Gå til innhold

Til dere som er redde for SA/MA


livetimammasmage

Anbefalte innlegg

Vet det er veldig mange som er redde for å få SA/MA her inne, og skjønner dere veldig godt, jeg var også det første gangen jeg ble gravid, og marerittet ble sann. Mistet i uke 9, men det døde visst allerede i uke 6. Vi prøvde 1 mnd etterpå, ble gravid, men mistet igjen. Det var veldig tungt å gå gjennom den perioden, men har lært en ting nå.

 

Det at det skjer sa/ma er faktisk noe man ikke kan styre, man skal selvfølgelig være forsiktig med diverse ting, men man må alltid huske at man faktisk ikke er syk når man er gravid! Man kan leve ett helt normalt liv selv om man er gravid! For uansett om du lever normalt eller om du er ekstra forsiktig så vil SA/MA skje om det skjer, hvis dere skjønner hva jeg mener. Dere gjør det bare verre ved å gå å være redde for det, da stresser kroppen uten at dere merker det! Så til dere som er i 1.tri, tenk bare slik at dere på en måte egentlig ikke er gravide før dere hopper inn til 2.trimester, da blir skuffelsen mindre om det skjer SA/MA og gleden mye større når man klarer seg til 2.tri.

 

Men skjønner det kan være vanskelig å liksom late som man ikke er gravid å ikke gå å glede seg, men jeg har iallfall lært, jeg skal ikke glede meg før jeg er i 2.tri, for begynner jeg å glede meg nå¨så skjer SA/MA blir det veldig tungt, samboeren er enig :) Men husk selvfølgelig å være forsiktig med løfting og sånt da. Bare vent med å begynne å planlegge innkjøpsliste og slikt. Dette er mitt råd, hadde den første SA i november i fjor, og den andre i februar i år. Endelig er jeg gravid igjen, men vil ikke glede meg før jeg er kommet over 12 uker

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er kjempeenig med deg.

I forrige svangerskap (som endte med en nydelig jente) gikk vi rundt i en rar tilstand de første 3 mnd, nettopp fordi vi ikke ville bli for knyttet til den lille spiren i tilfelle det skulle gå galt. Jeg levde jo etter "gravidereglene" men vi prøvde å ikke tenke altfor mye på at jeg var gravid.

 

Denne gangen gikk det galt, og fordi vi har holdt litt igjen på gledesrusen, klarer vi nå å takle dette bra. Jeg har hatt alle symptomer på graviditet og levd helt etter reglene, så dette er ikke noe en kan styre...

 

Men selvfølgelig er alle forskjellig og noen vil tenke babytanker allerede i 1 trimester.

Vi har lært oss å vente med det, ihvertfall etter denne opplevelsen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel.... kan ikke si annet enn at jeg misunner dere den følelsen... hadde en MA i mars/april selv og er nå 8+3 igjen.

Forsøker å slappe av og tenke nettopp positive tanker, at det for de fleste går helt bra osv...

 

Men.. det er ikke enkelt - jeg er kanskje ikke så flink til å styre hodet mitt som dere...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så uenig som det går an å bli!

 

Mener du virkelig å råde andre til å ikke glede seg over en, kansje veldig etterlengtet, graviditet for å distanserer seg selv fra den eventuelle sorgen det er å miste?

Husk på det at det er de ferreste som mister! Selvsagt veldig trist at dere har opplevd dette og til og med to ganger. At dere velger å holde en viss avstand nå kan jeg til dels forstå, men å gå ut å råde alle som er redd for den lille spiren sin om å gjøre det samme er absurd!

 

Føler dette innlegget heller bygger oppunder det alle frykter fremfor å å skape ro rundt dette såre temaet. Og jo, det er fakstisk enkelte ting som kan være med på å skape en SA. Sress og tunge løft f.eks. Ikke uten grunn en blir sykemeldt og får beskjed om å ta det med ro om en blør... Ikke alle som mister bare for at babyen ikke er levedyktig!

 

Nei, jeg synes det er helt feil å skjære alle over en kam her og en må få velge å glede seg over det lille underet selv om en er bekymret. Bekymringene forsvinner ikke når barnet er født engang, da skapes det bare nye.

 

 

Gled dere over lille nurket deres jenter og husk det at de fleste bekymringene er grunnløse!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

den smerten en SA/MA gir den aller første gangen unner jeg ingen, og ikke mange blir sykmeldt den første tiden, og det er verken bevist eller ikke bevist grunnen til at man mister spiren, og det finner man aldri ut. En som stresser og jobber hardt(til ei viss grense) kan faktisk ha ett vellykket svangerskap, mens en som ligger på sofaen og hviler hele 1.tri, kan faktisk fortsatt abortere! Vil ikke skremme noen, deler bare min erfaring, og gir råd til dem som tar imot, forteller ingen at det er slik de MÅ gjøre, men forteller bare hvordan jeg vil gjøre det nå som jeg har erfart SA to ganger på rad, og har pratet med veldig mange som har opplevd det samme, alle mener det samme. Sier ikke at de skal bli lei seg av å bli gravid heller da, og det at du sier at det er absurd synes jeg personlig er litt vel å ta i, man må få ha egne meninger, og hvilken mening som er rett er opp til hvert enkelt å avgjøre, men respekterer meningen din, håper du aldri får oppleve smerten ved det å miste,og lykke til i svangerskapet :)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...