er jeg en stor egoist? (samme som skravlesiden)

[♥pilutta♥]

Sliter litt om dagen.. forholdet mellom barnefaren og meg har skrantet siden den dagen vi fant ut at jeg var gravid. Barnefaren har store problemer med å vise følelser for meg og barnet, og jeg tviler på om han egentlig ønsker dette barnet så mye som han sier. Nå er jeg 15 uker på vei, og jeg skjønner det kan være vanskelig for han å se for seg at det er en vakker liten spire som vokser inni meg, men han kunne vel vist litt glede? Dette er bare en av mange ting som tærer veldig på meg. Jeg føler vi er som olje og vann, det virker umulig å forenes.Den siste tiden har jeg vurdert å gjøre det slutt. Ønsker å beholde vennskapet vi har slik at vi kan omgås til beste for barnet vårt.

 

Men her er mitt dilemma. Han er jo snill og omtenksom, har aldri gjort meg noe vondt med hensikt. Men han gir meg rett og slett ikke det jeg trenger i et forhold. Mange ville kanskje "ta til takke" med et slikt forhold, men jeg vet ikke om jeg klarer det. Vi trodde virkelig at vi skulle få det til da vi bestemte oss for å få barn, eller s hadde vi jo aldri gjort det.

 

Uff, jeg er skikkelig forvirra. Hva ville dere gjort? Er jeg en stor egoist om jeg flytter ut?

 

Håper noen orker å lese dette og gi meg sine synspunkter.

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

nå er du jo på alene mor siden da. så de fleste her ville vel flyttet ut.

 

du må finne ut hva som er riktig for deg. om du ikke har det bra med mannen så er det heller ikke vits i og bruke tid på han.

men om problemene deres stort sett er pga av han ikke klarer og engasjere seg i barnet og det er det som tærer mest på deg ville jeg ha ventet til ultralyd. det er mange menn som forandrer syn på ting etter og ha sett babyen.

om du er er en stor egoist? Nei, hvorfor skal du bruke livet ditt på noen som du selv ikke mener er verd det? du lever jo bare en gang. det er kun du som kan ta ansvar for ditt liv. det verste som fins må være og sitte der sammen en mann i 20 år som du egentilg ikke liker noe særlig med den ynskyldnigen "barna fikk jo en mamma og pappa som bodde under samme tak da".

om han er noe til kar stillet han jo opp for babyen deres uannsett.

 

barnet ditt får det best der du får det best

lykke til

[Anonym bruker]

Ville kanskje ikke tatt den avgjørelsen under graviditeten... Dere bestemte dere jo for å få barn sammen, så det må være nå i det siste dere har problemer i forholdet... Mange opplever en eller flere tøffe perioder under graviditeten, men finner tilbake til hverandre og de gode følelsene i slutten av svangerskapet eller når barnet blir født.

 

Kan selvfølgelig ikke gi deg noe svar på hva som er best for akkurat deres forhold, men jeg ville tenkt meg lenge og nøye om før jeg gjorde det slutt midt under en "unntakstilstand" som graviditeten er...

[2 søte]

det må da være bedre å flytte ut nå og heller se om han klarer å venne seg til tanken når dere er venner. du må jo tenke på hva som er best for deg og barnet. og barnet har det ikke bra når mammaen ikke har det bra.

 

men om problemet bare er det at han ikke klarere å venne seg til at du er gravid, burde du vel kanskje vente og heller snakke med han. se om det bedrer seg.. etter min mening......

 

men gjør det du føler er rett for deg og babyen!