Jeg er så forferdelig lei meg

[Flutili]

I går fikk jeg beskjed av kjæresten min at han reiste, han sa selv at han hadde ikke lyst, men at det var best for oss begge, for ellers ville han bare lure meg, og det hadde han ikke lyst til. Så han gjorde det slutt og dro. Jeg elsker han så høyt det går ann å elske noen. Jeg ba å tryglet om han ikke kunne bli, jeg orker ikke å miste deg, men han reiste bare. Jeg er 7 uker på vei i dag, jeg er så forferdelig lei meg, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har egentlig bare lyst til å dø, gjøre ende på alt. Jeg gjorde et forsøk i går... Jeg er så lei meg, jeg har bare lyst til få barnefaren tilbake , ligge i armkroken igjen...Men det ser vanskelig ut. Han sa det var ikke meg og det var ingen annen, men det var han det stod på, plutselig var han ikke klar likevel.

 

Når det gjaldt det å få barn, så ville jeg helst ha ventet litt, men han var så klar sa han, så han fikk til slutt overtalt meg... Nå vet jeg ikke om jeg klarer dette alene, jeg vet ikke om jeg skal beholde barnet eller ikke, skal jeg ta abort? Skal jeg beholde det å prøve, jeg vet ikke om jeg kan klare dette. Dette er det værste jeg noen gang har opplevd...

[Anonym bruker]

uff da,jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg men..hva vil du da vil du ha barnet hadde jeg ikkke tatt det bort,kjenner ei som oxo ble forlatt da hun var gravid hun valgte å få barnet..hun venter om 2 mnd..alt går vet du..men det er uansett ikke no hyggelig dt skjønner jeg..

[Juliemamman]

Huff... Jeg føler virkelig med deg . Kan selvfølgelig ikke fortelle deg hva du skal gjøre med barnet, men du må iallefall tenke deg GODT om, og ikke ta noen forhastet avgjørelse. Min erfaring tilsier iallefall at du kan komme til å angre mer om du tar abort enn om du beholder barnet, men det er selvfølgelig individuelt. Det kommer jo litt an på om barnefaren stiller opp for barnet, og om du har noen andre som kan avlaste deg litt en gang i blant (foreldre, søsken, etc).

Håper det går bra med deg fremover, og at du tar den avgjørelsen som er riktig for deg.

Trøsteklem...

[Anonym bruker]

Jeg aner jo ikke hva du går igjennom nå... virkelig ikke. Kanskje er det dumt å prøve å si noe i det hele tatt. Min kjæreste gjorde det også slutt, jeg var ikke gravid da men ble i alle fall helt knust. Etter en stund så fikk vi løst floken igjen og er fortsatt sammen. Det jeg skulle fortelle deg var imidlertid noe annet.

Vi har snart to barn sammen nå, og jeg har hatt store problemer med å bli gravid og gå igjennom svangerskapene. Dette har fått meg til å tenke endel på de som vurderer, og tar abort. Det er umulig å beskrive hvor stor kjærligheten til ditt eget barn er (selv i de vanskeligste omstendigheter). Jeg er så redd for at det er mange jenter som angrer seg der ute, og kanskje til og med opplever problemer med å få flere barn etterpå. Lykke til uansett hva som skjer.

[Flutili]

Jeg sitter her å griner. Jeg har egnetlig ikke lyst til å ta abort, fordi jeg tror jeg kommer til å angre veldig senere, men det er bare så vanskelig akkurat nå. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Barnefaren har sagt at uansett hva slags valg jeg tar, så skal han støtte meg. Men jeg skjønner ennå ikke hveorfor han reiste, han sa han plutselig fikk panikk da han forstod at han skulle blir pappa og ansvaret som medfølger. Men det går jo ann å snakke om det og gjøre det beste ut av det, etter at han reiste føler jeg med slettes ikke klar for det selv...men jeg står jo har med ansvaret...Jeg er så fryktelig lei meg.

[Anonym bruker]

ser ut som hantrnger å tenke litt..kan jo hende han kommer til bake da..jeg ville ventet å sett jeg..og anbefaler ikke å ta abort..det vil du angre mer på enn at du beholder barnet hvert alene m 2 jeg da.. ikke gjennom graviteten da men da minste var 1,5 år og elste 2,5 år det gikk det oxo... klem

[Fjerdemann på vei]

Dette var fryktelig trist! Jeg skal ikke si at jeg skjønner hvordan du har det, for det gjør jeg ikke, da jeg aldri har vært i din situasjon. Men jeg kan prøve å tenke meg til den fortvilelsen og usikkerheten du må føle nå. Huff, jeg synes virkelig synd på deg, det er ingen bra situasjon å komme i.

Men det virker jo som du ikke har lyst å ta abort, og da bør du kanskje ikke gjøre det heller? Som ei annen skrev, tror jeg det er større sjanse for å angre dersom du tar abort, jeg torr aldri noen angrer på barna de får. Selv om det kan bli veldig tøft.

 

Men du skrev at kjæresten din fikk panikk når han skjønte han skulle bli pappa, og alt ansvaret som fulgte med, det kan jo være han kommer til vett igjen når han får roet seg.. (Men det er alt for lett for menn å bare "få panikk" og løpe med halen mellom bena og gjemme seg under en stol..)

 

Men bare husk, at du står faktisk ikke med alt anvsvaret, han har i teorien akkurat like mye ansvar uansett, og det bør du gjøre han oppmerksom på! At selv om han løper avsted som en feiging, har ahn like mye ansvar for ungen, både økonomisk og praktisk. (Jeg beklager at jeg kanskje høres litt irritert ut, men jeg blir litt provosert av slike umodne menn som bare løper avsted når det blir for mye ansvar på de)

 

Hvor gamle er dere? Du bør sette deg ned og tenke nøye gjennom situasjonen din før du bestemmer deg, vil du klare deg økonomisk alene?(Selvfølgelig må kjæresten din betale bidrag) Vil du klare deg praktisk? HAr du noen som kan avlaste innimellom? Har du støttende venner? Prøv å se for deg framtiden både med og uten barn, selv om det ikke er lett.

 

Og så hadde det nok vært lurt å satt deg ned med kjæresten din, og spurt hva han tenkte, hvorfor plutselig ansvaret ble så "skummelt", spesielt siden han var den som var mest "klar" for barn? Hvordan han ser for seg at dere evnt skal gjøre det med omsorg for barnet osv..

 

Huff, dette var skikkelig leit. Lykke til med alle valgene du må ta framover...

*trøsteklem*

[Flutili]

Jeg blir snart 23 og han er 25.

 

Jeg håper virkelig han kommer tilbake etter å ha tenkt seg om.

 

Jeg har ei god venninde her, som kan hjelpe meg noe.

 

Jeg reiser litt bort nå, for å komme litt vekk å få tenkt litt.

 

Jeg er så forferdelig glad i barnefaren, jeg kan liksom ikke tenke meg et liv uten han.

 

Når jeg kommer tilbake igjen, så skal jeg sette meg ned å snakke med han, da har både han og jeg tenkt litt...fått litt tid hver for oss og kanksje pratet med andre om råd.

[Fjerdemann på vei]

Det hørtes veldig lurt ut.

Lykke til.. Håper alt ordner seg til det beste! OG jeg håper han tar til vettet igjen:) Forhåpentligvis trenger han bare en liten pause for å tenke litt, og så innser hva som er best..

 

Prøv å slapp av og kos deg litt når du er avsted, selv om det sikkert ikke er lett..

*klem*

[Flutili]

Takk.

Det viker ganske vanskelig å tenke på å kose seg, akkurat nå vil jeg bare ingen ting. Jeg har blandede følelser for å reise også, jeg har noen dyr her som jeg må få folk til å passe. Hvorfor skal alt være så veldig vanskelig. Akkurat nå klarer jeg ikke å se fremmover...

[Doubichou]

Uff, dette var trist.

Haaper du har gode venninner som kan ta vare paa deg i denne tunge stunden, og for all del, ikke gjoer deg noe vondt!

Hva som angaar aa beholde barnet eller ikke, saa er det en avgjoerelse du nok maa ta helt alene. Men én ting er sikkert, du er sterkere enn hva du tror, og du klarer dette alene!

 

Klem fra

[cec26]

Hei:) jeg har en veldig sterk følelese på at dette vil løse seg får dere... jeg tror han bare trenger litt tid å tenke og ro seg litt på... han kommer tilbake.. bare vent å se...

 

Øsnker deg alt godt:)

[Taram har gutt&jente]

Hei - Kjære deg!!

 

Dette hørtes helt grusomt ut!! For en utrolig dårlig mann, overtale deg til å bli gravid og så stikke - det er vanvittig feigt. Så raskt kan han ikke ha bestemt seg.

 

Jeg tror du burde snakke med noen som kan dette, kjedelig at det er fellesferie nå, men det finnes noe som heter Amathea, det er først og fremst for dem som er uønsket gravide, men du er jo midt oppe i en tvils-situasjon nå. De har helt sikkert erfaring med problemer som dette, og kan hjelpe deg å vurdere situasjonen.

 

Du har enda noen uker på deg før abort-fristen går ut.. Synes ikke du skal ta noen bastante avgjørelser nå når du er så frustrert. Vær så snill og prøv å få snakket med noen - du har ansvaret for deg selv og en liten spire i tillegg - du bestemmer over deg selv og ditt liv - men ikke gjør noe du ikke har fått tenkt ordentlig igjennom.

 

Ønsker deg all mulig lykke til, håper virkelig du kommer deg opp av det mørket du er nede i nå!!

 

Klem

[Flutili]

Takk for all støtte.

 

Jeg håper også veldig intenst på at han må komme tilbake. Jeg har sagt til han at han alltid er velkommen uansett hvor mye tid han trenger for seg selv.

 

At jeg skal møte han med åpne armer... jeg er bare så utrolig redd i tilfelle han ikke skulle komme tilbake....

 

Jeg har ikke klart å få i meg mat siden dette skjedde. men i dag tidlig var jeg så skjelven at jeg nesten ikke kom ned trappa, jeg prøver å tvinge i meg noe nå, men lett er det ikke...

 

Hvordan skal dette gå, jeg ønker at alt bare var som før.

 

Jeg er så utrolig lei meg. Jeg klarer ikke å stoppe tårene.

[snoopiloo]

Kjære deg.

 

Jeg er i dag 39 år, og opplevde akkurat det som du nå opplever da jeg ble gravid 23 år gammel. Vi hadde et forhold som hadde vart i 5 år med fine dager og vonde dager. Jeg ble gravid, og han orket ikke å forholde seg til det. Han ville støtte meg i valget jeg tok, men ikke noe utover det. Og slik ble det. Jeg hadde det vondt,som du har nå, og alt føltes vanskelig og urettferdig. Men.... jeg visste likevel inni meg at dette skulle jeg klare. JEG var klar til å bli mamma om det så ble alene.

Det er så vanskelig å gi råd, men det er utrolig hvor sterke vi mennesker egentlig er. Kanskje føles det ikke sånn akkurat nå, men gi det tid og forsøk å sortere alle følelsene. Skriv ned tanker og bekymringer i forhold til fremtiden, så blir alt klarere for deg. Hva er viktig, og hva er mindre viktig.

Det er vondt når man blir forlatt, men samtidig gir det erfaring og evnen til å se hvor verdifull du er , og at du fortjener å ha det godt med noen som elsker deg for den du er. Vi mennesker modnes forskjellig.

 

Jenta mi er i dag 16 år, skal begynne i 1.gym og pappan og hun har et godt forhold.

Jeg valgte å være alene med henne de første ti årene, men så traff jeg en mann med hjerte på rette stedet, og nå er jeg 3 mnd på vei.

 

Jeg prøver bare å si at selv om det ser fryktelig vanskelig ut nå, så ikke gi opp! Du er ei sterk jente. Masse lykke til og varm sommerklem fra meg til deg.

[Gjest]

hei emilie..

det er veldig lett for en mann, og si at han fikk panikk.. og plutselig går det opp for han , at dette med å få barn er en sotr ting, med mye annsvar. han trenger nokk bare litt tid på seg.. desv, kan ikke vi gjøre det samme.. ta en pause.. og slikt, fordi det faktisk er i vår mage det vokser... men det å få barn er skummelt.. jeg er selv førstegangs fødende. og har mange bekymringer og tanker.. går dette bra. men valget er tadd, og barnet vokser inni meg.. som sakt.. han kommer nokk etter.. bare spørr om han vil bli med på ultralyd.. og slikt.. . og når du er så langt på vei, at hjertet kan høres.. la han få høre sitt barns hjerte slå.. han vil kanskje få en tanke vekker da.. ) uansett. lykke til, og masse klemmer til deg

 

<3<3<3

[4skatter]

Hei, jeg vet det er vanskelig akuratt nå, men for all del ikke ta abort, du kan komme til å angre senere. Det er så mange kvinner som sliter helt utrolig med å få barn. Og barnet vil gi deg en kjærlighet du ikke drømmer om engang.

Jeg var gjennom det samme som deg. Min samboer da han fikk vite at jeg var gravid, gjorde det slutt også. Og dro sin vei. Han taklet det ikke, vi var nettopp ferdig med utdannelse, hadde bare eksamen igjen. Og jeg skulle liksom ødelegge for hans planer... Men jeg taklet dette alene, det var kjempetøft, jeg gråt mye,tryglet og ba, men nei. Og så ble lille Mathias født, og han klarte ikke å være uten ham, og innså at han elsket meg. Og her er vi nå, på onsdag har vi vår første bryllupsdag, Mathias er nesten tre år, og nå er jeg 13 uker på vei. Og jeg synes det beste valget jeg noensinne har tatt er å ha beholdt barnet!!

Jeg sender deg masse gode klemmer, jeg vet du trenger det nå, men ta vare på deg selv, og pass godt på spiren din, du vil ikke angre.

 

[Anonym bruker]

Huff, ikke moro i det hele tatt. Men, er sikker på at du klarer et barn alene. Lykke til !

 

Klem fra en kommende alenemor 7 uker på vei... vi er flere i samme båt

[Anonym bruker]

Hei..

 

Dette hørtes vedlig trist ut... forstår godt at du er fortvilet!

 

Jeg vet ikke om du vet om organisasjonen Amathea.. de er til hjelp og rådgivning for alenemødre om jeg ikke tar feil.

 

Mulig du kan lese om det på nettet?? Men jeg ville nå ha kontaktet Amathea for å få pratet med noen, og mulig fått både råd og veiledning i forhold il din situasjon. Det er jo i allefall verdt det!!

 

Lykke til med valget ditt!!

 

klem

[Flutili]

Jeg kan ikke stole på han lengre, jeg vet ikke om jeg vil ta han i mot vis han kommer krypende tilbake...

 

Jeg har hørt mye i ettertid...

 

Han var utro mot den forrige dama, og jeg fikk rede på i dag at han hadde hatt sex med eksen dagen før han reiste fra meg, så det at han ikke var klar for forhold og barn er bare noe han har i kjefen... Her om dagen dreiv han på å klina og styrte på med ei gift dame med 2 unger, han fikk også besøk av mannen til denne dama på jobb i dag...Jeg vet ikke hva som ble sagt mellom dem, men mannen var iallefall sint....

 

Nå vet jeg ikke om jeg lenger vil ha han med på ultralyd og fødsel, eg vet ikke om jeg vil ha han tilbake...

 

Jeg kan ikke stole på han og vil dermed alltid leve i usikkerheten vis det blir oss to igjen..