Nattinatt

[mamman til luringen]

Føler jeg maser fælt nå. Jeg skrev ett innlegg til mamma.5 før i dag, skjønner du, men jeg tror ikke hun er her så ofte. Så jeg tenkte at kanskje du kan se litt på meg? Du gir så fine og utfyllende svar :-).

 

Jeg lurer på hvordan det går med ekteskapet vårt (jeg april 78, han juli 74). Vi har slitt mye de siste 3 årene, og har flere ganger tenkt på å gi opp. (Det var vel det at jeg ble gravid som gjorde at vi prøvde litt ekstra...). Ser du noe fremover her? Kommer vi oss helskinna gjennom ekteskapet, eller ser det mørkt ut? Tåler å høre det meste jeg ;-).

 

Klem

[nattinatt]

Hei

Og takk for det.Ja eit ekteskap er ikkje det letteste å få til å fungere alltid.Det går i bølgedaler.Eg får ikkje opp at dere blir skilt,for å starte med det.Men eg ser og at det må stor innsats frå begges side for at det skal gå.Føler det er mykje på kommunikasjonsnivå dere sliter,og får opp at dere kan ha bruk for ein ekteskapsrådgiver.Ein utenforstående kan ha lettere for å gripe fatt i det som er problemet,og sjå løysinger.Ein sjølv kan bli fastlåst i det same mønsteret.Er veldig vanlig for de fleste av oss.Det ser ut som dere og kunne trenge aleinetid,uten barn.Kanskje prøvt å være litt kjærester igjen.Når alt det vanlige maset er rundt ein,kan det være vanskelig å finne fram til kvarandre igjen.Ein ser berre kva den andre skulle ha gjort,og ikkje gjort.Eg håper dette vart litt svar for dere,som kan være litt hjelp på veien til å finne tilbake til kvarandre.Begge prøve å tenke på den første tida,kva var det du falt for,og likte så godt med den andre,leite litt i seg sjølv.Masse lykke til.Klem frå

[mamman til luringen]

Hei igjen, og tusen takk for svar!

 

Det stemmer nok at vi har litt dårlig kommunikasjon og lite tid til hverandre, så ekteskapet går mye på motivasjon. Men hva hvis man mangler motivasjon? Hva om den ene sin jobb krever så mye at den andre parten føler seg som en andreprioritet? Det er mye som ligger her, tror jeg, og dette tror jeg blir vanskelig å endre på. Så ja, det krever nok mye å være gift ja... Må vel ta tiden til hjelp, og se hva som skjer.

 

Jeg har også en god venn (født februar 1973) som jeg tenker mye på, og har gjort det i noen år. Vet at det har vært gjensidig, men er litt usikker på hvordan det er nå. Han har samboer, men vet ikke om det går så bra. Ser du noe her? Er han involvert i fremtida mi, for å si det sånn? :-)

 

Klem fra

[nattinatt]

Hallo

Eg kjenner igjen den problemstillinga..Frå første ekteskap.Jobb før heim.Og det værste er jo at det er ein sjølv som gjer den prioriteringa.Han kunne nok ha tatt familien før jobben.Er sårt å ikkje være førsteprioritet.

Du får prøve å få han til å forstå dette,og er det vanskelig, så spørs det nok kor lenge ein kan halde ut.Det avhenger nok mykje av om mannen din dette,for han må nok være villig til å prioritere annleis.

Eg skal sjå ang vennen din.Eg får ikkje opp at dere kommer til å engasjere dere meir i kvarandre enn det dere er idag.

Uansett kva som skjer,så ønsker eg deg lykke til videre i livet.Klem

[mamman til luringen]

Takk skal du ha, nattinatt! Du gjør en flott innsats her inne! Bra det finnes sånne som deg her i verden! :-)

 

All mulig hell og lykke ønskes deg også!

 

Stor klem