Han vil ikke ha noe med barnet å gjøre

[smørblomst og lille Ole]

Jeg traff barnefaren over en periode på 2 uker før jeg avsluttet "forholdet". Jeg avsluttet det fordi han drakk mye og jeg synes han hadde en hissig oppførsel. Jeg hadde en ekkel magefølelse. 1 uke etter fikk jeg vite at jeg var gravid. Jeg fortalte det til barnefaren, som ville at vi skulle beholde barnet og prøve å bli kjent med hverandre på nytt. Jeg merket raskt igjen at dette var en mann jeg ikke kunne leve med. Han sa da at hvis jeg ikke ville prøve å få til et forhold til ham, så måtte jeg ta abort. Valgte jeg likevel å beholde barnet, var det beste for ham ikke å ha noe med barnet å gjøre. Han mener at siden jeg var så usikker og ikke ville ha ham, så er det jeg som har stelt i stand alle problemene. Hadde jeg bare våget å satse på ham, så kunne vi hatt det fint sammen, både meg, mine to barn og det kommende barnet.

 

Nå har det gått 10 dager siden sist jeg snakket med ham, og i kveld ringte han. Jeg trodde at han ringte fordi han hadde ombestemt seg og at han ville stille opp likevel. Men der tok jeg feil.. Han sa at han skulle gifte seg i september og ikke ville ha noe med meg og ungen å gjøre. Han ville leve et liv nå, og det ville ikke la seg kombinere med dette barnet. Han sa at han ønsket meg alt godt, og at jeg derfor burde ta abort. Da kunne jeg leve videre uten alle de problemene dette barnet ville medføre.

 

På en måte forstår jeg ham. Han er mann, og kan ikke velge abort. Han kan påvirke meg (noe han til de grader har prøvd å gjøre), men han kan ikke ta valget. Derimot kan han velge å gi blaffen i barnet, og det er dèt han nå velger. Han ville at jeg der og da skulle love ham at jeg ikke skulle skrive ham opp som far, men det ville jeg ikke love ham. Jeg mener barnet har rett til å vite hvem faren er. Om faren velger barnet bort, så mener jeg barnet likevel har rett til å vite. Faren er ikke ukjent.

 

Han sier at dama han skal gifte seg med støtter ham, og også mener jeg bør ta abort. Jeg sa at jeg ikke forventet at han skulle ta noe ansvar, men at det burde gå an å samarbeide så vi fikk til et treff en gang i måneden, slik at barnet får et forhold til ham og familien på hans side. Det er ikke barnefaren interessert i. Han sier at han vil leve et liv, og at hverken han eller familien hans skal ha noe med ungen å gjøre.

 

Så det ser dessverre ut som spiren i magen ikke får noe far. Men men. Jeg får gjøre så godt jeg kan så barnet får det best mulig.

[2 søte]

syns det er kjempe sterkt av deg og gjøre det slik! står i all respekt av det!

 

lykke til videre med ungen og graviditeten!

tror det ordner seg jeg:)

[Gjest]

Så lenge du har bestemt deg for å beholde babyen, så gjør du det eneste rette med å skrive ham opp som far.

Hvorfor i himmelens navn skal du vanskeliggjøre barnets situasjon kun fordi det passer ham og nydama hans?

Nei, slike egoister skal du være svært glad for at du er kvitt - og sørg for at han blir registert både som barnefar og bidragsgiver!

 

Har selv en barnefar som har valgt å trekke seg helt unna (etter 4-5 mnd med "hurra, jeg skal bli pappa"), og hans nye samboer syns det er helt naturlig at han oppfører seg slik.

Det får meg til å undres hvilke kvinner disse eks-mennene våre har skaffet seg, selv ville jeg stilt meg svært undrende til en fyr som forlot en gravid dame- og som i tillegg benekter ethvert forhold til babyen!

 

Uansett, gjør selvsagt det som kjennes rett for deg - men tenk for all del ikke på barnefarens beste. Han driter (unnskyld uttrykket) i dere, så for all del, drit i ham!

Sørg for at barnet ditt får en far på papiret, ingen barn er tjent med ukjent far - spesielt når han er kjent og man velger å følge hans ønske for å "skåne" ham. Hva er det godt for???

 

 

Lykke til videre, dette kommer til å gå superfint!!

 

 

[Gjest]

Alt du skriver høres veldig fornuftig ut! For barnets skyld, har jeg villet satt opp barnefaren (ikke for å høres gjerrig og grisk ut, men du skal jo faktisk ha farsbidrag også..) Ønsker deg lykke til!! )

 

 

[Gjest]

Selvfølgelig skal du skrive han opp som far. Han har da vært med på det selv, det var da ingen som tvingte han til noe som helst. Herregud, noen ganger blir jeg helt ør av hvordan mannfolk egentlig kan oppføre seg. X kjæresten min har nå blitt sammen med en av sine gamle flammer, og vil heller ikke at jeg skal skrive han opp som far. Har verken sett eller snakket med han på over en uke, men jeg mener at ett barn har rett på å få vite hvem faren er. Vi skal da ikke sitte her å være snille mot dem, når de har påført oss så mye vanskeligheter. Nei, fy og fy. Jeg finner ikke ord engang. At det er mulig å snu ryggen til sitt eget barn, det vil jeg aldri forstå.

[Snart er vi 5 "07okt" :-D]

Far til min sønn ønsket ikke at han stå som far på han. Noe jeg på en måte syntes var greit nok. Men varslet også at gutten skulle få vite hvem hans far var, og den dagen gutten ville ha navnet på faren i sine papirer skulle det også skrives. Samtidig forlangte jeg at han skulle fortelle det til sine foreldre at de hadde blitt besteforeldre. For selv om han ikke vil ha noe med gutten å gjøre så må de selv få bestemme om de vil ha kontakt med barnebarnet.

Nå fortalte han aldri dette til sine foreldre, og det endte med at jeg selv måtte fortelle det til dem. så gutten har i dag god kontakt med den siden av slekten bortsett fra faren som han aldri har møtt.

 

Dersom en vet at en aldri klarer å ha et normalt samarbeid med barnefaren vil jeg tro det er bedre å la være å skrive det opp. For dersom dere engang skal reise til utlandet på ferie og trenger pass må du ha underskrift fra begge foreldre før barnet kan få dette. Bare et tanke kors dersom han vil være vanskelig.

[smørblomst og lille Ole]

Etter at jeg skrev denne tråden, har det vært mye frem og tilbake. Han skal ikke gifte seg med eksen likevel. Han tenker bare på meg, sier han, og sier at livet hans går til helvete om jeg ikke vil være sammen med ham. Han drikker nesten hver dag og sover ikke. Han sier han tenker på barnet, men at det beste er å glemme alt sammen. For noen dager siden sa han at moren (farmoren til barnet) også kom til å gi blaffen om han valgte å gjøre det. Men i går snakket jeg for første gang med ei som hare kontakt med hans familie. Hun sier at de uavhengig av hva han velger å gjøre, uansett ikke kommer til å gi blaffen. Det er jeg glad for.

 

Min største bekymring nå er at han drikker som en svamp og sier at hvis jeg ikke vil satse på ham, så har han ikke lenge igjen å leve. Det er jævlig å skulle få ansvar for hans liv på den måten. Jeg klarer ikke å bære det. Jeg sier at han bør oppsøke profesjonell hjelp, men han sier at jeg er den eneste som kan hjelpe ham. Jeg sier at selv om jeg ikke ønsker et forhold, så bryr jeg meg om ham, og jeg ønsker ham alt godt. Han kan ikke forstå dette. Han mener at hvis jeg ikke vil være sammen med ham, så er det det samme som jeg gir blaffen i om han skulle dø.

 

Selvfølgelig hadde det beste vært om vi kunne vært sammen. Men jeg tar ikke sjansen på det. Jeg har snart tre barn, og må tenke på hva som er best for dem. Om han lover å kutte alkoholen tvert, skal jeg da tro på det? Han sier at om jeg vil være sammen med ham, vil han kutte alkoholen på dagen, og alle problemer vil forsvinne. Jeg tror ikke det er så enkelt. Han må bevise at han kan få orden på livet sitt uavhengig av meg.

 

Jeg ønsker et samarbeid med ham og hans familie. Det var en liten opptur å snakke med henne som har kontakt med hans familie. Jeg vet jo ingenting om hvem barnets farmor, søsken og onkler er. Men hun sa ihvertfall at de kom til å bry seg.

[Singelmamma og banden]

Om han drikker seg til døde er det hans skyld - IKKE din!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Du har bedt han oppsøke profesjonell hjelp, og stort mer kan du ikke gjøre. Du skal ikke måtte gå og være redd for ham som attpåtil har deg selv og snart 3 unger å tenke på. Jeg skjønner såpass av alt jeg har lest om han at han har store problemer med seg selv, og at han prøver å i tillegg skade deg. Tenk deg godt om: Er en slik mann passende som farsfigur for de 2 du allerede har? Eller for sin egen unge? Har du hatt kontakt med hans familie? Kanskje hans mor kan snakke med ham? Huff, blir mye synsing her nå, men jeg kjenner jeg blir litt sinna på dine vegne.

 

En liten erfaring fra meg: Faren til min foreløpig minste truet med å ta livet sitt om jeg ikke tok abort - men han lever da enda han, og selv om vi ikke har kontakt sjekker jeg etter adressen hans på nettet ved jevne mellomrom for å vite sånn ca hvor han befinner seg - i tilfelle ungen min om 10 -12 år ønsker å vite noe. De som kommer med trusler om å drikke seg i hjel og slikt gjør ikke alvor av det.

 

Hm, mye rot, beklager det, men lykke til i alle fall :-)

[smørblomst og lille Ole]

Takk for svar.

 

Det er tydelig at han sliter med store problemer, men han ser det dessverre ikke selv. Han tror problemene han har nå skyldes barnet og at jeg ikke vil ha et forhold til ham.

 

Jeg har fremdeles følelser for ham, men jeg klarer å holde meg distansert. Han kaller meg kald og kynisk og sier: "Bryr du deg ikke om meg?" og "Det eneste jeg ber deg om, er å rekke ut hånden og vise litt kjærlighet." Huff.. Jeg vet at han tenker at jeg er egoistisk og kynisk.. og når han selv ikke forstår at hans problemer skremmer meg, så forstår jeg at han synes jeg gir opp forholdet alt for lett.

 

Jeg har sagt klart i fra om hva jeg mener om truslene og pressmidlene. Men han kaller det ikke trusler og pressmidler. Noe av det han har sagt, sier han bare er frustrasjoner, og jeg må jo forstå at han slenger masse dritt når han er frustrert.. og noe av det han sier er reelt (f.eks det at alt kommer til å gå til helvete om jeg ikke blir sammen med ham..). Ingenting er trusler og pressmidler, sier han.

 

Jeg har også hørt det at de som virkelig tar livet sitt, de gjør det i det stille og truer ikke andre med det på forhånd. Jeg håper det er tilfelle her også. Jeg håper faren til barnet mitt kan bli frisk, så han kan stille opp som far.

 

Jeg har ikke tidligere hatt kontakt med noen i familien hans. Men på lørdag snakket jeg med ei som kjenner familien hans godt (hun kjenner også barnefaren litt). Hun visste fra før av hvem jeg er. Ifølge henne er farmoren til barnet en typisk bestemor som alltid har stilt opp for alle.

 

Jeg kunne tenke meg å snakke med farmoren, men barnefaren har gitt meg beskjed om at jeg ikke får kontakte noen i hans familie. Hun jeg snakket med på lørdag, tok selv initiativ til å snakke med meg.

 

Nå skal jeg bare roe det ned. Jeg merker at så lenge jeg slipper å høre ham fortelle om hvor fælt han har det, så går det noenlunde greit. Bare synd det skal være på denne måten.

 

 

 

 

[smørblomst og lille Ole]

Takk for svar.

 

Jeg har ikke skrevet ham opp enda, og vet ikke om jeg kommer til å gjøre det før fødselen. Han har skiftet mening mange ganger etter at jeg startet denne tråden. Han sier nå at han kommer til å ta DNA- test etter fødselen, for å vite 100% sikkert at han er faren (jeg er ikke i tvil om at det er ham, men forstår at han vil ta test). Når resultatet av testen kommer vil han uansett bli ført opp som far. Jeg vet ikke hvordan dette med foreldreansvar blir. Det er vel bare hvis man har felles foreldreansvar man må ha diverse underskrifter til pass o.l.?

 

Så godt å se at det finnes besteforeldre som stiller opp uvhengig av hva sønnen gjør :-) Kjempebra.

Jeg skal ikke håpe på for mye. Men jeg håper barnet mitt vil ha kontakt med hans familie uavhengig av hva han måtte finne på.

[Singelmamma og banden]

Ang foreldreansvar: Mor får det alene ved fødsel dersom far ikke har skrevet under farskapspapirer. Ved delt foreldreansvar er det mye annet som krever underskrift enn pass: søknad/skifte av bhg, oppretting/disponering av barnekonto, div skole- og bhg-papirer, pass, osv... Det kan lett gå utover barnet dersom foreldre ikke samarbeider, så de anbefaler ikke delt foreldreansvar om foreldrene er bitre fiender.

[Anonym bruker]

Det tvilling 72 her skriver er feil. Du kan fint føre han opp som far uten at han må skrive under noe papir når barnet skal ha pass. Du har foreldreansvaret alene når dere ikke har avtale om noe annet. Å føre opp eller ikke føre opp far har ingenting med dette å gjøre. Som HI selv har skrevet vil hun føre opp faren, og det er helt riktig å gjøre. Jeg er mer skeptisk til at han drikker, HI bør vurdere sterkt om hun skal ha noen kontakt med denne mannen.

[Camilla_fikk_prinsesse]

Jeg kjenner meg veldig igjen i historien din. Jeg synes det er tøft av deg å ikke ta abort. Jeg angrer ikke på valget jeg tok. Jeg og Oda har det kjempe fint alene, jeg har også truffet en gutt som har tatt Oda til seg som sin egen datter, og det virker som han er veldig glad i henne. Jeg bare håper at den biologiske barnefaren vil ha kontakt med henne. Men det ser ikke så veldig lyst ut!

 

Lykke til videre=) dette kommer til å gå kjempe bra