Min mann er meldt til barnevernet...hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Noen som kan hjelpe meg?? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gjøre jeg er helt i fra meg.

Mannen min og jeg har 2 barn, 3 og 1 år og vi har et fint forhold. Vi er lykkelige og har nettopp flyttet inn i drømmehuset. Vi har god økonomi og har ingen problemer annet enn å diskutere hvem som skal stå opp på morgenen i helgene.

 

Nå er min mann meldt inn til barnevernet. Bekymringsmelding. Vi hadde besøk av nabodama og venninnen hennes og deres barn 4 stk. De lekte og sønnen min dyttet den ene jenta til naboen, noe som har skjedd mere enn 1 gang. Jeg spurte mannen min om han ville ta gutten vår ut av leken og snakke til han, for han sto nærmest og jeg er gravid og kan ikke bære gutten vår.. Dette gjorde han. Han tok sønnen min hardt opp og bar han med til den andre siden av huset.

Da han kom tilbake var han rød på øret og på armen og jeg sa klart ifra til min mann at han måtte ikke ta i så hardt, og at jeg synes det var for hard. Mannen min snakket til meg senere og unnskyldte seg og sa det ikke var meningen. Dette var helt klart en 1gangs foretreelse og vil ikke skje mere i fremtiden.

 

Ingen flere reagerte der og da, sønnen min ba om unnskyldning og damene tok barna med og gikk. Før de dro pratet vi over stresset med småbarn, de har 3 under fire og vi har det også snart...To dager senere ringte barnevernet. Venninnen til naboen hadde ringt inn og sagt at vi mishandlet gutten vår. PGA stort arbeidstrykk vil de ta kontakt med oss først i september.Rundt uken da jeg har termin.

 

Hva gjør jeg nå. Har snakket med nabodama og hun mente det var over streken men ikke grunn nok til å kontakte barnevernet. Hun sier at hun i sin villeste fantasi ikke ville trodd at noe slikt endte opp slik og prøvde å prate med venninna, men hun sto på sitt og sa at hun var pliktig til å melde dette pga at hun arbeider i helsevesenet.

Jeg føler meg mislykket som mor. Hva kan jeg gjøre...jeg sitter nå bare og gråter og vet ikke om jeg skal sove på sofaen i natt eller stå ved min manns side. Jeg var jo der jeg også og vet at han ikke slo gutten min.At han tok han for hardt ja...men nå vet jeg ikke min arme råd.

 

Hva skal jeg gjøre? Og hva skjer nå?

Noen sier at vi vil få psykologer på døren og at vi må forberede oss på at barnevernet kommer med regelmessighet inn i hjemmet vårt.

Har jeg noe å si oppi dette eller....

Har noen råd....jeg er så lei meg...har ikke sovet i natt.pga dette....

 

Hilsen "mor til 2"

 

[Anonym bruker]

Stå ved din manns side. Barnevernet har nok ikke denne skaen på toppen, for da hadde de kommet før september. De kommer nok kanskje innom, så drar de igjen, om dere har et godt hjem for barna deres. Da går de nok ikke videre. Som du sa han slo ikke. Det går fint :-)

[Anonym bruker]

Barnevernet er der for hjelpe. De vil nok først og fremst tilby veiledning og undersøke situasjonen. Det skal MYE til at de tar barna eller griper drastisk inn ( det bare overdrives i avisene). Har du sagt dette til barnevernet? Kan du ikke prøve å ringe og si du er bekymret, og spørre hvordan saks gangen er? Har du sagt at du er gravid, og når terminen er, så kaskje de tar hennsyn til dette p.g.a. stress... Barnevernet har god trening og møtt mange barn, så de ser hvis barnet ditt har det bra hjemme.

[Gjest]

Jeg synes du kan ringe ditt lokale barnevernkontor, og fortelle at du er bekymret. Legg det frem akkurat som du gjør her. Vær ærlig og samarbeidsvillig. Det er klart mannen din ikke skulle tatt så hardt i, men dere er ikke unike på akkurat dette området. Det er mange foreldre som oppdager at de har gått litt for langt, og de aller fleste gjør seg erfaringer som igjen bidrar til at de kanskje handler anderledes neste gang. Hvis ikke saken blir henlagt, får du enten innkallelse til møte på barnevernkontoret, eller de kommer hjem til deg.

 

Ut fra hva du forteller her, så vil de antakelig ta en samtale med dere begge, og la det bli med det. Jeg forstår godt at dette er en påkjenning for deg, men forsøk å ikke la bekymringen ta overhånd. Ta som sagt kontakt med barnevernkontoret, og be om at samtalen blir tatt tidligere.

 

Kan jo legge til at jeg har jobbet i barnevernet, så jeg har noe erfaring med slike saker.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Barnevernet har plikt til å følge opp alle bekymringsmeldinger som kommer inn, de som er begrunnede og de som ikke er like begrunnede. Det som skjer er at barnevernet tar seg en prat med familien(foreldrene) og ser om det er noe de kan hjelpe til med, og om foreldrene trenger hjelp på noen måte (avlastning etc). Dersom barnevernet ser behov for det kan de sette i gang tiltak, herunder er regelmessige hjemmebesøk et tiltak de kan sette i verk. Under slike besøk vil dere bli informert om nårtid de vil komme (kanskje ikke tidspunkt, men i løpet av uken e.l.). Barnevernet består av personer med ulike utdanninger, også psykologer.

Jeg vil tro ut fra det du forteller om situasjonen, at barnevernet vil ta en prat med dere for å høre hvordan dere har det hjemme, om dere er slitne og trenger hjelp eller avlastning. Dere vil trolig bli innkalt til møte hos barnevernet, ingen hjemmebesøk med det første altså. Dersom hverken dere foreldre eller barnevernet ser behov for videre tiltak skjer det ingenting videre med saken etter dette møtet.

 

Jeg aner i innlegget ditt at du har full tillit til mannen din, og ønsker å stå ved hans side og støtte han. Og jeg tror virkelig han trenger deg akkurat nå. Jeg tror at dere vil trenge tid til å prate sammen om det som skjedde, om hva dere tenker og føler om bekymringsmeldinga og ikke minst få tid til å prate sammen om hvordan dere skal behandle barna. Felles regler og ståsted mellom foreldrene er viktig for barna spesielt når det nå kommer enda en liten, og kan gjøre dere tryggere i møtet med barnevernet. Hadde det vert mulig å få litt barnefri en helg slik at dere får laget god mat og pratet sammen lenge uten tanke på at det er noen små som trenger dere?

 

Jeg synest du skal høre med barnevernet om hvilken plikt helsearbeidere har til å melde til barnevernet når de fremstår som privatpersoner. Det aner meg at hun som meldte dette inn har blandet kortene litt...

 

Nå har jeg svart deg så godt jeg kan ut fra den kunnskapen jeg har om barnevernet. Jeg jobber selv ikke i barnevernet så du må gjerne undersøke det jeg har skrevet grundigere, jeg kan ta feil.

Ønsker dere lykke til og håper du kan finne styrke til å støtte mannen din dersom du føler det er riktig. Det vil dere få igjen i et styrket samhold, det er motgang og tunge stunder som gjør et forhold sterkt og trygt.

[Gjest]

Dette var et fint innlegg, med gode råd. Må bare legge til at barnevernet ikke har plikt til å følge opp alle bekymringsmeldinger som kommer inn. De skal snarest, og senest innen en uke vurdere om meldingen gir grunnlag for videre undersøkelse. Noen saker blir altså henlagt.

[Anonym bruker]

Hei,

Tusen takk for alle gode råd. Sitter her og leser og det er helt utrolig at fremmede som jeg ikke han noen kjentskap til: nemlig dere der ute, kan hjelpe meg og tar dere tid til å gi betryggende ord. Det varmer og det gir meg håp og mot.

Jeg har i mellomtiden snakket med barnevernet og de kan desverre ikke fremskynde prosessen men ut fra samtale med dem har jeg en liten følelse av at det blir med samtaler og kanskje et hjemmebesøk.

Saksbehandleren presiserte at de ikke var ute etter å ta noen og at all hjelp som blir tilbudt er i første gang frivillig. Vi var begge åpne og snakket i en hel time med dem og har blitt litt beroliget.

Desverre er det slik at undersøkelsen kommer i tiden jeg skal føde, men det må bare være slik.

Da jeg er proppe full av hormoner og som mange kommer tårene lett ved et svangerskap,vil jeg med gråten i øyekroken takke alle som har reagert på mitt rop om hjelp og si at det føles godt å ha en plass hvor man kan spørre andre om råd. Ha en fortsatt fin dag.

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Dette skal nok gå veldig bra,skal du se! Jeg kan tenke meg at hun venninnen til naboen,som ikke kjenner dere-egentlig er en ok person som bryr seg også om andre barn enn sine egne,og som tør og tar seg bryet med å sende en bekymringsmelding hvis hun reagerer på noe. Mange som bare ville lukket øynene,vet du! Du kan sikkert forestille deg at hun så for seg mer omfattende mishandling. Men du VET også at i deres tilfelle er det ikke snakk om noe slikt. Dette blir en belastning,men du takler det,og ikke bruk mer krefter på det enn du må. De henlegger saken når de har undersøkt den,men de er pliktige til å gjøre det. Men man får også tenke at det er jammen bra man har et barnevern,til de tilfellene hvor barn virkelig ER utsatt for mishandling! Bare kos deg med graviditeten,og vær glad for at du har en så fin familie som du har!

[RUTS]

Vi har en plikt som MENNESKER å melde fra dersom vi ser noe som bekymrer oss, om vi er helsearbeidere eller ikke. Helsearbeidere har forøvrig plikt til å melde fra til barnevernet ved mistanke om omsorgssvikt (jf. helsepersonelloven), sånn at det er sagt. Hvorvidt det var grunnlag å melde fra i akkurat denne saken har jeg ingen forutsetninger for å vurdere. Jeg synest også det er betryggende å vite at vi har et barnevern som kan gripe inn og forsvare barna våre mot voksne mennesker som misbruker sin makt. Hvis man har alt sitt på det rene så har man nok ingenting å bekymre seg for. Hvem vet kanskje kan barnevernet gi gode råd om hvordan man best kan håndtere situasjoner som dette i på en bedre måte.