham da altså med meg. Forsøkte med gjevne mellomrom å snakke til ham, men ofte gikk det bare ikke, det er komplett umulig å snakke til et barn som ikke vil høre, man må bare vente til det roer seg ned og man vil gjerne helst ikke stå inni butikken hele den tiden det tar, da gjør man seg heller fortest mulig ferdig og kommer seg ut derifra!

[Mamma til tre]

Viss ungen ikkje høyrte på noko av det eg sa, hadde eg tatt h*n oppi vogna og latt h*n roe seg der.

Har heldigvis ikkje vore ute for det der endå. Har kanskje gått ut av butikken med gråtende barn ein gong eller to, fordi dei ikkje fekk det dei ville ha. Men ikkje noko verre *bank i bordet*

Mellomste jenta mi har hatt eitt skikkelig raserianfall, men det var her heime. Ho høyrte ikkje på noko av det eg sa, og ville ikkje sitte på fanget. Så då fekk ho rase seg ferdig, mens eg satt ved sidan av ho og venta uten å røre ho eller snakke med ho. Og etter ei lita stund kraup ho oppi fanget mitt...

[Gjest]

Man bærer 3 åringen med seg. (Om man er sterk nok til det.) Kjefter ikke. Lover at h*n skal få frukt når vi har betalt. Er h*n sulten, er det lov å bryte av en bit av et færskt brød som vi skal betale for uansett.

 

Dessuten sier (hyler) vel 3åringen hva han ønsker? Hvis han ikke vil gå, får vi håpe du har med vogn. Da kan du bære ham til den, og la ham sitte i den.

Vil han ha godteri/tyggis, får h*n aldri det på handleturen. Da hyler h*n neppe etter dette neste gang.

Er h*n sulten, som sagt, gi ham en bit av brødet, og la ham velge frukt som h*n kan få så snart dere har betalt.

[Dano]

Har alltid med vogn i butikken nettopp pga slike scenario,

BInder henne fast i vogna og overser henne. spør med jevne mellom rom om hun er ferdig snart, hun gir seg etterhvert da.

Ingen oppmerksomhet på dårlig oppførsel.

[Nit@™]

Min treåring gjorde nettopp dette. Jeg tok han helt rolig på armen, bar han ut i bilen. Der fikk ha sitte til han hadde roet seg ned. (Jeg gikk ikke i fra han altså....) Husker ikke helt hva jeg sa til han, men i alle fall at jeg ikke ville ha skriking og hyling fra han når vi var på butikken, og at det ikke hjelper å skirke for å få sjokolade osv..

Når han var rolig, og vi hadde snakket fortalte jeg han at jeg var glad i han, også gikk vi inn igjen og handlet ferdig.

Var rolig i stemmen hele tiden, tror det er viktig å ikke bli sint, da blir de bare enda mer urolige.

Det var bare den ene gangen. Etter det kunne han godt spørre om å få ting, men tolererte et nei. Noen ganger fikk han noe, men andre ganger ikke...

[Gjest]

regel nr 1: aldrialdrialdri gi etter på hy-og-skrik-og-kave-meg-på-gulvet-oppførsel. Aldri. Da vil barnet lære at dette ikke er måten å få noe på.

 

Likevel er det jo ikke alltid ungen vil ha noe når det blir helt krise av og til kan det jo komme litt ut av det blå. Derfor sverger jeg til handlevogn/vogn slik at evt anfall kommer der og så er det bare å krysse fingrene på at min på 2 år har tatt tegninga til han har vokst ut av vogna.

 

Heldigvis skjer dette skjeldnere og skjeldnere, sikkert flere mnd siden nå og vi er midt i trassen. Hvis jeg ikke har vogn gir jeg ham en liten handlevogn, hvis de har, eller en kurv som han kan slepe med seg. Ellers så får han små oppdrag: hent ditt og datt. Da får han være med han også. Finnes det alternativ feks den eller den type leverpostei får han av og til velge. Da føler han at hans mening blir hørt og at han får bidra. Det må vel være mitt beste tips nr 2.

[Etaner]

Nå er ikke min 3 år ennå, men snart 2 år. Og han har vel hatt mer eller mindre anfall på butikken og andre steder.

 

Min regel nr1. er:

Han har aldri fått, og vil heller aldri få noe i butikken(altså, begynne å spise på noe, leke med noe, etc.). Det er vårt først når det er betalt for..Jeg har ikke noen tro på at det vil hjelpe på situasjonen, men heller få ham til å mase om det samme gang på gang.

Regel nr.2 er:

Ikke bry meg om hva andre, gamle eller unge skulle mene om oss når vi er i butikken. Jeg har fått både medlidende blikk, og "stakkars deg"-til ungen. Men jeg bryr meg egentlig kke så mye om det.

Hvis han slår seg vrang tar jeg ham stort sett under armen eller setter ham i handlevogna(med litt krangling) og gjør det jeg skal uten å si stort til ham. Det tar ikke mange sekundene før han roer seg.

Regel nr.3 er:

Aldri kjefte høylytt på ham i butikken eller offentlig. Det tror jeg har lite for seg. Jeg forklarer i en rolig tone hvorfor ting er som det er.

Regel nr.4

Aldri si nei først,,,,, så ja..

 

Det kan godt hende han griner og hyler litt innimellom. Men jeg tror det er noe de fleste barn går igjennom. Regner med at de "vokser" det litt fra seg.

 

 

 

 

[Gjest]

Høres fornuftig ut Etaner!

 

Men ang regel nr1:

Han har aldri fått, og vil heller aldri få noe i butikken(altså, begynne å spise på noe,.....Jeg har ikke noen tro på at det vil hjelpe på situasjonen, men heller få ham til å mase om det samme gang på gang.

 

Jeg lar altså ungene få en bit av det gode ferske brødet vi skal kjøpe uansett. Meget mulig at dette får dem til å mase om at vi skal kjøpe brød hver gang, (også når vi har noe gammelt brød hjemme), men det kan jeg leve med. Det er vår luksus, at vi kjøper et brød, og spiser av det før det er betalt dersom barna er sultne. Aldri fått noen klage fra butikken selv om du strengt tatt har rett i at det er vårt først når det er betalt for.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg passet en 6 åring som jeg kjenner veldig godt for en stund siden.

hun satt seg ned i butikken og hylte fordi hun ikke fikk det hun ville ha.

da satt jeg meg ned og begynte og hyle jeg også. etter en veldig kort stund stoppet hun og tittet på meg. så spurte hun "hvorfor skriker du?"

da svarte jeg "de har ikke den isen jeg har lyst på"

da begynte hun og le. og så forklarte jeg henne at man kan ikke oppføre seg sånn. tenk om alle mennesker skulle sittet på gullvet og skriket vær gang de ikke fikk det som de ville. da bare lo hun.

etter det har hun ikke skriket i butikken, værken med mamman eller meg.

værd et forsøk??

[Etaner]

Joda jeg vet det er mange som gjør dette, og butikken syns det er greit så lenge man betaler for varen.

Men jeg har ei venninne som begynte å gi sønnen sin bolle eller noe annet nesten hver gang de var i butikken, (fra han var 1 år) og nå maser han jo om det hver gang selvfølgelig og er helt umulig å ha med i butikken.

Så jeg tenkte enkelt å greit. "vi lar vær" så blir det ikke noe tema..

 

Venninen min angret seg veldig etterpå.

 

Men så er jo alle unger forskjellig da, noen godtar et nei, andre ikke.

Jeg begynte å la lillegutt ha egen liten trille i butikken når det var lite folk. Han ble jo kjempe stolt, men det var jo bare vas. Fikk ikke gjort noen ting. Så da ble det jo litt grining de neste gangene når han ikke fikk ha egen vogn.

Nå får han den bare hvis jeg har goood tid og masse tålmodighet (-:

Men han har faktisk slutta å masse etter den.

[Anonym bruker]

Vår sønn har fortsatt tilgode å være apekatt i butikken han da. Men han har klare regler for hva som gjelder før vi går. HAN skal hjelpe meg å handle og da må også HAN finne brød, melk og youghurt. Så på ett vis så føler han att det å gå i butikken er like viktig for han som meg.

 

En gang slo han seg vrang for han ikke fikk spise tomatene vi skulle ha der og da, men jeg tok han under armen og fortsatte. Alle har jo hatt barn som har vært i trassalderen en eller annen gang. Og hvis ikke fru Nilsen-Pilsen kan overbære det i fem minutter, så får hun heller gå ett annet sted å handle. Det er jo toss alt normalt att de ikke vil i ny og ne, så hvorfor bryr vi oss egentlig om hva andre måtte tro om oss da?

Vi er da ikke noen dårlige foreldre fordi barna våre har sterk vilje?

 

Nei, vi planlegger litt på forhånd og han får klare oppgaver, det pleier å gå som en drøm og er han flink å hjelpe meg, så er det også ett Tom& Jerry blad som "takk for hjelpen" til han.

[Gjest marie-s]

Nå har jeg en gutt på 4,5 år og når jeg tenker tilbake har jeg nok kun opplevd det du snakker om en gang og det var i dyreparken i Kristiansand i fjor sommer.

Det var heldigvis rett før vi skulle gå, vi skulle bare innom en gavebutikk slik at gutten min og sønnen til venninnen min kunne få velge seg ut en ting hver. Min ville absolutt har Sabeltann-flagg, mens gutten hennes ville ha kikkert. Etter vi hadde betalt og min sønn så kikkerten var det plutselig det han ville ha. Skal love dere han vrælte....hele veien hjem på over en time. Der og da overså jeg han, men når han hadde roet seg snakket jeg rolig med han og forklarte han at han ikke kunne få absolutt alt han ville. Etter dette har vi i grunn vært veldig flinke til å snakke om ting, klart vi har være "krangler" vi også når begge er trøtte og slitene, men det er jo bare naturlig.

Ellers så er det nok fult mulig å ungå altfor mange slike raseri-anfall ved å f.eks. sørge for å handle mat o.l. før man henter i barnehagen, barn blir jo også sliten av en hel dag der. Er man par kan man jo dele på å hente slik at en henter og lager middag menst den andre handler. Jeg husker jo selv hvor kjedelig det var å måtte være med i butikken hver eneste dag.

[Gjest]

Etaner:

 

Mitt poeng er delvis at det er forskjell på grovbrød (som jeg ønsker at barna skal se på som noe GODT) og "bolle eller noe annet".

 

Når det blir det helt store at man skal få lov til å spise BRØD, synes jeg vi har en vinn-vinn situasjon. Bolle-veninna di ønsker sansynligvis at ungen hennes skulle være litt mindre hekta på bolller og slikt. Jeg synes det er greit at mine er hekta på grovbrød.

[Etaner]

Joda stor forskjell på brød og bolle (-:

Men jeg har bare bestemt meg at jeg ikke vil gi ham noe i butikken. Jeg har selv jobbet i butikk 2-3 år og har sett mange "bjørnetjenester"

 

Men så lenge du bare holder deg til brød, og barnet vet at annet er det ikke noe vits i å mase om så har du jo et godt poeng der også da (-:

[annki83]

hei jeg jobber i en leke butikk å ser derfor dette "fenomene" hver dag.. barn som griner slår å biter foreldrene fordi de ikke får det de vil ha eller fordi de er trøtte..

å alt for ofte gir foreldrene opp å kjøper den leken som barne vil ha eller beskikker de me noe annet.

 

jeg har selv en sønn som nå er blitt 7år. han prøvte seg et par ganger i tre års alderen. å da var jeg konsekvent å gikk ut av butikken. når det ikke nyttet så sa til ha at det ble en stund til vi skulle te leke butikken igjen. å neste gang vi gikk forbi (måtte gå forbi hverdag pga veien til bussen) å selv om han oppførte seg fint så ble det en stund til han fikk gå inn. når han ikke hadde skaps seg i noen butikker på en mnd ca. reiste vi til en stor leke butikk å var der i mange timer. det synes han var kjempe gøy ,selv om vi ikke kjøpte noe.

å etter det lærte han seg at vis det var noe han ville ha så kunne han si det ønsket han seg en annen gang.

 

blei veldig langt dette men det funka hvertfall for meg. ser flere i butikken som o kjører en sånn taktik å det ser ut til å virke bra.

[Gjest]

Nå er gutten min bare 5 mnd ennå, men jag har også tenkt lite på hva jeg skal gjøre den dagen han slår seg vrang i butikken. Kommer til å gjøre som etaner over her... ikke gi etter, handle ferdig, og ikke kjefte han ut. Pluss noe mora mi gjorde når jeg var liten; før vi dro til butikken sa hun alltid i fra om vi fikk noe eller ikke, og hun var innmari konsekvent. Vi lagde visstnok aldri noen "scene"..

[Anonym bruker]

Dette har ikke skjedd oss enda, men hadde scenarioet vært en realitet, hadde jeg bare tatt ungen med meg ut i bilen og kjørt hjem. Hadde selvfølgelig gitt henne en sjanse til å roe seg, forklart til henne, og gjort steg 2 kort tid etter dersom hun ikke roet seg.

 

Dette gjorde moren min med meg da jeg var liten, og jeg husker det den dag idag.

 

Jeg hadde sett noe på lekebutikken jeg hadde veldig lyst på, og moren min sa at det kunne jeg jo ønske meg til jul. Dette falt ikke i god jord hos meg, for jeg ville ha det NÅ. Moren ba meg slutte å rope (lå ikke på gulvet), for ellers kjørte vi bare rett hjem igjen. Hun tok tak i hånden min, og gikk raskt opp til bilen. Husker at jeg syntes dette var sårt, for endelig skulle jeg og mamma ha litt tid sammen, uten at den yngre søsteren min var tilstede og "stjal" oppmerksomheten. Og så spolerte jeg alt med en oppførsel jeg visste så inderlig godt at ikke var akseptabel.

 

[guttebedriften]

Enig med de fleste her.... For å komme med noe nytt: Jeg tenker litt som familieterapeuten Jesper Juul at det er viktig å bekrefte barnets følelser. Det hjelper ikke alltid, særlig ikke hvis barnet klikker helt. Men noen ganger funker det utrolig godt.

 

Jeg sier for eksempel: "Neimen, er du sånn kjempesint, du da? Så sint at du skriker til og med. Jeg tror du er litt lei deg også jeg. Er du lei deg fordi du ikke fikk bolle av mamma. Å, stakkars deg, du hadde sikkert kjempelyst på den bollen. Men nå skal du høre her...."

 

Underveis venter jeg på respons, før jeg går videre. Guttungen stilner ofte og blir litt nysgjerrig, når jeg forteller ham hva han føler. Og det blir liksom ingen vits i å skrike, fordi jeg allerede vet at han er sint. Det ender selvfølgelig med at han ikke får bollen, men at jeg finner på noe annet bra, som for eksempel at han får hjelpe meg å finne fine epler el. Og når vi sitter i bilen igjen, får han masse skryt, for å ha roet seg ned!

 

Men det med barn og butikker er ikke lett, skal innrømme det!

[Etaner]

Ja du har ett godt poeng her.

Avledning kan også fungere fint på litt mindre barn, sånn som min på 2år (-:

[Anonym bruker]

Man kan ikke diskutere med en to-tre åring. Jeg er veldig enig med anonym ovenfor her. Forledrene mine var også kjempekonsekvente med meg og derfor slo jeg meg vrang bare en gang, da jeg var tre. Mamma bar meg ut med en gang og senere gjorde jeg ikke noe sånt mer. Fordi jeg visste da godt at jeg ikke oppnådde en døyt med sånn oppførsel. Bare at folk glante på meg og det liker man jo ikke. Man kan ikke innlede en stor diskusjon på grunn av en bolle, tenk hvis barnet f. eks. skal ta blodprøve eller vaksine, da kan man jo bare tenke seg det scenarioet... )