Sjefen min ringte i dag; jeg føler meg bitter og tårene ligger ikke langt unna *trenger trøst*

[ano`num *17.03.10*]

Egentlig er jeg arb.ledig men har tatt på meg ekstravakter på min gamle arb.plass. Noe jeg egentlig ikke bør gjøre grunnet helsen.

Jeg har jobbet der i flere år, hatt minimalt med fravær og tatt på meg mange ekstravakter. Noen ganger jobbet dobbelt fordi det har vært vanskelig å få tak i personale på neste vakt.

 

Når jeg aborterte startet jeg å blø på en fredag, hvor jeg skulle jobbe i helgen. Jeg avlyste arb.helgen. Med god grunn!

Siden blødningen bare tok seg opp og endte med SA.

 

Det siste jeg tenkte på oppe i alt, var å få en sykemelding.

I dag ringte avd.leder. Spurte om jeg var tenkt å møte opp på vaktene mine fremover, fortalte at det er ferieavvikling og vanskelig å få i vikarer nå. Særlig siden det var så fint vær. At mine "kolleger" var usikker på meg, og redde for om jeg kom til å møte opp eller sette dem i nye kniper. Jeg har alltid gitt beskjed i god tid når det har vært sykdom.

Prøvde å fortelle henne at det ikke har vært enkelt for meg heller. Noe hun blåste av med "det har det sikkert ikke vært".

 

Hadde jeg vært en av de "faste" som ofte var syke etter visse mønstre, kunne jeg forstå at jeg hadde fått kjeft. Men når jeg tidligere har vært både lojal og snill til å ta på meg ekstra vakter føler jeg ikke at det hører hjemme i det hele tatt.

Skjønner at hun ville vite, til tidligere prossesen med å få inn vikarer starter til bedre. Men hun kunne virkelig ordlagt seg bedre!! Jeg gjør det ikke med vilje....

Jeg fortalte tm hvorfor jeg ikke kom på jobb den helgen når jeg ringte for å fortelle at jeg var "syk".

 

Bare for å toppe det hele. På tirsdag døde en slektning av meg, og begravelsen skal være i morgen. Siden jeg har familie 40mil unna og skal jobbe i helgen har jeg meldt avbud. Nettopp fordi jeg vet at jeg ville satt de på jobb i en vanskelig situasjon. Nå angrer jeg bittert på det!

Har mer lyst til å være i begravelsen enn å være lojal mot en arbeidsgiver som behandler meg så dårlig.

Nå er det uansett forsent å gjøre noe som helst....

 

Tårene bare triller her, og jeg er alene hjemme. Er så fortvilt Må bare få det ut.

[Snooopi]

Jeg hadde sluttet i jobben! Det må jo finnes noe annet som ikke er så håpløst! Det ser ut som at dine kolleger ikke respekterer deg og da er det vanskelig! Det var trist med din slektning.

 

Jeg ønsker deg det beste!

 

klemmer fra

[Lillemor ♫]

Heia venne.

Blir så sint og lei når jeg leser innlegget ditt. Ingen har lov å behandle deg på denne måten. Du fortjener noe mye bedre, det gjør vi alle.

 

Her i dette landet er det for tiden mange ledige jobber, og de som vil ha jobb kan få det. Nå vet jo ikke jeg hva du har jobbet med tidligere, og hva du er utdannet innen, men det skal jo ikke være noen umulighet å få seg jobb noe annet sted. Hvis ikke de folka kan behandler jenta vår bedre enn dette, kan de bare ha det så godt.

 

Bruk internett, finn.no, vikarbyråer (de har jeg brukt tidligere med god erfaring), snakk med folk. Dette løser seg nok fortere enn du aner.

Jeg sa opp en jobb for noen år tilbke. Jeg var gått skikkelig lei. Hadde på det aktuelle tidspunktet ingen ny jobb i sikte. Men dfør jeg hadde vært arbeidsledig i en uke, var jeg i full jobb igjen, og vel så det. Da fikk jeg jobb via vikarbyrå. Ikke gå for lenge i en jobb du mistrives i, da kan dette fort komme til å påvirke hele ditt humør, og det er det ikke verdt.

 

Dette ordner seg nok vennen. Nå er det vel snart ferie. Det er jaffal helg om ikke så lenge.

 

Sender med en god trøsteklem på veien. Ikke la de knekke deg vennen.

 

Klemmiss :-)