Var det uetisk av meg å filme et par minutter av raserianfallet til 8 åringen?

[Anonym bruker]

Han vet det ikke selv, altså, bare så det er klart. Jeg vet at han ikke kan noe for disse "anfallene", g jeg tror ikke han selv kan hanskes med dem før han blir eldre og kanskje greier å ikke la følelsene ta helt overhånd.

Jeg la det lille digitale fotoapparatet på ei hylle på rommet hans, mens jeg prøvde å roe han ned ved å snakke til han. Noe jeg ikke hadde mye suksess med. Han hylte,sparket med føttene og ropte og skreik.

 

Jeg føler at terapisten og psykologen ikke helt skjønner hvordan han er på sitt "verste", og tenkte at jeg kunne filme noen minutter, så får de se hva det er som foregår innimellom med gutten.

 

Det som startet det denne gangen var at han ikke fikk lov av storesøster på 14 til å ligge over på rommet hennes, fordi hun skulle ha to venninner på besøk. Han pleier å få sove der avogtil, og se film sammen med henne. Noe han synes er veldig stas.

Men denne gangen sa hun altså nei....

 

Jeg vet ikke om det her var riktig av meg. Jeg får helt vondt av gutten. Langt inn i hjerterota!

Er dette noe jeg kan få hjelp av, eller er det bortkastet å vise det til psykolog eller terapist?

 

Flesteparten vet hvem som skriver dette, men velger likevel å signere med

 

 

[Gjest]

Kjære deg.............. uetisk er det ikke.... tenk om det kan hjelpe sønnen din til å få en bedre hverdag. Ring fagfolkene i morgen den dag å spør om de er interesert i å se det. Da trenger ikke gutten din å få vite noe heller at de skal se det. Lykke til å jeg håper at det kan hjelpe deg og ikke minst gutten din til en bedre hverdag.

[Rusketuska]

Jeg synes heller ikke det var uetisk.... så lenge din sønn ikke får vite det.

 

Som du selv sier, psykologer/terapauter klarer jo ikke helt å forstå hvordan dem kan hjelpe alltid. De "ser" jo ikke hverdagen, og når man er på møter/timer så er det ikke alltid lett å forklare heller. Får dem se noen filmsnutter, så er det nok lettere for dem å se/forstå både deg og sønn din.

 

Du trenger jo ikke å fortelle dette til gutten (ikke nå nei), selv om jeg kan forstå at du kanskje føler deg litt "kjip". Men, det synes jeg ikke du er :-)

Du vil jo bare hjelpe han så godt du kan, og da må man desverre noen ganger ty til midler som man selv føler er å gå over streken.

 

Ta med filmen du, og vis det, uten at sønn din vet det, så har dem mer å gå på :-)) Og lettere for å hjelpe tror jeg )

 

Lykke til

 

 

 

[Anonym bruker]

JEg har filmet endel av anfallene og oppførselen til jenta mi på 2,5 år, for det er ikke alltid lett å få leger, osv til å forstå hvor ille det egentlig er, synes ikke det er noe galt i det.

[Gjest]

Eg syns de er helt riktig av deg å filme anfalle.

De vet hva hann gjør å hva du gjør med de å de kan i så fall gi den en pekepinne på hva du skal gjøre da.....

 

Lykke til.

 

[Gjest]

Hva sa psykologen og legen om filmen? Ville de se det? Fikk du noen annen hjelp i ettertid? Er litt spent.

[Anonym bruker]

Jeg sa fra da vi var hos terapisten denne uka, om hva jeg hadde gjort, og at gutten ikke vet om det.

 

Jeg forklarte at jeg håpet de kunne se det, så de så mere helheten i hva vi har å takle i hjemmet over filleting som utløser de sterkeste raserianfall.

Han mente jeg skulle vise det til psykologen.

Han har time der neste mnd.

 

Han var forøvrig helt enig i måten jeg takler gutten på. Vi har jo en mindre gutt her som blir livredd når storebror begynner å slå seg vrang. Så det beste er å la han være på rommet sitt, til "anfallet" går over.

Vi ble enige om å snakke med han når han er rolig, om hva som evt skjer når han blir rabiat; at rommet er neste stopp, til han slutter med det, og roer seg ned.

 

Medisinen han går på ser ut til å virke bedre nå. De doblet dosen hans.

 

[Gjest]

Så flott. Det er bestandig godt å få en bekreftelse på at det en gjør er bra. Jeg har selv en gutt på 5 år med adhd, men har heldig vis ikke hatt så mye raseri anfall. Imidlertid så kommer det bare mer og mer av det og det kan være godt å være litt forberett på hvordan man skal takle det. Til nu har jeg bare bært han opp på rommet sitt. Vil gjerne høre hvordan ting utvikler seg videre for dere.

Leser for tiden en bok som heter " kan de ikke bare ta seg sammen"

og det var mye interresant stoff der.

[Maud]

Jeg synes ikke det var uetisk, men kanskje ikke så nødvendig heller. Er selv psykolog som jobber med barn med atferdsvansker og opplever nokså ofte at foreldre spør om de kan filme barna eller om jeg kan komme hjem til dem for å se hvor ille det er. Jeg tenker at problemet ligger i at foreldrene tror de må overbevise meg om hvor ille det er. Jeg vet jo at det jeg ser på kontoret sjelden er representativt for det som skjer resten av tiden. Kanskje er det noe i måten jeg møter dem på som gjør at de føler at jeg bagatelliserer problemene? Jeg spør ofte etter unntakene, når det fungerer bra. Hva gjør han når han ikke er sint? Når koser dere dere sammen. Tanken er å bruke dette til å bygge videre på, men ofte opplever nok foreldrene det som lite relevant. Kanskje det hadde vært nyttig med et opptak eller et hjemmebesøk, da hadde foreldrene følt seg sikre på at jeg forsto hva de snakket om. En del former for behandling bygger dessuten på video-opptak fra hjemmet. Riktignok med fokus på hva foreldrene gjør da.

 

Hør med psykologen du. Kanskje vil han/hun se det, kanskje ikke. Hvis svaret er nei er det nok fordi han/hun mener det ikke er nødvendig.