Gruer meg litt...

[Gjest]

Er en smule nervøs på hvordan jeg skal fortelle det til foreldrene mine... Åssen de vil reagere.. Mamma er sånn skikkelig høy på pæra og "perfekt". Hun har et såkalt "perfekt familieliv"... Kommer jo til å bli krise om jeg, dattra på 18 er gravid! Vil jo ikke bryte kontaken med henne heller..er jo trossalt mora mi...

Hvordan skal jeg si det, på en minst mulig smertefri måte? Tenkte kanskje å sende blomster, med en lapp der det står "til mormor" på...men kanskje det blir teit?? Eller skal jeg sette meg ned å prate med henne...(noe jeg egentlig ikke vil pga reaksjonen hennes)

 

Dere som er litt eldre enn meg..Hva er best??

[Koja]

Du er jo 18 år og myndig, så hun burde respektere ditt valg og støtte deg....Om hun blir litt sjokka med det samme går det helt sikkert over når den lille kommer til verden:)jeg ville sagt det rett ut, ihvertfall. Hun trenger sikkert uansett litt tid og fordøye det på

 

M.v.h

[Gjest]

Tror det jeg også. Hun kommer til å frike ut til å begynne med hvertfall... Er jo 19 når babyen kommer, så er litt eldre.. hehe

[Gjest]

Jeg var 18 år når jeg fikk sønnen min, han ble født da jeg skulle vært russ. Grua meg skikkelig for å si det hjemme, men tll slutt ringte jeg hjem og fortalte... Når sjokket hadde lagt seg gledet de seg begge to. Det er du som bestemmer over ditt liv, det er din avgjørelse, og moren din blir helt sikkert glad. Pust med magen, og fortell, det er jo tross alt en gledelig nyhet

[Koja]

Du forventer en reaksjon og da må du ikke ta deg nær av det som kommer....for det går over, helt sikker...det er jo ett lite sjokk både for oss og de blivende besteforeldre, men man venner seg ganske fort til tanken...Lykke til:)

[Anonym bruker]

Hei!

Det var trist å høre at du gruer deg til å fortelle det til din mor. Skulle ønske jeg visste litt mer, som; bor du hjemme?, er du i et fast forhold? Var det planlagt?

 

Går ut i fra at du ikke bor hjemme og at du har fast forhold.

Det kan være flere grunner til at mødre reagerer når datteren på 18 år blir gravid. Du sier selv at i ditt tilfelle handler det om at din mor er "høy på pæra". Det betyr kanskje at hun skammer seg over at du blir gravid så ung? Min erfaring er (har jobbet mye med ungdom) at ofte så går samtalen bedre enn en først hadde fryktet. Det motsatte kan også skje. Om foreldre reagerer voldsomt, roer de seg ofte litt etter at de har vendt seg til tanken. De fleste blir jo stolte over barnebarna sine når de først har kommet uansett. Jeg skjønner at du bekymrer deg men det beste er å få det overstått. Du skriver ingenting om at du har søsken. Om du har en storesøster hadde jo det kunnet være en god støtte. Kanskje du har en tante du står nær som du kunne ha snakket med først. Mitt råd er å "hoppe i det". Det høres ut som om du er glad for at du er gravid og det synes jeg du skal vise din mor. Om hun ikke deler gleden din får du bare si "det var dumt at du ikke kan glede deg når jeg gjør det men det må jeg jo bare leve med". Ikke la henne få lov til å rakke ned på deg, si da heller at du ikke vil høre på hennes moralprek (med rolig stemme) og gå der i fra. Si at hun kan ta kontakt når hun har kommet på bedre tanker, noe hun sikkert gjør etterhvert.

Men husk; du er ung og det er kanskje ikke så veeeeldig rart at din mor synes det er litt i yngste laget til å bli mor. Det gir henne likevel ikke rett til å behandle deg dårlig. Du har krav på å bli behandlet som en voksen, som kan ta sine egne valg.

Ønsker deg lykke til! :-)

[Gjest]

Jeg var 18 år da jeg ble gravid med førstemann.

Men jeg bodde sammen med pappaen og hadde flyttet ut for godt. Så de ventet seg vel det om ikke så lenge.

Jeg var på tidlig UL og viste henne UL bildet jeg. Og sa at de skulle bli mormor og morfar. De ble selvfølgeli kjempe glade!

Får håpe du også får oppleve det...

Ønsker deg lykke til!!

[Gjest]

Bor sammen med han jeg også...Gjort det i snart ett år! Vært sammen i to...

Håper virkelig hun tar det fint

[Gjest]

Ja... Men er du så sikker på at hun vil ta det dårlig da?

Kan selvfølgelig hun får sjokk og ikke reagerer som du helst vil. Men når sjokket legger seg er det jo bare glede...? Får håpe du er like heldig som meg!! Du er jo voksen og tar dine egne valg. Kan kanskje være hardt for mødre og innse at ungene virkelig er blitt store...