HJELP meg virkelig!!

[Anonym bruker]

Jeg angrer så sykt.. jeg har mistet min aller beste venninne, min aller beste pappa og min aller beste venn fordi han fikk skylda for å drept venninnen sin og er avgårde..

 

Jeg er 6mnd på vei og vil virkelig IKKE ha barnet...... men det vil barnefar.

 

Kan noen UFORNUFTIGE mennesker værsåsnill å gi meg et svar på hvordan jeg kan få drept henne i magen min?? .........

 

 

Vet jeg får mye dritt slengt nå, men ett fornuftig svar kan jeg vel få? ..

[It's all about me]

Hvis du i det hele tatt seriøst mener det du skriver må jeg si at ingen her inne vil hjelpe deg med det, garantert.

Kontakt heller noen som kan hjelpe deg med adopsjon, er så mange andre der ute som heller vil ta vare på det barnet.

[vilhababynå!!]

Er det virkelig mulig? Dersom du ikke ønsker barnet så adopter det bort, for all del ikke ta livet av det!!

[Angela83 #superstolt mamma#]

syke dame.....

[Anonym bruker]

Du kødder vel nå???Åssen i h*lvete kan du innbilde deg at noen gidder å svare deg "fornuftig" på noe så sykt??

Du bør seriøst oppsøke hjelp.Stakkars lille nurket i magen sier nå jeg.La nå i det minste barnefaren få ta vare på det da,han som ønsker det.

*GRØSS* for et grusomt menneske du må være:(

[Gjest]

jeg vet hvem dette er og det er ikke kødd, det er ei VELDIG fortvilet UNG jente...

La det ligge damer!!!

[mamsen og ML+litenimagen]

ja men hun burde få hjelp før hun skader seg selv eller barnet... ble helt redd jeg nå...

[Anonym bruker]

Det jeg lurer på er om hva du spør om egentlig... Litt vanskelig å forstå hva du mener om noe som helst. Skjønner heller ikke hvorfor du ikke prater med noen som kan hjelpe deg, det er jo begrenset hvilke meninger man kan komme med når man vet så lite om ditt tilfelle...........

Hvis du er så ung er vel barnevernet koblet inn allerede.....og de har vel kontakt med en del innstanser som kan hjelpe i en sånn situasjon?

 

Jeg ønsker faktisk at du får hjelp og at dette ordner seg til det beste for barnet! Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Enten du virkelig mener dette, eller du fantaserer opp sjuke historier: Søk hjelp. Vi har et utmerket helsesystem i dette landet som er til for å hjelpe bl a deg. Det finnes et uttall telefonnummer du kan ringe, hvor det sitter profesjonelle som kan gi deg råd. Du kan da ikke seriøst mene at vi vanlige bimmere skal kunne hjelpe deg?

[Doubichou]

Tillab *og lille embla*, dersom du vet hvem denne jenta er, kan du forsikre oss om at hun blir forsvarlig tatt haand om av det offentlige?

Jeg sitter her med en guffen foelelse i magen, en slags blanding av avsky og medlidenhet.

[Gjest]

jeg kjenner henne ikke med hun var her inne i natt og hun både ble satt på plass og fikk hjelp.

Det var en av de dagene hvor ALT var feil og galt og hormonene virkelig tok overhånd. Hun gleder seg over den lille og den ventes i oktober.

Utover det så har denne jenta det bedre om vi i allefall ikke kaster oss over henne her inne. Hun trengte noen å prate med og som kunne fortelle henne at alt ordner seg, og det har hun fått... For å si det sånn.

[Doubichou]

Glad for aa hoere at noen har faatt henne til fornuft. Har ikke for vane aa doemme andre, men det er vanskelig aa vite hvordan man skal reagere naar man leser det troestesloese innlegget til ei tydelig desperat jente. Tror de aller fleste her inne faktisk er velmenende, selv om det spontane svaret paa et slikt innlegg blir aggressivt.

 

Jeg mener at vi kan vaere verdifull moralsk stoette for hverandre her inne, og gi gode raad (baade ris eller ros), men jeg er skeptisk naar det gjelder tydelig 'human despair' (sorry, norsken svikter), hvor liv kan staa paa spille.

[Gjest]

Er så enig med deg!

 

Men innlegget er fælt, det er det! Derfor jeg og reagerte når jeg visste litt om bakhistorien for det fra i natt, når skravlesiden kastet seg over dette... De kan være ganske "ufine" der en gang i mellom...

 

human despair var faktisk en meget god beskrivelse!!!

 

Alt ordner seg nå

[Anonym bruker]

Jaså, så du vet hvem jeg er, tror du? Da kan du legge ut fornavnet mitt om du tror du veit hvem..tror ikke mange vet hvem jeg er gitt..:S

 

MVH

[Anonym bruker]

jeg kjenner henne ikke med hun var her inne i natt og hun både ble satt på plass og fikk hjelp.

Det var en av de dagene hvor ALT var feil og galt og hormonene virkelig tok overhånd. Hun gleder seg over den lille og den ventes i oktober.

Utover det så har denne jenta det bedre om vi i allefall ikke kaster oss over henne her inne. Hun trengte noen å prate med og som kunne fortelle henne at alt ordner seg, og det har hun fått... For å si det sånn.

 

<-- Husker ikke nicket ditt.. men jeg har ikke snakket med noen særlig om dette.. Bare over sms med èn venninne,og det var natt til idag.. Tusen takk for all støtte, du virker kjempe snill selv om du sikkert forveksler meg med ei annen..

[Anonym bruker]

tillab og *lille embla* var det.. =)

[haater husarbeid]

Bær frem barnet og skriv over foreldreretten til barnefaren. Du får ikke abort når du er 6 mnd på vei og du kommer nok ikke til å få noen tips heller......Hvis dette er et rop om hjelp, kontakt Amathea, en rådgivningstjeneste for gravide!

[Anonym bruker]

Barnefaren er min kjæreste og kan ikke skuffe han. Fant ut idag at han tok amfetamin og kokain idag mens jeg lå innlagt på psykiatrisk pga selvmordsforsøk .....

[Gjest]

Kjære HI.

Da er det noen her inne som har tatt "æren" for ditt innlegg her inne og da beklager jeg min innblanding...

 

 

[Oria]

Hallo! Hva gjør alle dere kyniske svarere her inne på fødselsangst siden?? For dømmer jeg etter svarene deres har dere ikke noe her å gjøre.

Hvis dere hadde opplevet angst på det nivået Anonym har beskrevet, så hadde dere ikke svart på den måten.

 

For meg som har opplevet endel lignende følelser vet jeg at det er mulig, så kom ikke her og moraliser på den måten! DET er provoserende.

I mitt tilfelle hadde følelsene å gjøre ikke bare med fødselsangst å gjøre, men at jeg ikke var sammen med barnefaren (som i forhold til meg var overdrevent interessert i å bli far og presset føltes til tider mye), at jeg ikke følte meg klar, tidligere traumatiske følelser i forhold til abort, redsel for å miste all min frihet, redsel for å bli helt alene i verden med ansvaret for et lite vesen, osv osv.

 

Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv, og var til tider langt inne på tanken på å ta mitt eget liv, ettersom jeg gikk over abortgrensen, og jeg ikke skjønte hvordan det skulle være mulig å gjennomføre graviditeten og fødselen.

Jeg slet med disse følelsene alene for meg selv, av redsel for at hvis noen skulle høre om det skulle kreve å ta fra meg barnet når det ble født. Skjønner dere?? Blandede følelser. Det kan være 1001 grunner til at noen har det slik, og da må man vel heller forsøke å støtte og finne ut hvorfor denne kvinnen føler seg så desperat?

 

Noen frekkinger sa til meg også "da får du bare adoptere det bort da". Det var garantert værre å tenke på. Hvor lett tror du DET er!?? da har du jo allerede gått gjennom hele svangerskapet(som kan være et helvete) OG født, og da er jo det verste over. Man har ikke nødvendigvis lyst til å oppleve DET traumet i TILLEGG!! Da skjønner jeg at det er en fristende tanke å dø, bedre å slippe alt sammen.

 

De som ikke har skjønt dette har ikke opplevd skikkelig ANGST, spør du meg. Det er bare så sinnsykt vanvittig vanskelig når man er så redd for så mange ting på en gang!

En ting er å være redd for smertene ved en fødsel, men en annen ting er å være redd for alt det en fødsel, et svangerskap, og morsrollen (alene) innebærer. Da kan følelsene faktisk bli ganske ekstreme og man kan virkelig ha bruk for hjelp.

Fødselen forløp rimelig traumatisk, og nå som jeg venter nr 2 har jeg igjen fødselsangst, men følelsene har heldigvis ikke vært så ekstreme denne gangen, selv om jeg alikevel flere ganger har tenkt på selvmord.

Vi må bare huske på at et svangerskap kan være et hav av forskjell for to personer.

 

Jeg håper virkelig det ordner seg for deg, Anonym, og at du har det bedre nå. Hvis du føler for å prate med en som har opplevd lignende følelser, send et svar!

Jeg ønsker deg alt det beste.

 

Jeg trodde virkelig jeg aldri skulle klare meg gjennom alt dette, men det har jeg gjort, og jeg elsker min lille sønn. Alle de som sa dette til meg i svangerskapet snakket for døve ører. Jeg hadde overhodet ikke noe forhold til barnet inni magen, og mest av alt ønsket jeg at det ikke skulle være der! Og ser jeg på responsen her inne, så er det virkelig 'ulovlig' med slike følelser.

Hvordan skal man da klare å bearbeide disse 'umoralske' følelsene når alle fordømmer på den måten???!?!?!?!??!? Skal man ha dårlig samvittighet og skamme seg over det samtidig? Det klarte jeg i alle fall allerede, uten slike kommentarer i hytt og PINE.

 

Tenk litt.

 

[kokosyklus]

Kjære Oria

 

Takk for det du skrev.. jeg ble redd og overrasket d jeg så alle fordommene og alt det fæle som ble skrevet her.. Alle bør skjønne at jenta lider! Hvordan kan man moralisere og kjefte på noen som ber om hjelp og som åpent og ærlig forteller om sitt problem? Alle moraliserende- dere hjalp henne nok godt der... nÅ er dette innlegget sikkert så gammelt at ingen leser det.. kanskje like greit at det blir liggende...Det er skammelig hvordan jenter oppfører seg mot hverandre!

 

Håper jenta får den hjelpen hun trenger et annet sted enn her.. jeg vet iallefall hvor jeg ikke skal gå hvis jeg får problemer...

[Gjest]

I honestly think that you should contact your doctor and set up an appointment with someone to talk to, a psychologist or something, these thoughts you are having arent normal and i seriously think you should talk to someone before you hurt yourself or your baby.

[Anonym bruker]

vil ikke du ha barnet så kan jeg og min lil familie ta hånd om det,å elske det som vi gjør med våre egene..

bare si ifra..